Registerbestemmelser: Oppgjør av KP2

Status

Rettsakten ble publisert i Official Journal 2. juli 2019 og trådte i kraft 20 dager etter.  

Rettakten ble innlemmet i EØS-avtalen 23. april 2021 og gjennomført i norsk rett 28. mai 2021 gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 7-1. 

Sammendrag av innhold

Bakgrunn

EU-kommisjonen vedtok 12. mars 2019 en ny forordning (EU) 2019/1123 som inkluderer tekniske regler for transaksjoner (clearing) før oppgjør av Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode (KP2). Rettsakten har kun konsekvenser for land som deltar i EUs klimaregelverk, men som ikke har felles måloppnåelse med EU. Dette gjelder Norge og Liechtenstein siden Island har inngått en avtale med EU om felles oppfyllelse av Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode. Forordningen supplerer reglene i forordning (EU) nr. 389/2013 (den sjette registerforordningen).

Rettsakten trådte i kraft i EU 20 dager etter publisering i the Official Journal of the European Union. 

Innhold i rettsakten

Rettsakten introduserer regler for oppgjøret mellom EU og land som deltar i EUs klimaregelverk, men som ikke har felles måloppnåelse med EU under andre forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen (KP2). I praksis gjelder regelverket bare for Liechtenstein og Norge. Reglene i rettsakten vil være gyldige frem til oppgjøret under KP2 er gjennomført (1. juli 2023).

Den tekniske gjennomføringen av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (2008-2012) ble inkludert i forordning 2015/1844/EU som endret forordning (EU) nr. 389/2013 (den sjette registerforordningen). Denne forordningen inneholdt imidlertid ikke regler knyttet til det kommende oppgjøret for KP2 for land som ikke deltar i EUs felles oppfyllelse av Kyotoprotokollen. Rettsakten legger til én ny artikkel i den sjette registerforordningen (EU) nr. 389/2013 for å håndtere oppgjøret for landene som ikke deltar i EUs felles oppfyllelse av Kyotoprotokollen (dvs. Liechtenstein og Norge).

I ny artikkel 73h innføres det regler for transaksjoner (clearing) av Kyoto-kvoter (AAUer) mellom EU, Liechtenstein og Norge. Det beregnes en såkalt "clearing value" som avgjør hvem av disse tre partene som skal overføre Kyoto-kvoter til hvem. Metoden for å beregne "clearing value" er ulik for stasjonære virksomheter og for luftfart.

Prosedyre knyttet til stasjonære kvotepliktige virksomheter (artikkel 73h punkt 1– 4)

Sentraladministratoren (dvs. EU-kommisjonen) skal innen 1. juli 2021 (dvs. innen seks måneder etter avslutningen av fase 3 av det europeiske kvotesystemet (EU ETS), som løper fra 2013-2020) beregne en "clearing value" for de stasjonære kvotepliktige virksomhetene.

Clearing value for Norge = [den totale summen av EU-kvoter (EUAer) innlevert av norske kvotepliktige virksomheter til oppgjør for kvoteplikt i fase 3 av EU ETS] – [antallet kvoter som ble lagt til det felleseuropeiske kvotetaket ved inkludering av Norge i fase 3 av EU-ETS, jf. EØS-komitébeslutning nr. 152/2012].

Hvis "clearing value" er positiv, skal EU overføre et tilsvarende antall Kyoto-kvoter (AAUer) til Norge sin Kyoto-konto i Kyotoregisteret. Disse Kyoto-kvotene kan Norge bruke til oppgjøret av statens utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode (2013-2020).

Hvis "clearing value" er negativ, skal Norge overføre et tilsvarende antall Kyoto-kvoter (AAUer) fra sin beholdning til EUs "ETS Central Clearing Account" i det europeiske unionsregisteret. EU vil kunne bruke Kyoto-kvoter som overføres fra Norge til sitt oppgjør av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen.

Antallet kvoter som ble lagt til det felleseuropeiske kvotetaket da Norge – gjennom EØS-komitébeslutning nr. 152/2012 – ble inkludert i kvotesystemets tredje fase (2013-2020), utgjør Norges andel av kvotene i det felleseuropeiske kvotesystemet. Dersom norske kvotepliktige virksomheter har høyere utslipp enn det antallet kvoter som anses å utgjøre Norges andel av kvotesystemet, har norske bedrifter vært nødt til å finansiere utslippsreduksjoner utenfor Norge, primært gjennom kjøp av klimakvoter fra bedrifter i andre europeiske land. (Bedriftene har også en begrenset adgang til å kjøpe kvoter fra utslippsreduserende prosjekter utenfor Europa.) En kvote som en norsk bedrift har kjøpt i Europa og overført til Norge vil ikke kunne brukes til å slippe ut klimagasser i Europa. Utslippene anses dermed tilsvarende redusert i Europa. En eventuell økning i norske kvotepliktige utslipp fører dermed til et tilsvarende utslippskutt i Europa. Formålet med oppgjøret som beskrives i rettsaktens artikkel 73h er å gjennomføre en parallell overføring av Kyoto-kvoter for å reflektere den overføringen av EU-kvoter som har funnet sted på bedriftsnivå. (Det er nødvendig med en slik parallell overføring på statlig nivå fordi EU-kvotene som handles mellom bedriftene ikke er gyldige til oppgjør under Kyotoprotokollen.) Gjennom rettsakten aksepterer EU, Norge og Liechtenstein at det skal utveksles Kyoto-kvoter for å rette opp i den ubalansen som oppstår på statlig nivå når bedriftene handler bedriftskvoter seg imellom. Overføringen av Kyoto-kvoter for å reflektere bedriftenes handel med EU-kvoter gjør at kvotehandel på bedriftsnivå ikke påvirker statens oppfyllelse av Kyotoprotokollen.

Prosedyre knyttet til luftfart (artikkel 73h punkt 6–9):

Sentraladministratoren (EU-kommisjonen) skal innen seks måneder etter avslutningen av fase 3 av det europeiske kvotesystemet (EU ETS), som løper fra 2013-2020) beregne en "clearing value" for luftfart.

Clearing value = [antall EU-kvoter (EUAer) innlevert i fase 3 av EU ETS av luftfartøysoperatører administrert av Norge] - [verdi som tilsvarer verifiserte utslippstall for 2013-2020 fra luftfartsøysoperatører som er inkludert i Norge sin rapportering til FN]

Hvis "clearing value" er positiv, skal Norge overføre et tilsvarende antall Kyoto-kvoter (AAUer) fra sin beholdning til EUs "ETS Central Clearing Account" i det europeiske unionsregisteret.

Hvis "clearing value" er negativ, skal det overføres et tilsvarende antall Kyoto-kvoter (AAUer) fra EUs beholdning til Norges Kyoto-konto i Kyotoregisteret.

Det mellomstatlige oppgjøret under kvotesystemet for luftfart fungerer annerledes enn oppgjøret for de stasjonære virksomhetene. Oppgjøret for luftfartskvotesystemet gjelder i praksis kun for Norge fordi Liechtenstein ikke har kvotepliktig luftfart og fordi Island har en avtale med EU om felles oppfyllelse av Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode. Utgangspunktet for det mellomstatlige oppgjøret under kvotesystemet for luftfart er antall bedriftskvoter (EUAer) som innleveres av de luftfartøysoperatørene som Norge er ansvarlig for å administrere. Dette gjelder i all hovedsak Norwegian Air Shuttle og Widerøe. SAS administreres av Sverige. I motsetning til luftfartskvotene som benyttes i luftfartskvotesystemet knyttes hver EU-kvote i EUs bedriftskvotesystem opp mot en Kyoto-kvote som er gyldig til oppgjør under Kyotoprotokollen. I den grad luftfarten velger å levere inn bedriftskvoter, så skal disse bedriftskvotene inngå i oppgjøret under Kyotoprotokollen. For å avgjøre om EU skal overføre Kyoto-kvoter til Norge eller motsatt skal man, med utgangspunkt i det antall bedriftskvoter som luftfartøysoperatørene velger å levere inn til Norge, trekke fra utslippene fra innenriks luftfart i Norge. Hvis utslippene fra innenriks luftfart er større enn antall innleverte bedriftskvoter, så skal Norge få overført et antall Kyoto-kvoter fra EU. Bakgrunnen for dette oppgjøret er at EU har bestemt at eventuelle Kyoto-kvoter som benyttes innenfor luftfartskvotesystemet skal brukes til å gjøre opp for medlemsstatenes utslipp fra innenriks luftfart, et utslipp som landene er ansvarlige for under Kyotoprotokollen. Det mellomstatlige oppgjøret under kvotesystemet for luftfart under artikkel 73h er nødvendig for at Norge skal kunne ta del i denne EU-interne fordelingen av Kyoto-kvoter som stammer fra luftfartskvotesystemet.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten er en endring til forordning (EU) nr. 389/2013 (den sjette registerforordningen) som er gjennomført i norsk rett gjennom en henvisning i klimakvoteforskriften § 7-1. Det er derfor nødvendig med en forskriftsendring for å få frem at det er forordning (EU) nr. 389/2013 - som endret ved denne rettsakten - som gjelder som norsk forskrift. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Prosedyren for oppgjøret ("clearing") mellom EU og Norge for Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode er forenklet sammenlignet med prosedyren som gjaldt i første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen.

Rettsakten har økonomiske konsekvenser for Norge, som i prinsippet enten vil motta eller må overføre Kyoto-kvoter til EU avhengig av flyten av kvoter i EUs kvotesystem på bedriftsnivå. Som følge av de foreslåtte reglene vil Norge i praksis få overført et stort antall AAUer fra EU, slik tilfellet også var for perioden 2008-2012. Størrelsen på overføringen avhenger av flere faktorer, blant annet kvotepliktige utslipp, andel bedriftskvoter (EUA) som luftfartøysoperatørene velger å benytte til oppgjør, samt størrelsen på utslippene som Norge rapporterer til FN fra innenriks luftfart.

Rettsakten gjelder oppgjøret mellom EU og Norge og Liechtenstein på statlig nivå, og vil ikke ha noen konsekvenser for kvotepliktige virksomheter eller luftfartøysoperatører.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til rettsakt har vært på skriftlig prosedyre (sendt 15.3 med frist 22.3.19) i Spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel. 

Vurdering

Forordning (EU) nr. 389/2013 er tatt inn i EØS-avtalen gjennom EØS-komitébeslutning nr. 59/2014. Endringer i rettsakter som allerede er innlemmet i EØS-avtalen anses i utgangspunktet som EØS-relevante.

Den nye forordningen om oppgjør for andre forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen bidrar gjennom harmoniserte regler til å sikre at Norge kan gjøre opp for sine forpliktelser i nevnte periode i unionsregisteret.

Forordningen er vurdert som EØS-relevant og akseptabel.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:
Rettsaktnr.:	(EU)2019/1123
Basis rettsaktnr.:	389/2013
Celexnr.:	32019R1123

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	13.03.2019
Frist returnering standardskjema:	13.06.2019
Dato returnert standardskjema:	27.03.2019
Dato innlemmet i EØS-avtalen:	23.04.2021
Nummer for EØS-komitebeslutning:	157/2021
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	03.04.2019
Høringsfrist:	27.05.2019
Frist for gjennomføring:	24.10.2019
Dato for faktisk gjennomføring:	28.05.2021
Dato varsling til ESA om gjennomføring:	28.05.2021

Lenker

• Kommisjonens forslag
• Høringsbrev