Naturrestaureringsforordningen

Status

22. juni 2022 la Europakommisjonen frem forslaget.

20. juni 2023 vedtok Rådet sin forhandlingsposisjon.

12. juli 2023 vedtok Europaparlamentet sin forhandlingsposisjon.

27. februar 2024 ble Europaparlamentet enig om endelig tekst i naturrestaureringsforordningen

17. juni 2024 vedtok Rådet naturrestaureringsforordningen

Sammendrag av innhold

Bakgrunn

Forringelse av økosystemer og tap av naturmangfold fortsetter i høyt tempo i Europa og i resten av verden. Friske økosystemer gir oss mat og rent vann og bidrar blant annet til karbonlagring og beskyttelse mot naturkatastrofer. De er grunnlaget for Europas motstandsdyktighet mot klimaendringer, miljøskade og smittsomme sykdommer og er avgjørende for vår overlevelse, velstand, velferd og sikkerhet. 81 % av EUs habitater er i dag i dårlig tilstand. Dette er bakgrunnen for at Europakommisjonen 22. juni 2022 la frem et forslag om en forordning om naturrestaurering. Målet er å gjenopprette natur og naturmangfold ved hjelp av restaurering, og forordningen kan bidra til å innfri de internasjonale forpliktelsene under Kunming-Montreal-rammeverket, samt å oppfylle EUs mål om å bekjempe og tilpasse seg klimaendringer. 

Rådet vedtok sin posisjon med knapp margin, og blant annet Italia, Polen, Nederland, Finland og det svenske formannskapet var blant dem som stemte imot. Belgia og Østerrike avsto fra å stemme, som i saker som denne som krever kvalifisert flertall teller som en stemme mot i avstemningen. Parlamentet ble i plenum enig om sin forhandlingsposisjon etter at miljøkomitéen tidligere avviste forslaget med knappest mulig margin (44 for og 44 mot). Det samme gjorde fiskerikomitéen.

Europaparlamentet ble enig om endelig lovtekst 27. februar 2024, og Rådet vedtok naturrestaureringsforordningen 17. juni 2024.

Mål og tiltak

Det overordnede målet i forslaget er å restaurere 20 % av EUs land- og sjøområder innen 2030 og restaurere alle økosystemer som trenger restaurering innen 2050. Rettslig bindende restaureringsmål settes for forskjellige typer økosystemer. Kommisjonen anslår at de samfunnsøkonomiske fordelene ved restaureringsmålene oppveier kostnadene knyttet til restaurering for alle økosystemene. Under følger noen av de spesifikke målene og forpliktelsene som følger av forordningen. Listen er ikke uttømmende. For utfyllende informasjon henvises det til forordningsteksten "Regulation of the European Parliament and of the Council on nature restoration and amending Regulation (EU) 2022/869".

• Formål (art. 1)

Forordningen fastsetter regler for å bidra til den langsiktige og vedvarende gjenopprettingen av mangfoldige og motstandsdyktige økosystemer på tvers av medlemslandenes land- og havområder gjennom restaurering av forringede økosystemer.

Forordningen skal bidra til å nå EUs overordnede mål om å redusere klimaendringer, tilpasning til klimaendringer og nøytralitet med hensyn til landforringelse.

Forordningen skal også bidra til å styrke matsikkerheten og til å møte EUs internasjonale forpliktelser.

Denne forordningen etablerer et rammeverk hvor medlemslandene skal sette inn effektive og arealbaserte restaureringstiltak med mål om i fellesskap å dekke minimum 20% av landarealet og 20% av sjøarealet i EU innen 2030 og alle økosystemer som trenger restaurering innen 2050.

• Restaurering av terrestriske-, kyst- og ferskvannsøkosystemer (art. 4)

Medlemslandene skal sette inn restaureringstiltak som er nødvendige for å oppnå god tilstand for bestemte naturtyper og leveområder med tilhørende viktige arter, der tilstanden ikke er god. En detaljert liste med naturtyper og arter følger i forordningens vedlegg I. Tiltakene skal innen 2030 settes inn på minimum 30% av det totale arealet av naturtyper og levesteder som ikke har god tilstand, minst 60% innen 2040 og minst 90% innen 2050.

Medlemslandene skal etter behov og innen 2030 prioritere å restaurere arealer i Natura 2000-områder. Hvis det er godt begrunnet, kan medlemsland få unntak til å ekskludere de vanligste og mest forekommende habitattypene som dekker mer enn 3% av deres europeiske territorium. For disse unntakene settes måloppnåelse noe lavere enn hovedregelen. Det skal også reetableres naturtyper i områder som i dag ikke har igjen noe av disse naturtypene. Også fra dette kravet er det mulig å få unntak, hvis de er tilstrekkelig begrunnet i nasjonal restaureringsplan.

Medlemslandene skal sikre at arealer som restaureres viser en kontinuerlig forbedring av tilstanden med tanke på naturtyper og leveområder for arter, inkludert reetablering av økologiske sammenhenger, helt til målet om god tilstand og tilstrekkelig kvalitet som leveområde er nådd. Tiltak skal også settes inn for å sikre at arealer som har oppnådd god tilstand ikke forverres i betydelig grad. Her fins imidlertid unntak fra forpliktelsene avhengig av type påvirkning som gir dårligere tilstand. Forverring i tilstand som direkte skyldes klimaendringer, unntas for eksempel fra forpliktelsene. Det kan gis unntak både i og utenfor Natura 2000-områder.

Medlemsland skal senest innen 2030 sikre at tilstanden for minimum 90% av arealet til naturtypene og leveområdene i vedlegg I til forordningen er kjent. Tilstanden til samtlige naturtyper og levesteder listet i vedlegg I skal være kjent innen 2040.

• Restaurering av marine økosystemer (art. 5)

Medlemslandene skal sette inn nødvendige restaureringstiltak for å oppnå god tilstand i habitattypene som ikke har god tilstand, opplistet i vedlegg II til forordningen. Slike tiltak skal settes inn på et bestemt minimum av arealet for de ulike habitattypene innen 2030, 2040 og 2050.

Medlemslandene skal også sette inn tiltak nødvendige for å reetablere angitte habitattyper på arealer der disse habitattypene ikke lenger fins, med målsetting om å nå et gunstig referansenivå. Her kan det gis unntak for landene, hvis tilstrekkelig gode begrunnelser oppgis.

Når restaureringstiltak settes inn, skal behovet for forbedringer i de økologiske sammenhengene og konnektivitet vurderes, i tillegg til relevante arters krav til habitatet.

Medlemslandene skal i tillegg sette inn restaureringstiltak for de marine habitatene for arter som er opplistet i ulike vedlegg til forordningen, inkludert habitater for villfugl.

Fastsettelse av de best egnede områdene for restaurering skal være basert på den best tilgjengelige kunnskapen og de nyeste tekniske og vitenskapelige metodene for å bestemme tilstanden i habitatene.

Medlemslandene skal videre sørge for at tilstanden til de ulike habitattypene listet i vedlegg til forordningen er kjent. Tilstanden til habitatene, i ulike prosentandeler av utbredelsen, skal gjøres kjent innen 2030, 2040 og 2050.

Medlemslandene skal sette inn tiltak for å sikre kontinuerlig forbedring av restaureringsarealene og for at habitater som har oppnådd god tilstand ikke får en betydelig forverring av tilstand. Her kan imidlertid landene få unntak fra forpliktelsene avhengig av type påvirkning som gir dårligere tilstand. Forverring i tilstand grunnet naturkatastrofer eller forringelse direkte knyttet til klimaendringer, unntas for eksempel fra forpliktelsene. Det kan gis unntak både i og utenfor Nature 2000-områder.

Medlemslandene skal sørge for at det er en økning i areal med god tilstand av de relevante habitattypene som er opplistet i vedleggene til forordningen, helt til angitte mål for de ulike typene er nådd.

• Energi fra fornybare kilder (art. 5a)

Utenfor Natura 2000-områder, skal planlegging, bygging og drift av parker for produksjon av fornybar energi, deres tilkobling til strøm-nettet, selve nettet og lagringsenheter, antas å være av overordnet samfunnsinteresse ("overriding public interest"). Medlemslandene kan unnta slike parker fra kravet om at ingen andre mindre skadelige alternative løsninger er tilgjengelige. For at medlemslandet skal få benytte et slikt unntak, må en konsekvensutredning godkjennes.

Medlemsland kan i spesielle og godt begrunnede tilfeller begrense anvendelsen av disse bestemmelsene, i samsvar med prioriteringene i landenes nasjonale energi- og klimaplaner. Medlemslandene skal informere Kommisjonen om slike anvendte begrensninger av bestemmelsene og begrunne disse.

• Nasjonalt forsvar (art. 5b)

Medlemsland kan unnta arealer fra restaurering der disse benyttes til nasjonale forsvarsaktiviteter og der restaureringstiltak anses som ikke forenelig med den pågående militære aktiviteten.

Militær aktivitet i form av nasjonalt forsvar, antas å være av overordnet samfunnsinteresse ("overriding public interest") og gir rett til unntak fra loven på flere punkter. Der dette unntaket benyttes, skal medlemslandene så langt det er rimelig og praktisk mulig, sette inn tiltak med mål om å avbøte virkningene på de aktuelle naturtypene.

• Urbane økosystemer (art. 6)

Det foreslås krav om at medlemslandene skal sikre at det ikke skjer netto tap av urbane grøntområder og trekronedekning i byer, tettsteder og forsteder innen 2030, sammenliknet med året denne forordningen trer i kraft. For denne forpliktelsen kan medlemslandene ekskludere areal med urbane økosystemer som overstiger 45% grønt areal og der det urbane trekronedekket overstiger 10%. På lengre sikt blir det krav om å øke totalt areal av urbane grøntområder og trekronedekning i byer og tettsteder, inkludert integrering av urbane grønne områder i bygninger og infrastruktur.

• Restaurering av den naturlige konnektiviteten i elver og de naturlige funksjonene i tilhørende flomsletter ("vassdragsbelte") (art. 7)

Medlemslandene skal lage en oversikt over kunstige hindringer (barrierer) for naturlige sammenhenger i overflatevannet, og peke ut kunstige barrierer som må fjernes for å nå restaureringsmålene. Konkret skal minst 25 000 km elver (vassdrag) i EU restaureres så de renner fritt innen 2030. Oppmerksomheten skal i første rekke rettes mot utdaterte barrierer som ikke lengre bidrar til produksjon av fornybar energi, transport i vassdrag, vannforsyning, flomsikring eller annen bruk. Medlemslandene skal sørge for at de frittrennende elvene og de naturlige funksjonene til flomslettene/vassdragsbeltet blir opprettholdt etter restaurering.

• Pollinatorbestander (art. 8)

Medlemslandene skal ved å sette inn effektive tiltak, forbedre mangfoldet av pollinatorer og snu nedgangen i bestandene av pollinatorer senest innen 2030. Deretter skal landene oppnå en økende trend fram til bestandene har nådd et tilfredsstillende nivå.

Kommisjonen skal etablere og vedta en vitenskapelig basert metode for effektovervåking innen ett år etter at denne loven trer i kraft. Medlemslandene skal hente data fra et tilstrekkelig antall lokaliteter som gir et representativt utvalg. Medlemslandene skal fremme folkeforskning ved datainnsamling der dette passer og framskaffe tilstrekkelige ressurser til arbeidet.

Kommisjonen og relevante byråer i EU skal koordinere pollinator-arbeidet sitt og skaffe til veie informasjon for å støtte medlemslandene i deres arbeid under denne artikkelen

• Restaurering av økosystemer i jordbruket (art. 9)

Medlemslandene skal iverksette restaureringstiltak for å styrke biodiversiteten i økosystemer i jordbruket som ikke allerede er inkludert i art. 4, og samtidig ta i betraktning klimaendringer, de sosiale og økonomiske behovene i rurale strøk og behovet for å sikre bærekraftig produksjon av jordbruksprodukter i EU.

Restaureringstiltakene for disse økosystemene skal ha som mål å forbedre trenden nasjonalt for minimum to av de tre følgende indikatorene inntil tilfredsstillende nivå er nådd:

- sommerfuglindeksen ('grassland butterfly index')
- organisk karbonlager i dyrket mark ('cropland mineral soils')
- andel landskapselementer med høyt biomangfold

Restaurering skal videre ha mål om å øke populasjoner av fugl tilknyttet jordbrukslandskapet, slik at 'the common farmland bird index' bedres. Medlemslandene skal også sette inn tiltak med mål om å restaurere drenert, oppdyrket torvmark, og det er definerte mål for gjenopprettelse av grunnvannstanden i drenert torvmark fram mot 2050. Restaurering av torvtektområder eller torvmark som benyttes til andre formål, kan også inngå i regnestykket. Å få opp vannstanden i torvmark skal bidra til netto reduksjon i klimagassutslipp og økt biodiversitet.

Medlemslandene kan lempe på forpliktelsen om å restaurere drenert torvmark hvis unntaket er begrunnet med at tiltak sannsynligvis vil ha vesentlig negativ påvirkning på infrastruktur, bygninger, klimatilpasning eller andre offentlige interesser og hvis restaurering ikke kan skje på annet areal enn jordbruksland.

Medlemslandenes forpliktelse til å restaurere torvmark gjelder ikke for bønder og grunneiere, for disse er slike tiltak frivillige.

• Restaurering av økosystemer i skog (art. 10)

Medlemslandene skal iverksette nødvendige restaureringstiltak for å bedre naturmangfoldet i skogøkosystemer, i tillegg til restaurering av naturtyper i skog som sorterer under habitat- og fugledirektivene. Når tiltak settes inn, skal det tas hensyn til faren for skogbranner. Skogfuglindeksen ('the common forest bird index') skal bedres og overvåkes fram til tilfredsstillende nivåer er oppnådd.

Medlemslandene skal oppnå en stigende trend på nasjonalt nivå for minst seks av sju indikatorer i skogøkosystemer, blant annet stående og liggende død ved, konnektivitet (sammenhenger mellom skogøkosystemer) og karbonlagre. Tilstanden skal overvåkes til tilfredsstillende nivåer er oppnådd.

Manglende oppfyllelse av forpliktelsene regnes som berettiget hvis de skyldes storskala force majeure, inkludert naturkatastrofer og uunngåelige habitatendringer direkte forårsaket av klimaendringer.

• Planting av ytterligere tre milliarder trær (art. 10a)

Medlemslandene skal i forbindelse med restaureringstiltak ha som mål å bidra til forpliktelsen om å plante minimum tre milliarder trær i EU innen 2030.

Medlemslandene skal sørge for at bidraget til å nå denne forpliktelsen følger økologiske prinsipper, inkludert mangfold i arts - og alderssammensetning, og bruk av stedegne arter. Tiltak som settes inn skal ha som mål å øke økologisk konnektivitet og skal være basert på bærekraftig skog - og treplanting, samt styrke grønt areal i urbane strøk.

• Utarbeidelse av de nasjonale restaureringsplanene (art. 11)

Hvert medlemsland skal utarbeide en nasjonal restaureringsplan og gjennomføre nødvendig forskning og overvåkning for å identifisere restaureringstiltak som skal iverksettes for å oppfylle målene og forpliktelsene i forordningen, samt bidra til EUs overordnede mål angitt i artikkel 1. Planene skal blant annet inneholde en tallfesting av arealer som må restaureres for å nå restaureringsmålene, basert blant annet på utbredelseskart for hver relevante habitattype og en oversikt over områder for hver relevante habitattype som ikke er i god tilstand. Medlemslandene skal senest innen 2030 sette tilfredsstillende nivåer for hver av de relevante indikatorene, basert nyeste vitenskapelige kunnskap og bestemte veiledningsdokumenter.

Ved behov for ulike unntak fra forordningen, skal medlemslandene beskrive behovet for, samt angi grunn for ønsket unntak i den nasjonale restaureringsplanen, for eksempel ønsket reduksjon i areal torvmark der vannstanden skal heves.

Medlemslandene skal identifisere synergier med blant annet klimatilpasning og forebygging av katastrofer og prioritere restaureringstiltak deretter. Landene skal videre identifisere synergier med jordbruk og skogbruk, samt pågående skogbruks- og jordbrukspraksis, som kan bidra til målene for denne forordningen.

Medlemslandene skal koordinere utarbeidelsen av nasjonale restaureringsplaner med kartleggingen av arealer som er nødvendig for som et minimum å nå de nasjonale målene for fornybar energi innen 2030. Landene skal også, ved utarbeidelse av plan, ta i betraktning strategiske prosjekter for kritiske råmaterialer, der disse er anerkjent under EU-retten.

Medlemslandene skal under utarbeidelsen av planene søke å optimalisere de økologiske, økonomiske og sosiale økosystemfunksjonene, og bidraget til bærekraftig utvikling i de relevante regionene og samfunnene.

Medlemslandene skal sikre at prosessen med utarbeidelse av den nasjonale restaureringsplanen er transparent, inkluderende og effektiv.

• Innholdet i de nasjonale restaureringsplanene (Art. 12)

Den nasjonale restaureringsplanen skal dekke perioden fram til 2050.

Ved utarbeidelse av planen, skal medlemslandene benytte et standard format som Kommisjonen vil utarbeide med bistand fra det europeiske miljøbyrået (EEA). I korte trekk skal landene beskrive hvordan de skal nå de ulike målene for restaurering av de relevante habitattypene og hvordan prosessen er planlagt. Beskrivelse av og årsaken til eventuelle unntak skal også inkluderes i restaureringsplanen.

Bevarings - og forvaltningstiltak som medlemsland har til hensikt å vedta under fiskeripolitikken, skal der det er aktuelt inkluderes i den nasjonale restaureringsplanen. En oversikt over samspillet mellom tiltakene i den nasjonale restaureringsplanen og den nasjonale strategiske planen under jordbrukspolitikken, skal også inkluderes.

• Innlevering av utkastet til nasjonal restaureringsplan (art. 13)

Medlemslandene skal levere et utkast til nasjonal restaureringsplan til Kommisjonen innen 2 år etter at denne forordningen trer i kraft.

• Evaluering av de nasjonale restaureringsplanene (art. 14)

Kommisjonen skal vurdere utkastene til nasjonale restaureringsplaner innen seks måneder etter mottatt utkast. Under evalueringen skal Kommisjonen jobbe i nært samarbeid med medlemslandene. Kommisjonen skal evaluere følgende:

- hvordan planen samsvarer med artikkel 12 (innholdet i de nasjonale restaureringsplanene)
- hvor godt planen møter mål og forpliktelser angitt i artikkel 4-10a
- planens bidrag til EUs overordnede mål referert til i artikkel 1, de konkrete målene referert til i artikkel 7(1) om å restaurere minimum 25 000 km elver til frittflytende elver i EU innen 2030, samt forpliktelsen det er referert til i artikkel 10a om å plante minimum tre milliarder trær i EU innen 2030.

Medlemslandene skal ferdigstille, publisere og levere den nasjonale restaureringsplanen til Kommisjonen innen seks måneder etter mottatte tilbakemeldinger på planutkastet.

• Koordinering av restaureringstiltak i marine økosystemer (art. 14a)

Medlemsland som har nasjonale restaureringsplaner som inneholder bevaringstiltak som skal vedtas innenfor rammeverket av den felles fiskeripolitikken, skal fullt ut benytte verktøyene gitt der. I tillegg er det i denne artikkelen bestemmelser knyttet til felles anbefalinger fra flere medlemsland. Det vises her til prosedyre under artikkel 18 i Regulation (EU) No 2013/1380.

• Gjennomgang av de nasjonale restaureringsplanene (art. 15)

Medlemslandene skal gå igjennom og revidere de nasjonale restaureringsplanene og inkludere tilleggstiltak før juli 2032 og før juli 2042. Deretter skal de minimum hvert tiende år gå igjennom planen og revidere ved behov. Medlemslandene skal publisere og kommunisere den reviderte restaureringsplanen til Kommisjonen.

Hvis overvåking i tråd ned artikkel 17 indikerer at tiltakene i den nasjonale restaureringsplanen ikke holder for å nå målene og forpliktelsene gjengitt i artikkel 4-10a, skal medlemslandene gå igjennom planen og om nødvendig revidere den.

Hvis Kommisjonen på bakgrunn av informasjon og evaluering referert til i artikkel 18, finner at progresjonen til et medlemsland er utilstrekkelig for å nå målene og forpliktelsene gjengitt i artikkel 4-10, kan Kommisjonen etter å ha konsultert med det aktuelle medlemslandet, be om et revidert utkast til nasjonal restaureringsplan. Den reviderte planen med tilleggstiltak skal publiseres og leveres innen seks måneder fra landet fikk forespørselen fra Kommisjonen. Kommisjonen kan forlenge denne fristen med ytterligere seks måneder.

• Overvåking (art. 17)

Medlemslandene skal overvåke tilstand og trender knyttet til habitattyper som er gjenstand for restaureringstiltak. Landene skal følge med på en rekke indikatorer knyttet til habitattypene. Det er oppgitt ulike tidspunkt for når overvåking av de ulike habitatene skal starte, samt for hyppigheten av overvåkingen.

Medlemslandene skal offentliggjøre overvåkingsdataene. Medlemslandenes overvåkingssystemer skal operere på grunnlag av elektroniske databaser og geografiske informasjonssystemer, og skal gjøre betydelig bruk av fjernmåling, jordobservasjoner (satellitter), in-situ overvåking, data fra borgervitenskap, kunstig intelligens og avansert dataanalyse- og behandling.

• Rapportering (art. 18)

Medlemslandene skal minimum hvert tredje år rapportere til Kommisjonen, med første rapportering i juni 2028, på området underlagt restaureringstiltak nevnt i artikkel 4-10, omfanget av areal der naturtyper og leveområder for arter signifikant har forverret seg, samt omfanget av areal der kompenserende tiltak er satt inn (ref. art. 4(7a)). Det skal også rapporteres på hvilke barrierer som er fjernet i vassdrag og på forpliktelsen landene har til å bidra til å plante tre milliarder trær i restaureringssammenheng.

Minimum hvert sjette år skal medlemslandene rapportere på progresjonen i gjennomføringen av de ulike temaene i den nasjonale restaureringsplanen, slik som for eksempel resultater av gjennomført overvåking og omfanget av restaureringstiltak som er gjennomført (art. 4 og 5), inkludert kartfesting av disse. Første rapport skal leveres i juni 2031.

Kommisjonen skal vedta underliggende regelverk som skal fastlegge format, struktur og andre forhold ved rapporteringen.

Det europeiske miljøbyrået (EEA) skal ved hjelp av data fra medlemslandene holde oversikt over progresjonen for mål og forpliktelser i forordningen og skal levere en teknisk oversikt til Kommisjonen hvert tredje år. EEA skal i tillegg hvert sjette år levere en utvidet rapport med oversikt over EUs progresjon mot mål og forpliktelser i forordningen, basert på medlemslandenes rapportering. Første rapport skal overleveres Kommisjonen i juni 2032.

Kommisjonen skal rapportere på gjennomføringen av forordningen til Europaparlamentet og Rådet hvert sjette år. Første rapport skal leveres fire år etter at denne forordningen trer i kraft.

Innen ett år fra denne forordningen trer i kraft, skal Kommisjonen levere en rapport til Europaparlamentet og Rådet. Denne rapporten skal omhandle finansiering knyttet til gjennomføring av forordningen, inkludert en oversikt over tilgjengelige finansieringskilder på EU-nivå.

Naturrestaureringsforordningen og Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en global avtale om bevaring, bærekraftig bruk av biologisk mangfold og rettferdig fordeling av fordelene av bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen trådte i kraft 29. desember 1993. Konvensjonen er juridisk bindende og 196 land er parter til avtalen, deriblant Norge. I det 15. naturtoppmøtet under biomangfoldkonvensjonen ble partene enige om en naturavtale (Kunming-Montreal rammeverket) med globale mål for å bevare naturen, oppnå bærekraftig forvaltning og bruk, og bekjempe årsakene til nedbygging og forringelse av økosystemer. Naturrestaureringsforordningen er viktig for EUs bidrag til gjennomføring av naturavtalen. Mål 2 i naturavtalen er å sikre at det innen 2030 er iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer på land, i elver og innsjøer, langs kysten og i havet, for å forbedre naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester samt økologisk tilstand og sammenheng.

Merknader

For å oppfylle kravene i naturrestaureringsforordningen må land ha et solid kunnskapsgrunnlag om egne naturområder og naturmangfold for å kunne måle fremgang og identifisere hvor og hvilke tiltak som skal iverksettes. Dette vil forutsette arbeid med kartlegging og kunnskapsinnhenting i Norge som i EU, dersom regelverket gjennomføres i Norge. Land må ha kunnskap om hvilke naturtyper som finnes innenfor landegrensene, og oversikt over hvilke områder som er forringet og trenger restaurering. 

Det pågår arbeid med naturrestaurering i flere områder i Norge i dag. Blant annet er det utarbeidet en nasjonal strategi for restaurering av vassdrag som setter mål om at minst 15 prosent av forringede vassdrag i Norge skal restaureres i perioden 2021-2030. Miljødirektoratet har siden 2016 restaurert våtmarker for å bedre den økologiske tilstanden, redusere klimagassutslipp og bidra til bedre klimatilpasning. De fleste tiltakene er gjennomført i verneområder, men i økende grad også på grunn eid av Statskog og på kommunal og privat grunn. I havet og sjøområdene er det startet arbeid med restaurering av marine økosystemer med særlig vekt på området Skagerrak–Oslofjorden. Det er også gjennomført opprydding i forurenset sjøbunn, og det ryddes stillehavsøsters i Agder, Vestfold, Akershus og Østfold. I flere av de øvrige landbaserte økosystemene foregår det også restaurering. 

Oppfølging av målene og forpliktelsene vil kreve virkemidler på nasjonalt nivå. Dette kan være en lang rekke forskjellige tiltak, for eksempel insentivordninger for å stimulere til gjennomføring av restaureringstiltak, eller hjemmel for å gjennomføre restaureringstiltak på privat eiendom eller pålegge private å gjennomføre slike tiltak. Det ble fremhevet av Kommisjonen da de la frem sitt forslag at restaurering ikke nødvendigvis betyr å verne eller beskytte områder, for restaurering utelukker ikke økonomisk aktivitet. Dette poenget er fremhevet av mange aktører i forbindelse med matsikkerhet, landbruksjord og prosjekter innen fornybar energi.

Grepene som tas i forordningen treffer flere sektorområder med hver sin sektorlovgivning. Forutsetning for en vellykket gjennomføring er et godt tverrsektorielt samarbeid.

Kommisjonen anslår at de samfunnsøkonomiske fordelene ved restaureringskravene klart oppveier kostnadene knyttet til restaurering for alle økosystemene: for hver euro som investeres vil man få igjen 8 til 38 euro i økonomisk verdi. Dette takket være at det forbedrer økosystemtjenestene som støtter matsikkerhet, motstandsdyktighet til økosystemer og klima, klimatilpasning og menneskers helse. Økningen i ekstreme vær- og klimaforhold fører til store skader, og ifølge FNs klimapanel er vinduet vi har for å gjøre noe med det i ferd med å lukke seg. Et grep for å gjøre naturen robust nok til å redusere og tilpasse seg til klimaendringene kan være ved naturrestaurering, slik det foreslås i forordningen.

Ifølge Det internasjonale Naturpanelet (IPBES) gir restaurering typisk igjen 10 ganger beløpet som investeres, i form av forbedrede økosystemtjenester som dempet flom, styrket pollinering, økt karbonlagring, større fiskebestander og så videre. I tillegg får man samfunnsgoder som nye arbeidsplasser, friluftsliv, helse og trivsel.

Uavhengig av om regelverket vurderes som EØS-relevant eller ikke kan det ligge læringspunkter i tiltakene Europakommisjonen har foreslått som kan ha verdi for norsk naturrestaureringsarbeid og oppfølging av Kunming-Montreal rammeverket.

Klima- og miljødepartementet har jevnlig informert om EUs arbeid med regelverket i EØS-referansegruppemøtene som avholdes jevnlig i departementet.

Rettslige konsekvenser

Regelverket er hjemlet i traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) art. 192 om miljøsaker.

Forordningen pålegger staten å gjennomføre restaureringstiltak, men gir ikke i seg selv hjemmel for å pålegge private å gjennomføre restaureringstiltak, eller gjennomføre tiltak på privat grunn. Dette kan være aktuelt i den grad frivillig gjennomføring av tiltak ikke er tilstrekkelig for å nå målene i forordningen. Hjemmelsgrunnlag for å gjennomføre tiltak på privat grunn må finnes eller gis i medlemslandenes nasjonale lovgivning. En aktuell problemstilling er derfor hvilke muligheter som finnes i norsk rett til å gjennomføre restaureringstiltak, eller behov for endringer i regelverket for å sikre nødvendige hjemler dersom forordningen helt eller delvis skal gjennomføres i Norge.

Hvis hele eller deler av regelverket skal gjennomføres i norsk rett kan det medføre flere behov for endringer i norsk regelverk. Regelverk som kan bli påvirket av en eventuell gjennomføring av forordningen er naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, jordloven og skogbruksloven. Denne listen er ikke uttømmende.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten får konsekvenser for offentlige myndigheter på flere myndighetsnivåer. Nasjonalt vil forordningen kreve ressurser til å utarbeide en restaureringsplan som skal oppdateres minimum hvert 10. år. Det kan være aktuelt at en slik overordet plan følges opp med avgrensede planer, retningslinjer, strategier etc. for bestemte sektorer, økosystemer eller arealer, for eksempel i kommunale planer. Dette vil i så fall kreve administrative ressurser, hvis det ikke inkorporeres i eksisterende prosesser.

Forordningen stiller krav som forutsetter gode data og god oversikt over et lands naturtyper og habitater og behovet for restaurering.

Forordningen vil kreve administrative ressurser hos myndighetene til å gjennomføre restaureringstiltak i egen regi, og til å sørge for gjennomføring av tiltak i privat regi, gjennom f.eks. etablering og forvaltning av tilskuddsordninger, avtaler med private, ekspropriasjon eller pålegg med hjemmel i lov. I gjennomføringen av forordningen vil det være behov for samarbeid mellom en rekke berørte myndigheter, herunder berørte statlige myndigheter, fylkeskommuner og kommuner. Det vil påvirke flere aktører, blant dem private grunneiere. Som et eksempel er 77 % av norsk produktiv skog privat eid, og inngripen med restaurering på disse områdene har i dag mangelfult hjemmelsgrunnlag, hvis det ikke foreligger avtale med grunneier. Slike tiltak vil også ha økonomiske konsekvenser knyttet til kompensasjon av grunneiere og rettighetshavere.

I tillegg til de direkte kostnadene ved restaureringstiltak, vil det kunne påløpe indirekte kostnader knyttet til begrensninger i alternativ bruk av restaureringsområder, som redusert matproduksjon, skogproduksjon og utnyttelse av tomter for bebyggelse i urbane strøk etc. Kostnadene ved restaurering vil variere mye fra forskjellige tiltak og områder. Det er stor usikkerhet rundt hvilke totale kostnader tiltakene i forordningen vil lede til i Norge hvis den gjennomføres i norsk rett.

Både Europakommisjonen og Naturpanelet anslår at gevinsten ved naturrestaurering langt overgår kostnadene ved å iverksette naturrestaureringstiltak på grunn av forbedrete økosystemtjenester.

Vurdering

EØS-relevans

Regelverket er hjemlet i traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) art. 192 om miljøsaker. Kommisjonen har markert regelverket som EØS-relevant. EØS/EFTA-statene foretar uansett en selvstendig vurdering av EØS-relevansspørsmålet. EU er en pådriver i miljøpolitikken og en stor del av EUs miljøpolitikk blir innlemmet i norsk regelverk som følge av EØS-avtalen. Naturforvaltning, herunder EUs fugle- og habitatdirektiver er ikke en del av EØS-avtalen. Enkelte EU-rettsakter av betydning for naturmangfold er innlemmet, herunder EUs vanndirektiv og direktivet om utsetting av genmodifiserte organismer. Avtalen omfatter dessuten en rekke klima- og miljøreguleringer som bidrar til å redusere påvirkning på naturmangfold, herunder avfall, kjemikalier og luftforurensning. Deltakelse, samarbeid og påvirkning av EUs miljøpolitikk gjennom EØS-avtalen er derfor viktig også når det gjelder naturmangfold. Det er også tett samarbeid mellom Norge og EU både i det globale og regionale arbeidet med naturmangfold.Spørsmålet om EØS-relevans og eventuelle tilpasningstekster er foreløpig til vurdering på norsk side.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:	KOM(2022)304
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• OEIL