Gigabitinfrastrukturforordningen

Status

Europaparlamentet og rådet vedtok 29. april 2024 forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon (gigabitinfrastrukturforordningen). Forordningen ble publisert i Official Journal 8. mai 2024.

Forordning er for tiden til vurdering i EØS EFTA-landene.  

Europaparlamentet og rådet vedtok 29. april 2024 forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon («gigabitinfrastrukturforordningen»). Forordningen opphever samtidig bredbåndsdirektivet fra 2014 som er gjennomført i norsk rett gjennom bredbåndsutbyggingsloven. Bredbåndsforordningen endrer også forordning (EU) 2015/2120 når det gjelder maksimalpriser for internasjonale samtaler og SMS.

Innbyggere, næringsliv og offentlig forvaltning etterspør i økende grad digital teknologi og mer innovative verktøy, tjenester og løsninger. For å svare på denne etterspørselen er vi avhengig av tilgang til raskere, mer pålitelige, dataintensive tilkoblinger. Forordningens bestemmelser skal understøtte målene i EUs Digital Decade Policy Program 2030 om at alle skal ha tilgang til rask Gigabittilkobling og rask mobildata innen 2030.

Formålet med forordningen er å bidra til kostnadseffektiv og rask utbygging av faste og trådløse/mobile nett med svært høy kapasitet for å møte samfunnets økte behov for raskt bredbånd. Dette skal blant annet skje gjennom tilgang til og informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur, informasjon om, og tilgang til koordinering av planlagte anleggsarbeider, forenklede, harmoniserte og digitaliserte prosedyrer for å søke om tillatelser fra offentlige myndigheter, samt krav om etablering av fysisk infrastruktur i nye bygg og bygg som gjennomgår omfattende renoveringsarbeid, og tilgang til denne infrastrukturen for ekomtilbydere.

Forordningen legger opp til en minimumsharmonisering, men med enkelte unntak. Medlemsstatene kan opprettholde eller innføre strengere regler enn dem som følger av forordningen dersom disse vil bidra til å fremme felles utnyttelse av eksisterende fysisk infrastruktur eller muliggjør mer effektiv utbygging av ny fysisk infrastruktur. Medlemslandene kan imidlertid ikke innføre ytterligere nasjonale tiltak når det gjelder:

• å nekte tilgang til fysisk infrastruktur og offentlige bygninger,
• informasjon om fysisk infrastruktur og bygge- og anleggsarbeider,
• samordning av bygge- og anleggsarbeider, eller
• bygningsintern fysisk infrastruktur.

Bredbåndsutbyggingforordningen inkluderer også en plan for å avvikle ekstra kostnader for tale- og SMS-tjenester innen EU (samtaler som går fra ett land til ett annet, dvs. ikke tale og SMS som vi foretar oss når vi er på reise=internasjonal gjesting). Fra 1. januar 2029 vil sluttbrukere i EU betale samme pris for internasjonale samtaler og SMS innen EU som for tilsvarende innenlands kommunikasjon.

Nærmere om forordningen

Forordningen bygger på bredbåndsutbyggingsdirektivet 2014/61/EU og inneholder i stor grad de samme tiltakene. Flere av tiltakene som i direktivet var «kan» bestemmelser gjøres imidlertid i forordningen om til «skal» bestemmelser. I tillegg utvides enkelte av pliktene, noen tidsfrister strammes inn, og nye tiltak introduseres.

Forordningen omhandler følgende fem hovedområder:

1.  Tilgang til eksisterende fysisk infrastruktur og tilgang til informasjon om fysisk infrastruktur via sentral informasjonstjeneste (artikkel 3 og 4).

Alle nettoperatører og offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur som er egnet til fremføring av elektroniske kommunikasjonsnett, skal imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang til den fysiske infrastrukturen på rimelige og rettferdige vilkår, inkludert pris. Artikkel 3(4) fastsetter hvilke konkrete hensyn som skal hensyntas ved fastsettelse av pris for slik tilgang. Anmodningen skal være skriftlig og skal angi hvilke elementer av den fysiske infrastrukturen anmodningen gjelder, inkludert tidsramme.

Plikten til å gi tilgang til fysisk infrastruktur utvides sammenliknet med brebåndsutbyggings­direktivet slik at også offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur får en slik plikt, i tillegg til nettoperatører. Nettoperatører defineres i artikkel 2 nr. 1 som enhver eier av fysisk infrastruktur, som elektronisk kommunikasjonsnett, inkludert tilhørende fasiliteter (f.eks. tårnselskap), elektrisitet, gass, vann og avløp, oppvarming- og transporttjenester (herunder jernbane- og veinett, havner og flyplasser) som er egnet til framføring av elektronisk kommunikasjonsnett. Offentlige organer plikter også å gi tilgang til fysisk infrastruktur som ikke er en del av et nett, men som eies eller kontrolleres av offentlige organ. Dette kan være bygninger eller inngang til bygninger eller andre tilganger, blant annet veiutrustning, som veiskilt, trafikklys, buss og t-bane holdeplasser. Offentlige organer skal gi tilgang på ikke-diskriminerende vilkår. 

Ekomtilbyder skal kunne forhandle om tilgang til eiendom med eier eller rettighetshaver i god tro, herunder pris.

I artikkel 3(5) klargjøres vilkårene for å kunne nekte tilgang og det fastslås at det ikke kan pålegges tilgangsplikt der det allerede er pålagt tilgangsplikt etter ekomdirektivet eller etter statsstøtteregler. I artikkel 3(7) fremgår det at fristen for å gi avslag på anmodning om tilgang er én måned, redusert fra to måneder i brebåndsutbyggingsdirektivet.

Det åpnes i artikkel 3(3) for at medlemsstatene kan innfører regler om at eiere av private næringsbygg, som ikke er eiet av en nettoperatør, skal gi tilgang til bygget på rettferdige og rimelige vilkår, inkludert pris. Bestemmelsen angir nærmere betingelser for når en slik anmodning kan være aktuell.

Det åpnes i artikkel 3(8) for at medlemsstatene kan etablere et organ for å samordne anmodninger om tilgang til infrastruktur som eies eller kontrolleres av offentlige organer. 

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste skal i henhold til artikkel 4 ha rett til følgende minimumsopplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur: lokasjon, infrastrukturtype og gjeldende anvendelse, samt kontaktinformasjon. Tilbyder skal presisere hvilket område det planlegges etablert høyhastighetsnett i. Nettoperatører og offentlige organer plikter å gjøre minimumsinformasjonen tilgjengelig i løpet av 10 arbeidsdager på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår i elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten. Det følger av forordningen at tilgangen til minimumsopplysningene kan begrenses i konkrete tilfeller og under nærmere angitte omstendigheter, på samme måte som medlemsstatene i nærmere angitte tilfeller kan fastsette generelle unntak fra pliktene til å gi informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur. Medlemsstatene kan fastsette at også ytterligere informasjon om gjeldende anvendelse skal oppgis, så som opplysninger om den fysiske infrastrukturens utnyttelesegrad.

2.  Samordning av bygge- og anleggsarbeider og informasjon om planlagte bygge- og anleggsarbeider via en sentral informasjonstjeneste (artikkel 5 og 6).

Forordningen artikkel 5(2) slår fast at plikten til å samordne bygge- og anleggsarbeider gjelder bygge- og anleggsarbeider som er helt eller delvis finansiert med offentlige midler. En skriftlig anmodning om samordning skal sendes til berørte nettoperatører eller offentlig myndighet som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur, minst én måned før endelig søknad om godkjenning av bygge- og anleggsarbeider sendes til kompetente myndigheter. Artikkel 5 avklarer nærmere når en anmodning om samordning kan anses som urimelig.

Det følger av artikkel 6 at alle nettoperatører og offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur skal gjøre tilgjengelig et sett minimumsopplysninger om planlagte bygge- og anleggsarbeider (både privat og offentlig) i elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten. Plikten til å tilgjengeliggjøre informasjon utvides til også å omfatte georeferert lokalisering om eksisterende fysisk infrastruktur og planlagte bygge- og anleggsarbeider. Tilgang til informasjon kan begrenses med henvisning til for eksempel nettverkssikkerhet, nasjonal sikkerhet eller forretningshemmeligheter.

For å lette koordineringen av bygge- og anleggsarbeider, skal alle nettoperatører proaktivt og på et tidlig tidspunkt gjøre minimumsopplysningene om planlagte offentlige bygge- og anleggsarbeider tilgjengelige via den sentrale informasjonstjenesten.

3.  Forenkling og digitalisering av tillatelsesprosedyrer gjennom en sentral informasjonstjeneste og etablering av ett nasjonalt digitalt inngangspunkt [entry point] (artikkel 7, 8, 9 og 12)

Forordningen innfører et nytt prinsipp om nasjonalt enhetlige regler for vilkår og prosedyrer som skal gjelde ved tildeling av tillatelser, inkludert fremføringsrett («rights of way»), dvs. rett til fremføring av kabler eller installasjon av utstyr på, over eller under offentlig eller privat eiendom. Kompetente myndigheter skal gjøre tilgjengelig informasjon om alle krav og prosedyrer knyttet til tillatelser via den sentrale informasjonstjenesten i elektronisk format.  Tilbyder skal ha rett til å sende søknaden i elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten og skal kunne få informasjon om status på søknaden via den sentrale informasjonstjenesten.

Forordningen introduserer flere tiltak som skal bidra til å sikre behandling av søknader om tillatelser innen lovbestemte frister, for eksempel kortere tid til å vurdere om søknaden er fullstendig og såkalt "stilltiende aksept" dersom søknaden ikke er behandlet innen firemåneders fristen som følger av artikkel 7(5). Stilltiende aksept gjelder likevel ikke dersom det gjelder søknad om fremføringsrett ("rights of way"). Medlemsstatene har rett til å avvike fra kravet til stilltiende aksept dersom følgende tiltak er tilgjengelige for den aktuelle søknadsprosedyren:

• søker har rett til erstatning for skade som følge av kompetent myndighets manglende overholdelse av fristen, eller
• tilbyder har rett til å henvise saken til en domstol eller til en overvåkningsmyndighet.

Til slutt er det fastsatt at gebyrer for tillatelser, inkludert «rights of way», ikke må overstige de administrative kostnadene.

Artikkel 9 angir nærmere typer av anleggsarbeid som ikke skal være gjenstand for tillatelsesregimet.

Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 12 etablere et enkelt, nasjonalt og digitalt inngangspunkt, særlig der det er mer enn en sentral informasjonstjenestene eller der informasjonen finnes andre steder.

4.  Nye bygg og bygg som gjennomgår omfattende renovering skal klargjøres med bygningsintern fysisk infrastruktur og innebygget fiberkabling, og det skal gis tilgang til eksisterende bygningsintern fysisk infrastruktur (artikkel 10 og 11).

Alle nye bygg og bygg som gjennomgår omfattende renovering og hvor det er søkt om byggetillatelse etter 12. februar 2026, skal ha «fiber-klar» bygningsintern infrastruktur og fiberkabling i bygningen, inkludert forbindelse frem til det fysiske punktet hvor sluttbrukeren kobles til det offentlige nettet. Videre skal alle flermannsboliger hvor det er søkt om byggetillatelse etter 12. februar 2026 være utstyrt med ett tilkoblingspunkt. Plikten gjelder for både nybygg og bygg som gjennomgår omfattende renovering. Unntakene utvides der det ifølge kost- og nytteanalyse ikke er forholdsmessig å introdusere slike krav.

Innen 12. februar 2026 skal alle bygg som gjennomgår omfattende renovering ha fiber-klar bygningsintern infrastruktur (f.eks. trekkerør) og fiberledninger i bygningen, inkludert forbindelse frem til det fysiske punktet hvor sluttbrukeren kobles til det offentlige nettet, så lenge dette ikke uforholdsmessig øker kostnadene ved renoveringsarbeidet og at det er teknisk gjennomførbart. Alle flerfamilieboliger, som gjennomgår slike større renoveringsarbeider, skal også være utstyrt med et tilkoblingspunkt.

Medlemsstatene skal innen 12. november 2025 vedta relevante nasjonale standarder eller tekniske spesifikasjoner for bygningsintern fysisk infrastruktur mv. Medlemslandene kan etablere en frivillig merkeordning for bygninger som er i overensstemmelse med vedtatte standarder og spesifikasjoner.

I henhold til artikkel 11 har tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett rett til å etablere sitt nettverk frem til tilgangspunktet for egen regning, og har rett til tilgang til eksisterende bygningsintern fysisk infrastruktur for å kunne rulle ut elementer av nettverk med svært høy kapasitet dersom duplisering av slik infrastruktur er teknisk eller økonomisk ineffektivt.

Forordningen fastsetter videre at innehavere av bruksrett til bygningsintern fysisk infrastruktur skal imøtekomme anmodning om tilgang til bygningsintern fysisk infrastruktur på rimelige, rettferdige og ikke-diskriminerende vilkår, herunder pris, hvor det er relevant.

Tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett kan i nærmere angitte tilfeller ha rett til å etablere sitt nettverk på abonnentens eiendom etter avtale med abonnenten, forutsatt at det minimerer virkningen på tredjeparters private eiendomsrett.

5.  Tvisteløsning og kompetente organer (artikkel 13 og 14)

Enhver part har rett til å bringe en tvist inn for det nasjonale tvisteløsningsorganet

• dersom tilgang til eksisterende infrastruktur nektes, eller dersom det ikke er inngått avtale om særskilte vilkår og betingelser, herunder pris, senest én måned etter at anmodning om tilgang er mottatt,
• når det gjelder rettigheter og plikter knyttet til tilgang til informasjon om fysisk infrastruktur eller planlagte bygge- og anleggsarbeider, herunder, dersom de opplysninger, som anmodes om, ikke er gjort tilgjengelig innen gjeldende frister,
• dersom det ikke er inngått avtale om koordinering av bygge- og anleggsarbeider senest én måned etter at anmodning om koordinering av slike arbeider er mottatt, eller,
• dersom det ikke er inngått avtale om tilgang til bygningsintern fysisk infrastruktur som det er anmodet om tilgang til, senest én måned etter anmodning om tilgang er mottatt

Det nasjonale tvisteløsningsorganet skal innen nærmere angitte frister fatte en bindende avgjørelse, herunder fastsette rimelige vilkår og betingelser, inkludert pris. Fristene for det nasjonale tvisteløsningsorganet til å fatte avgjørelser etter strekpunkt 2, 3, og 4 er halvert sammenlignet med de som gjelder i bredbåndsutbyggingsdirektivet, dvs. at fristen er én måned.

Det introduseres i artikkel 14 krav når det gjelder upartiskhet og uavhengighet for offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur samt krav til strukturelt skille av tvisteløsningsorganet og den nasjonale sentrale informasjonstjenesten. Det stilles krav til kompetente myndigheters fullmakter og ressurser, samt krav til åpenhet om vedkommende myndigheters oppgaver og krav knyttet til retten til å klage.

De fleste av bestemmelsene i forordningen får ikke virkning før 12. november 2025 for å gi medlemsstatene tid til å forberede nasjonal gjennomføring. Enkelte av bestemmelsene i bredbåndsutbyggingsdirektivet videreføres i en overgangsperiode for å sikre en smidig overgang. Dette gjelder bestemmelsene om minimumsettet av informasjon nettoperatørene skal gjøre tilgjengelig om fysisk infrastruktur og planlagte bygge- og anleggsarbeider (til 12. mai 2026), og kravene til fysisk infrastruktur i bygninger (til 12. februar 2026).  

Forlengelse av reguleringen av internasjonale anrop og SMS

Internasjonale anrop og SMS er for tiden regulert til henholdsvis maksimalt 0,19 EUR per minutt og maksimalt 0,06 EUR per SMS. Gigabitinfrastrukturforordningen artikkel 17 forlenger maksimalprisreguleringen til 30. juni 2032. Dette vil tilpasse reguleringen av internasjonale anrop og SMS innenfor EU til reguleringen av internasjonal gjesting (roaming).

Fra 1. januar 2029 vil det ikke lenger være tillatt å ta ekstra betalt for internasjonale anrop og SMS utover prisene for nasjonale anrop og SMS. Fra 1. januar 2025 kan tilbydere på frivillig basis velge å tilby internasjonale samtaler og SMS til tilsvarende pris som hjemme innenfor retningslinjer for rimelig bruk. For trafikk som overstiger grensene for rimelig bruk, vil tilbydere under en slik frivillig ordning ikke være bundet av gjeldende maksimalpriser.

Kommisjonen skal innen 30. juni 2027 vurdere effekten av bestemmelsen og om nødvendig forslå endring av reguleringen.

Kommisjonen skal også vedta gjennomføringsrettsakter som fastsetter retningslinjer for rettferdig bruk og anti-svindel tiltak.

Merknader

Det rettslige grunnlaget for direktivet er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde).

Rettslige konsekvenser

Bredbåndsutbyggingsdirektivet fra 2014 er gjennomført i norsk rett gjennom bredbånds­utbyggingsloven som trådte i kraft 1. juli 2020. Forordningen opphever bredbånds­utbyggingsdirektivet og en eventuell gjennomføring av forordningen i norsk rett vil innebære behov for å endre bredbåndsutbyggingsloven, eventuelt oppheve den og erstatte den av en ny lov. Ettersom det her er snakk om en forordning som får øyeblikkelig horisontal og vertikal direkte virkning i medlemsstatene, er det i utgangspunktet ikke krav om nærmere inkorporering i nasjonal rett for medlemsstatene. For Norges del vil den måtte inkorporeres (dvs. gjennomføres ord for ord) i nasjonal rett, det vil si at forordningen gjøres gjeldende som norsk rett gjennom en henvisningsbestemmelse som henviser til forordningen slik den er innlemmet i EØS-avtalen. Det vil også måtte gjøres en vurdering av mulig behov for endring i andre lover der disse overlapper eller er i motstrid med forordningen. Det vil bli tatt forbehold om Stortingets samtykke ved en eventuell innlemming i EØS-avtalen.

Reglene om maksimalpriser for internasjonale anrop og SMS er gjennomført i gjeldende ekomforskriften § 6-6. Ettersom gigabitinfrastrukturforordningen er en forordning som skal gjennomføres ved inkorporasjon, vil ekomforskriften § 6-6 måtte endres når forordnings artikkel 17 gjennomføres i norsk rett.

Forordningen faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene vil ha økonomiske konsekvenser for offentlig forvaltning, for private og offentlige nettoperatører og for samfunnet for øvrig.

Forordningen samsvarer i stor grad med det allerede gjennomførte bredbånds­utbyggingsdirektivet, og bestemmelsene i dette direktivet er allerede etablert i Norge gjennom bredbåndsutbyggingsloven. Det vises i denne sammenheng til Prop. 35 LS, kapittel 14. Nedenfor omtales mulige konsekvenser av nye krav som følger av forordningen.

Konsekvenser for offentlige myndigheter

Forordningens krav til at det skal være mulig å søke om tillatelser gjennom én sentral informasjonstjeneste, samt etablering av mulighet for søker til å kunne få informasjon om status for søknaden via den sentrale informasjonstjenesten, kan potensielt ha betydelige økonomiske konsekvenser for offentlig forvaltning. Etablering av et slikt system vil trolig kreve omfattende utviklingsarbeid og omfatte mange ulike myndigheter.

Forordningen inneholder også bestemmelser om krav om saksbehandlingsfrister for søknader om tillatelser hos offentlige myndigheter som er kortere enn de som gjelder i dag. Det er også inntatt kortere saksbehandlingsfrister for behandling av tvister i tvisteløsningsorganet. Overholdelse av de kortere fristene for saksbehandling vil kunne innebære behov for økt ressursbruk hos de aktuelle myndighetene.

Det er uklart om og i hvilken grad den nye bestemmelsen om stilltiende samtykke vil få konsekvenser i Norge. Bestemmelsen har enkelte unntak og det må utredes nærmere om disse får anvendelse i Norge.

Konsekvenser for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett

Nytteverdien for samfunnet av en sentral søknadsportal er usikker, da de fleste ekomtilbydere i Norge allerede har gode og etablerte rutiner for søknad om aktuelle tillatelser for å etablere ny infrastruktur. Samtidig er det i dag slik at ekomtilbydere må forholde seg til et stort antall kommuner og ulike søknadsprosesser f.eks. i forbindelse med søknad om etablering av ekomnett langs offentlig vei. En felles søknadsportal kan derfor innebære kostnadsbesparelser for tilbyderne.

For tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett, vil forordningen kunne gjøre det enklere å få tilgang til blant annet offentlige bygg. Dette er en tilgangsform som er etterspurt blant norske tilbydere og som kan bidra til raskere og mer effektiv utbygging av trådløse nett (herunder 5G).

Videreføringen av maksimalprisreguleringen av internasjonale anrop og SMS får ingen økonomiske konsekvenser for tilbyderne på kort sikt ettersom maksimalprisene ikke endres. I gjennomsnitt priser tilbyderne disse tjenestene under pristakene allerede[1]. Fra 1. januar 2029 skal imidlertid maksimalprisreguleringen avskaffes og tilbyderne får ikke lenger mulighet til å ta mer betalt for internasjonale anrop og SMS enn for tilsvarende nasjonale tjenester innenfor rammen av rimelig bruk. Dette må forventes å medføre noe reduserte inntekter fra internasjonal kommunikasjon. Hvor mye vil avhenge av volumutvikling, herunder at stadig flere benytter alternative tjenester for kommunikasjon til utlandet (WhatsApp, Messenger etc.) og reglene for rimelig bruk.

Øvrige konsekvenser

Forordningen er begrunnet blant annet med at det samlet sett vil kunne gi en mer effektiv og raskere utbygging av høyhastighetsnett, herunder fiber og 5G i hele EU og dermed bidra til et bedre fungerende indre marked. Kommisjonen har anslått at gjenbruk av eksisterende infrastruktur og samordning av anleggsarbeider på EU-nivå kan øke utbyggingen av nye nett til 470 000 km i stedet for 250 000 km frem til 2030. Kommisjonen anslår videre at forslaget på EU-nivå vil kunne redusere klimagassutslipp med 0,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden frem til 2030. Kommisjonen anslår at forslaget vil ha samfunnsmessige fordeler ved å redusere de digitale skillene mellom tettbygde og spredtbygde strøk samt mulighetene til alternativ bruk av de forventede kostnadsbesparelsene.

Forordningen forventes å få begrenset effekt i Norge fordi tilbudet av høyhastighetsnett allerede er svært godt og hvor dekningen for bredbånd med 1 Gbit/s og for 5G-nett i dag er på over 95 prosent av husstandene. For den videre utbyggingen anses forordningen å kunne ha en viss positiv effekt, spesielt når det gjelder videre 5G-utbygging gjennom etablering av rett til tilgang til offentlig bygg som følger av forordningen. Slik tilgang avgjøres i dag fra sak til sak av eier av byggene og det er ikke en felles praksis på dette området. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har gitt ut en veileder om dette temaet: "Veileder til offentlige aktører om innplassering av infrastruktur for mobilnett".

De harmoniserte reglene og prosedyrene som følger av forordningen, vurderes for øvrig å få en positiv effekt i form av lettere tilgang for nye markedsaktører og for markedsaktører som opererer i flere medlemsstater.

Maksimalprisregulering for internasjonale anrop og SMS har siden den ble innført hatt positive effekter for sluttbrukere, samtidig er det forvirrende for mange at det gjelder ulike regler for kommunikasjon til utlandet og for kommunikasjon i utlandet (internasjonal gjesting). Avskaffelse av muligheten for å ta mer betalt for internasjonale anrop og SMS enn for tilsvarende nasjonale tjenester (og internasjonal gjesting) vil skape enklere og mer transparente prisregimer for sluttbrukere. Særlig for grupper som i mindre grad benytter alternative kommunikasjonstjenester (WhatsApp, Messenger etc.), vil innføring av et mer ensartet prisregime være positivt.

Sakkyndige instansers merknader

Kommunal- og distriktsdepartementet publiserte 27. mars 2023 en nyhetssak om Europakommisjonens forslag til forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av gigabitnett for elektronisk kommunikasjon. Departementet ba samtidig om innspill til nasjonal posisjon. Departementet mottok innspill fra følgende:

• NHO
• Samfunnsbedriftene – energi
• Telia

Innspillene er tilgjengelige på departementets nettsider.

Det ble orientert muntlig om forordningen i møte i spesialutvalget for kommunikasjoner 12. september 2024, der Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kulturdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert. EØS- posisjonsnotat vil bli sendt på skriftlig behandling i SU kommunikasjoner.

[1] International Roaming BEREC Benchmark Data Report October 2018 – March 2019 (europa.eu). Figur 21, 23 og 29 viser gjennomsnittlig inntekt under pristak.

Vurdering

Formålet med forordningen, som er å bidra til å redusere kostnadene ved utbygging av faste og trådløse elektroniske kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet, samt å bidra til en raskere utbygging av slike nett, er isolert sett positivt. Elektronisk kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet kan bidra til betydelig verdiskapning og produktivitetsvekst og er viktig for at alle skal få nyte godt av de muligheter digitalisering gir.

Forordningen er omfattende og griper inn i en rekke sektorer og flere myndighetsnivåer. Forordningen vil måtte vurderes opp mot Plan- og bygningsloven og annet relevant regelverk, særlig gjelder dette forordningens bestemmelser om tillatelsesprosedyrer.

Konklusjon

Forordningen er EØS-relevant og er aktuelt for innlemming i EØS-avtalen. Det er ikke vurdert som nødvending med EØS-tilpasninger til materielle bestemmelser i forordningen. En eventuell innlemming i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett, vil innebære behov for å endre bredbåndsutbyggingsloven og det vil bli tatt artikkel 103-forbehold. Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser for staten som krever nye bevilgninger må håndteres i den ordinære budsjettprosessen.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:	KOM(2023)94
Rettsaktnr.:	2024/1309
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.:	32024R1309

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	22.05.2024
Frist returnering standardskjema:	11.09.2024
Dato returnert standardskjema:
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende