Retten til reparasjon

Status

Forslaget er nå til vurdering nasjonalt og til behandling i Europaparlamentet og Rådet. 

Forslaget følges av EFTAs arbeidsgruppe for forbrukerspørsmål (WG Consumer).

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget består av 21 artikler.

Artikkel 1 angir direktivforslagets formål og virkeområde. Formålet er å fastsette felles regler som fremmer reparasjon av varer. På denne måten skal forslaget styrke det indre marked og samtidig bidra til forbrukerbeskyttelse og miljøvern.

Direktivforslaget skal gjelde for reparasjon av varer som er kjøpt av forbrukere. Bestemmelsene i forslaget avgrenser mot reparasjon av varer som bygger på selgers kontraktrettslige ansvar etter artikkel 10 i det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet. Som nevnt inneholder direktivforslaget en endring av dette direktivet i artikkel 12.

Artikkel 2 angir definisjonene som skal gjelde for direktivforslaget. Definisjonene samsvarer med definisjoner i det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet forslag til ny økodesignforordning (COM (2022) 142)[1]. Begrepene «reparatør» og «krav til afhjælpningsmuligheder» er gitt nye definisjoner i direktivforslaget.

Artikkel 3 omhandler direktivforslagets harmoniseringsnivå. Direktivforslaget er et fullharmoniseringsdirektiv. Det er dermed ikke adgang til å opprettholde eller innføre bestemmelser i nasjonal rett som fraviker reguleringen i direktivforslaget.

Artikkel 4 gir regler om et europeisk standardisert informasjonsskjema for reparasjonstjenester. Bestemmelsen pålegger reparatører å utlevere et skjema med informasjon om reparasjonstilbudet, ved forespørsel om reparasjon fra forbruker. Forbrukeren har krav på dette skjemaet før det inngås avtale om reparasjon. Skjemaet er inntatt i direktivforslagets vedlegg I.

Plikten til å utlevere et informasjonsskjema gjelder for reparatører som har en reparasjonsplikt etter artikkel 5, og for andre som har til hensikt å levere en reparasjonstjeneste. Reparatøren kan kreve at forbrukeren betaler kostnadene ved å innhente informasjonen som skal fremgå av skjemaet. Dette er typisk kostnader ved undersøkelser av skadeomfanget og ved beregninger av reparasjonstilbudet.

Punkt 4 angir hvilken informasjon som skal fremgå av informasjonsskjemaet. Skjemaet skal blant annet opplyse om reparatørens identitet og adresse, varen og en beskrivelse av mangelen, informasjon om reparasjonstjenesten, samt muligheten for andre tjenester som installasjon og transport, dersom dette tilbys. Departementet nevner i denne sammenheng at det i dag fremgår opplysningskrav etter avtaleloven kapittel 4 som på enkelte punkter gir tilsvarende opplysningskrav.

Reparatøren kan ikke, uten forbrukerens samtykke, endre reparasjonstilbudet slik det er fremgår av skjemaet innen 30 dager etter at det ble formidlet til forbrukeren. Dersom det inngås en avtale om reparasjon innen 30 dager, så skal reparasjonsskjemaet utgjøre en integrert del av avtalen.

Artikkel 5 fastlegger reparasjonsplikt for produsenter av visse forbrukervarer. Denne plikten gjelder uavhengig av produsentens kontraktrettslige ansvar etter forbrukerkjøpslovgivningen. Produsentens reparasjonsplikt gjelder for nærmere bestemte forbrukervarer, som det etter EU-lovgivningen stilles reparasjonskrav til. Rettsaktene som regulerer produkter reparasjonskrav er listet opp i direktivforslagets vedlegg II. Disse bestemmer også utstrekningen av produsentens reparasjonsplikt for de enkelte varene. Varer som det etter vedlegg II gjelder reparasjonsplikt for er:

1. Husholdningsvaskemaskiner og husholdningsvaskemaskin/tørketrommel iht Kommisjonsforordning (EU) 2019/2023
2. Husholdningsoppvaskmaskiner i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/2022
3. Kjøleapparater med direktesalgsfunksjon i henhold til Kommisjonsforordning (EU) 2019/2024
4. Kjøleapparater i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/2019
5. Elektroniske skjermer i henhold til kommisjonsforordningen (EU) 2019/2021
6. Sveiseutstyr i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/1784
7. Støvsugere i henhold til kommisjonsforordning (EU) 666/2013
8. Servere og datalagringsprodukter i henhold til kommisjonens forordning (EU) 2019/424
9. [Mobiltelefoner, trådløse telefoner og nettbrett i henhold til kommisjonsforordningen (EU) .../...]

Reparasjon hos produsenten kan enten være gratis, mot vederlag eller mot en annen form for kompensasjon. Reparasjonsplikten gjelder bare så fremt reparasjon er mulig, og produsenter kan inngå avtaler med tredjeparter for å oppfylle sin reparasjonsplikt. Produsenter plikter også å sørge for at reparatører kan få tilgang til reservedeler og til informasjon om hvordan produktet kan repareres.

Europakommisjonen gis kompetanse til å vedta delegerte rettsakter for å endre listen i direktivforslagets vedlegg II som fastsetter hvilke produkter det foreligger retteplikt for.

Departementets foreløpige vurdering er at norsk rett i dag ikke oppstiller en generell reparasjonsplikt for produsenter av forbrukervarer uavhengig av produsentens kontraktrettslige ansvar etter forbrukerkjøpslovgivningen. En reparasjonsplikt kan imidlertid følge av avtaleforpliktelser.

Artikkel 6 fastlegger at produsenter har en plikt til å informere kunder om deres reparasjonsplikt etter art. 5. Informasjonen skal være enkelt tilgjengelig, og gitt på en klar og forståelig måte.  

Departementet legger til grunn at det ikke følger en slik opplysningsplikt av gjeldende rett.

Artikkel 7 pålegger medlemsstatene å sørge for at det finnes en digital plattform for reparasjonstjenester. Plattformen skal gjøre det enklere å finne aktører som tilbyr reparasjonstjenester. Direktivforslaget stiller nærmere bestemte krav til nettjenesten, blant annet krav til søkefunksjoner, innhold og tilgjengelighet. Bruk av nettjenesten skal være gratis for forbrukere.

Departmentent legger til grunn at Norge i dag ikke stiller krav om digitale plattform for reparasjonstjenester.

Artikkel 8 pålegger medlemsstatene å sørge for at det finnes tilstrekkelige og effektive midler for å sikre at direktivet overholdes.

Departementet antar at det må vurderes nærmere om det vil være behov for særskilte regler utover gjeldende regler om tvisteløsning og tilsyn fra Forbrukertilsynet og Markedsrådet.

Artikkel 9 pålegger medlemsstatene å sikre at forbrukere har tilgang til informasjon om deres egne rettigheter etter direktivforslaget, og om hvordan disse kan håndheves.

Departementet legger til grunn at det må vurderes særskilte tiltak for å oppfylle slike vilkår ved eventuell fremtidig EØS-rett med slikt innhold.

Artikkel 10 omhandler direktivforslagets ufravikelighet. Bestemmelsen fastsetter at avtaler som avviker fra reglene i direktivforslaget, og som er til ugunst for forbrukeren, ikke binder forbrukeren.

Artikkel 11 fastlegger at medlemsstatene har en plikt til å fastsette sanksjoner for overtredelser av nasjonale lovbestemmelser som gjennomfører artikkel 4, 5 og 6. Sanksjonene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende.

Artikkel 12 gjør endringer i forbrukerens krav på reparasjon etter det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet (EU) 2019/771. Endringen innebærer at selger er forpliktet til å rette en mangel i stedet for å tilby omlevering dersom kostnadene for omlevering vil være lik eller større enn å reparere mangelen.

Departementets foreløpige vurdering er at forslaget på dette punktet innebærer en endring av forbrukerens krav på omlevering til å innebære en viss retteplikt for selger. En eventuell gjennomføring i norsk rett vil nødvendiggjøre endringer i forbrukerkjøpsloven. Etter forbrukerkjøpsloven § 29 kan kjøper velge mellom retting og omlevering, med mindre kravet «er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader». Dette er foreslått endret i Prop. 49 LS (2022-2023), slik at valgfriheten er avskåret dersom kravet er «umulig å gjennomføre eller vil påføre selgeren uforholdsmessig store kostnader».

Artikkel 13 omhandler nødvendige endringer av annen EU-lovgivning.

Artikkel 14 omhandler nødvendige endringer av annen EU-lovgivning.

Artikkel 15 er en delegasjonshjemmel. Bestemmelsen gir EU-kommisjonen kompetanse til å vedta endringer i forordningene som er nevnt i vedlegg II. Slike endringer må gjennomføres i norsk rett på vanlig måte.

Artikkel 16 angir overgangsbestemmelser for direktivforslaget.

Artikkel 17 fastlegger medlemsstatenes frist til å gjennomføre direktivforslaget.

Artikkel 18 fastsetter datoen for direktivforslagets ikrafttredelse.

Artikkel 19 angir at direktivforslaget retter seg mot medlemsstatene.

[1] https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2022/mai/forslag-til-ny-okodesignforordning/id2949761/

Merknader
Rettslige konsekvenser

Forslaget krever endringer i norsk rett, bl.a. forbrukerkjøpsloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget får økonomiske og andministrative konsekvenser for produsenter og selgere av visse varer til forbukere, forbrukere som kjøper slike varer, tilbydere av reparasjonstjenester, samt for offentlige myndigheter.

Sakkyndige instansers merknader

Foreløpig vurdering er at forslagene er EØS-relevant.

Vurdering

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2023)155
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:	22.06.2023
Høringsfrist:	22.09.2023
Frist for gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag
• Høringsbrev
• Annen dokumentasjon