Kriteriene for utpeking av sentrale kontaktpunkter for utstedere av elektroniske penger og betalingstjenesteytere

Status

Forordningen har trådt i kraft i EU. Substansielt like regler er gitt i forordning 2018/1108 i medhold av hvitvaskingsdirektivet, og denne forordningen ble implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, i kraft fra 26. september 2020. Forordning 2020/1423 er gitt i medhold av det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD2), som er inntatt i EØS-avtalen, men er ikke ikraft i påvente av at Norge skal løfte det konstitusjonelle forbeholdet i forbindelse med vedtakelse av ny finansavtalelov. Ikrafttredelse av 2020/1423 er knyttet til ikrafttredelsen av PSD2.

Sammendrag av innhold

Forordning 2020/1423 er en utfyllende forordning til PSD2 (Betalingstjenestedirektivet) og gir ingen nye regler utover de som følger av forordning 2018/1108, som er utfyllende regler til EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, men er ikke fullstendig likelydende da denne (2020/1423) er noe kortere. PSD2, i likhet med EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, gir vertsland mulighet til å stille krav om at betalingstjenestetilbydere og e-pengeutstedere som er etablert i vertslandet på annen måte enn gjennom filial, må opprette et sentralt kontaktpunkt. Med sentralt kontaktpunkt menes en fysisk eller juridisk person som skal representere foretaket opp mot vertslandets myndigheter. Forordningen om sentralt kontaktpunkt angir de nærmere vilkårene for når et vertsland kan kreve at det opprettes et sentralt kontaktpunkt og hvilken funksjon det sentrale kontaktpunktet skal ha.

Etter hovedregelen kan et vertsland kreve at det utpekes et sentralt kontaktpunkt når et foretak enten er etablert med mer enn 10 virksomheter i vertslandet, utfører e-pengetjenester eller betalingstransaksjoner i vertslandet for over EUR 3 millioner i et regnskapsår eller når vertslandet ikke gis tilgang til opplysningene som er nødvendig for å vurdere om det kan kreves at et sentralt kontaktpunkt opprettes. Dersom en risikovurdering tilsier det, kan vertslandet kreve at det opprettes et nasjonalt kontaktpunkt selv om vilkårene etter hovedregelen ikke er oppfylt.

Det sentrale kontaktpunktet skal være bindeleddet for kommunikasjon mellom foretak og vertsland, fasilitere vertslandets tilsyn med foretakene og sikre at foretakene det representerer etterlever hvitvaskingsregelverket i vertslandet.

Forordning 2018/1108 er implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, hva angår betalingstjenestetilbydere. Det er hjemmel til å ilegge e-pengeutstedere samme regler, men denne er ikke benyttet.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Ingen, da det er valgfritt å implementere bestemmelsene om kontaktpunkt, og da disse uansett allerede er implementert, substansielt, i hvitvaskingsregelverket vil det ikke være aktuelt å gjennomføre 2020/1423 i norsk rett.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ingen

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel. 

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:
Rettsaktnr.:	2020/1423
Basis rettsaktnr.:	(EU) 2015/2366
Celexnr.:	32020R1423

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	27.03.2019
Frist returnering standardskjema:	17.07.2019
Dato returnert standardskjema:	08.05.2019
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Nei
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring: