Beslutning H9 - om forlengelse av frister for refusjon av utgifter til helsetjenester og arbeidsløshetsytelser som følge av covid-19-pandemien

Status

Rettsakten er for tiden til vurdering i EØS/EFTA-landene. 

Sammendrag av innhold

Artikkel 67 og 70 i forordning (EF) nr. 987/2009 (gjennomføringsforordningen) fastsetter frister for fremsetting av krav om refusjon og utbetaling av refusjon mellom land for utgifter til henholdsvis naturalytelser (helsetjenester) og arbeidsløshetsytelser, jf. artikkel 35 og artikkel 65 (8) i forordning (EF) nr. 883/2004 (hovedforordningen). 

Når det gjelder helsetjenester, fremgår det av artikkel 35 i forordning 883/2004 at utgifter til naturalytelser som ytes av institusjonen i et medlemsland på vegne av institusjonen i et annet medlemsland (kompetent stat), skal refunderes fullt ut. Refusjonsoppgjøret skal baseres enten på grunnlag av dokumentasjon av faktiske utgifter eller på grunnlag av faste beløp (rund sum) som betales hver måned fra kompetent stat til myndighetene i landet der vedkommende bor. Artikkel 67 i forordning 987/2009 fastsetter en frist på 12 måneder for fremsetting av krav basert på faktiske utgifter overfor debitorstaten. Fristen regnes fra utgangen av det halve kalenderåret da fordringene ble bokført i kreditorinstitusjonens regnskaper. Krav basert på faste beløp (rund sum), skal fremmes for debitorstaten innen 12 måneder etter måneden da de gjennomsnittlige utgiftene for det aktuelle året offentliggjøres i Den europeiske unions tidende. Krav som fremmes etter utløpet av fristene som er nevnt her, skal ikke tas i betraktning. Debitorstaten skal betale fordringene til kreditorstaten innen 18 måneder etter utgangen av måneden da de ble presentert for debitorstatens kontaktorgan. Dette gjelder ikke for fordringer som debitorstaten med god grunn har avvist i løpet av dette tidsrommet. Alle tvister om en fordring skal løses innen 36 måneder etter måneden da fordringen ble presentert. Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har i beslutning nr. S9 av 20. juni 2013 fastsatt nærmere prosedyrer for refusjon av utgifter til naturalytelser. 

Når det gjelder arbeidsløshetsytelser, fremgår det av artikkel 65 (6) i forordning 883/2004 at i de tilfellene bostedsstaten har utbetalt ytelser til en arbeidstaker som omfattes av bestemmelsene i artikkel 65 (5), kan denne kreve refusjon for utbetalte ytelser fra den medlemsstaten hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av (siste arbeidsland). Det gis full refusjon iht. artikkel 65 (6) for utbetalte ytelser de tre første månedene, med ev. fradrag for ytelser siste arbeidsland har utbetalt etter særlige bestemmelser i artikkel 65 (5) bokstav b. Etter artikkel 65 (7) utvides refusjonsperioden til 5 måneder, for utbetalinger til arbeidstakere som har arbeidet i mer enn 12 måneder i løpet av siste 24 måneder i siste arbeidsland. Fristen for å fremme refusjonskrav iht. artikkel 65 (6) og (7), er etter artikkel 70 i forordning 987/2009, seks måneder etter utløpet av det kalenderhalvåret hvor siste utbetaling av de ytelsene det kreves refusjon for, var utbetalt.

Siden starten på covid-19-pandemien har enkelte medlemsland uttrykt bekymring knyttet til overholdelse av frister for krav om refusjon av visse ytelser, som naturalytelser og dagpenger. Pandemien har lagt en ekstra belastning på ressursene til landenes kompetente institusjoner, blant annet som følge av at arbeidet må utføres fra andre steder enn ordinært kontorsted (teleworking). Som et av de hardest rammede medlemslandene på begynnelsen av pandemien, anmodet Italia i mars 2020 om at det ble tatt en felles beslutning i regi av EU-kommisjonen om å utsette fristene for refusjonsoppgjør i artikkel 67 i forordning 987/2009. 

Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger viser i beslutning nr. H9 av 17. juni 2020 til EU-domstolens praksis, hvor force majeure kan påperopes hvis manglende overholdelse av rettslige forpliktelser kan tilskrives omstendigheter utenfor ens kontroll, som var unormale og uforutsigbare, og hvor konsekvensene ikke kunne vært unngått til tross for all aktsomhet. Den administrative kommisjon legger til grunn at medlemslandene har blitt påvirket av covid-19-pandemien på en unik måte. Krisen hindrer i betydelig grad ordinære arbeidsprosedyrer i de kompetente institusjonene i medlemslandene, og skaper en eksepsjonell situasjon hvor vanlig gjennomføring av refusjonsprosedyrene ikke er mulig. Ved anvendelse av bestemmelsene i artikkel 67 og 70 må den spesielle situasjonen tas i betraktning. Den administrative kommisjon slår samtidig fast at medlemslandene så langt har blitt påvirket av covid-19-pandemien i ulik grad, og siden den videre utviklingen av pandemien er uforutsigbar, vil det være nødvendig å overvåke situasjonen kontinuerlig. Beslutningen innebærer at alle frister for fremsetting og oppgjør av krav nevnt i artikkel 67 og 70 i forordning 987/2009, samt i beslutning S9, som utløper mellom 1. februar 2020 og 31. desember 2020, skal forlenges for en periode på seks måneder. 

Etter forslag fra Audit Board har Den administrative kommisjon også fattet en beslutning den 9. desember 2020 (nr. H11) om å forlenge fristene i beslutning H9 ytterligere til 30. juni 2021. Beslutningen er p.t. ikke publisert i Den europeiske unions tidende, men vil tre i kraft med virkning fra 10. desember 2020. Samme dag vedtok Den administrative kommisjon også en beslutning nr. S11 om endring av beslutning S9 knyttet til fastsetting av frister for endelig oppgjør av omstridte krav. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Beslutning H9 ble vedtatt av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger 17. juni 2020 med hjemmel i forordning 987/2009 artikkel 67 og 70, og trådt i kraft i EU 18. juni 2020. Beslutningen vil ikke kreve lov- eller forskriftsendringer. Beslutninger fattet av Den administrative kommisjon er ikke-bindende rettsakter som avtalepartene "skal ta tilbørlig hensyn til", jf. vedlegg VI til EØS-avtalen. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Beslutningen åpner kun for en forlenget frist. Det betyr at Norge kan få noen flere utestående fordringer i noe lengre perioder enn etter de ordinære reglene. Antallet fremsatte refusjonskrav fra Norge er uansett relativt beskjedent, og det er ikke grunn til å anta at innlemmelse av beslutningen vil føre til økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for Norge.

I den grad Norges debitorland benytter seg av de utvidede fristene når det gjelder refusjon av utgifter til helsetjenester, vil konsekvensen primært være at vi kan få en "balanseforskyvning", dvs. at det tar lengre tid å få etablert balansen mellom inntekter og utgifter i Helfos regnskaper. Dette vil i seg selv ikke være problematisk. Hittil er det også usikkert i hvilken grad andre land faktisk vil benytte seg av de utvidede fristene. 

Når det gjelder refusjonskrav for utbetalte ytelser under arbeidsløshet, er antallet fremsatte refusjonskrav fra Norge relativt beskjedent. I statsbudsjettet for 2021 er det budsjettert med mindre enn 1 mill. kroner i refusjoner. Det er ikke grunn til å anta at innlemmelse av beslutningen vil føre til en forverring av Norges kreditorposisjon.

Helsedirektoratet opplyste våren 2020 at Helfo hadde erfaringer med manglende posttilgang i enkelte land som vanskeliggjorde sending av krav, og støttet at fristen ble utvidet til 31. desember 2020. Helsedirektoratet opplyste høsten 2020 at det er svært få land som hittil har hatt behov for å anvende beslutning H9, inkludert Norge (Helfo). Direktoratet ser likevel behov for å ha beslutningen "i bakhånd" dersom situasjonen i enkelte land skulle endre seg drastisk fremover.  

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet vesentlige merknader. SU Trygd har konkludert med at rettsakten er EØS-relevant og akseptabel. 

Vurdering

Rettsakten er relevant og akseptabel for Norges vedkommende. Det er en fordel med en felles praksis når det gjelder beregning av frister for refusjonsoppgjør i EØS-området, for å unngå ulikheter og forskjellsbehandling.

Separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia innebærer at bestemmelsene i forordning 883/2004 og 987/2009 i hovedsak fortsatt får anvendelse for EØS-borgere og britiske borgere som har benyttet seg av retten til fri personbevegelighet før 1. januar 2021 (overgangsperiodens utløp). Norge har avtale med Storbritannia om refusjonsavkall for helsetjenester, hvilket innebærer at hvert av landene bærer egne utgifter knyttet til naturalytelser til borgere av det andre landet. Det betyr at fristene for refusjonsoppgjør som er fastsatt i artikkel 67 i forordning 987/2009 og beslutning S9, ikke har betydning mellom landene. Beslutning H9 vil derfor heller ikke få betydning mellom landene. 

Når det gjelder refusjon av dagpenger, er det inngått ikke-refusjonsavtale iht. forordning 883/2004 artikkel 65 (8) mellom de nordiske landene. Overfor Storbritannia gjelder de tilsvarende reglene som overfor øvrige land innenfor EU, EØS og Sveits, i den utstrekning dette følger av separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene. 

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Vedtak/beslutning
KOM-nr.:
Rettsaktnr.:	32020D0807(01)
Basis rettsaktnr.:	2004/883/EF og 2009/987/EF
Celexnr.:	32020D0807(01)

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	22.09.2020
Frist returnering standardskjema:	15.02.2021
Dato returnert standardskjema:	03.02.2021
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Nei
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring: