Retten til reparasjon

Status

Direktivet ble vedtatt 13. juni 2024 og publisert i EUs Official Journal 10. juli 2024. Direktivet er til vurdering hos EØS EFTA statene. Blir direktivet innlemmet i EØS-avtalen vil direktivet bli sendt på høring sammen med et forslag til gjennomføring av reglene i norsk rett. Direktivet følges av EFTAs arbeidsgruppe for forbrukerspørsmål (WG Consumer).

Bakgrunn

Forslaget er en del av EU-kommisjonens målsetning om et grønt skifte, herunder Europas grønne giv (European Green Deal). Direktivforslaget ble lagt frem av Europakommisjonen 22. mars 2023. Direktivforslaget var på høring i Norge i 2023. Høringsinstansene ble bedt om å komme med innspill til norsk posisjon til direktivforslaget og å komme med innspill til konsekvenser ved en eventuell gjennomføring i norsk rett.

EØS EFTA statene har avgitt en felles EØS-kommentar (EEA EFTA Comment) til direktivforslaget, datert 8. desember 2023, hvor EØS EFTA statene som utgangspunkt stilte seg positive til forslaget.

Sammendrag av innhold

Direktivets fulle navn på dansk er Europa-Parlamentets og Rådets direktiv (EU) 2024/1799 af 13. juni 2024 om fælles regler til fremme af reparation af varer og om ændring af forordning (EU) 2017/2394 og direktiv (EU) 2019/771 og (EU) 2020/1828.

Formålet med direktivet er å fastsette felles regler som fremmer reparasjon av varer. Dette skal bidra til å styrke det indre marked og bidra til et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå og vern av miljøet. Direktivet er en del av EU-kommisjonens målsetting om et grønt skifte og skal bidra til en styrket sirkulærøkonomi og er mer bærekraftig forbruk.

For å nå disse målene og for å tilrettelegge for grensekryssende tjenesteytelser og konkurranse har det blitt ansett nødvendig å fremme felles regler om reparasjon av varer som også går lenger enn det kontraktsrettslige ansvaret selgere har etter direktiv 2019/771 om visse aspekter ved avtaler om salg av varer (heretter omtalt som det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet). Retten til reparasjon er foreløpig begrenset til ti produktkategorier som er nevnt i direktivets vedlegg II.

Direktivet består av 24 artikler og to vedlegg.

Artikkel 1 fastsetter direktivets virkeområde og formål. Direktivet gjelder for reparasjon av varer som er kjøpt av forbrukere. Bestemmelsene i forslaget avgrenser mot reparasjon av varer som bygger på selgers kontraktsrettslige ansvar etter artikkel 10 i det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet. Direktivet inneholder imidlertid en endring av dette direktivet i artikkel 16.

Artikkel 2 angir definisjonene som skal gjelde for direktivet. Definisjonene av forbruker, selger, varer og varig medium samsvarer med definisjoner i det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet. Begrepene «reparatør» og «krav til afhjælpningsmuligheder» er gitt nye definisjoner i direktivet. Noen av definisjonene viser også til definisjoner i forordning 2024/1781 (Økodesignforordningen) og skal forstås på samme måte. Forordningen er per i dag ikke innlemmet i EØS-avtalen men er til vurdering hos EØS EFTA statene.  

Artikkel 3 regulerer direktivets harmoniseringsnivå. Direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv. Det er dermed ikke adgang til å opprettholde eller innføre bestemmelser i nasjonal rett som fraviker reguleringen i direktivet. Det følger imidlertid av direktivets fortale punkt 6 at generell kontraktsrett, så som reglene om inngåelse av avtaler, avtalers gyldighet og konsekvensene av heving, fortsatt overlates til nasjonal rett.

Artikkel 4 gir regler om et europeisk standardisert opplysningsskjema for reparasjonstjenester. Skjemaet er inntatt i direktivets vedlegg I. Bestemmelsen fastsetter at en reparatører kan velge å utlevere et skjema med opplysninger om reparasjonstilbudet ved forespørsel om reparasjon fra en forbruker. Forbrukeren har krav på å få skjema på et varig medium innen rimelig tid etter forespørselen og før forbrukeren er bundet av en avtale om reparasjon. Skjemaet er inntatt i direktivforslagets vedlegg I.  Skjema skal gis uten kostnad for forbrukeren, men der det er nødvendig å gjøre nærmere undersøkelser av tingen kan reparatøren kreve at forbrukeren betaler kostnadene ved å innhente opplysningene som skal fremgå av skjemaet. Dette er typisk kostnader ved undersøkelser av skadeomfanget og ved beregninger av reparasjonstilbudet. Punkt 4 angir hvilke opplysninger som skal fremgå av skjemaet. Skjemaet skal blant annet opplyse om reparatørens identitet og adresse, varen og en beskrivelse av feilen, opplysninger om reparasjonstjenesten, samt muligheten for andre tjenester som installasjon og transport, dersom dette tilbys. Reparatøren kan ikke uten forbrukerens samtykke endre reparasjonstilbudet, slik det fremgår av skjemaet, i en periode på 30 dager etter at det ble formidlet til forbrukeren. Dersom det inngås en avtale om reparasjon innen 30 dager, skal reparasjonsskjemaet utgjøre en integrert del av avtalen.

Har reparatøren gitt forbrukeren et fullstendig og korrekt opplysningsskjema forutsettes det at reparatøren samtidig har oppfylt tilsvarende opplysningskrav som følger av direktiv 2000/31, direktiv 2006/123 og direktiv 2011/83.

Artikkel 5 fastlegger reparasjonsplikt for produsenter av visse forbrukervarer. Denne plikten gjelder uavhengig av produsentens kontraktsrettslige ansvar etter forbrukerkjøpslovgivningen. Produsentens reparasjonsplikt gjelder for nærmere bestemte varer som det etter EU-lovgivningen stilles reparasjonskrav til. Disse rettsaktene er listet opp i direktivets vedlegg II. De bestemmer også utstrekningen av produsentens reparasjonsplikt for de enkelte varene. Etter vedlegg II gjelder det en reparasjonsplikt for følgende varer:

1. husholdningsvaskemaskiner og husholdningsvaskemaskin/tørketrommel i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/2023

2. husholdningsoppvaskmaskiner i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/2022

3. kjøleapparater i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/2019

4. elektroniske skjermer i henhold til kommisjonsforordningen (EU) 2019/2021

5. sveiseutstyr i henhold til kommisjonsforordning (EU) 2019/1784

6. støvsugere i henhold til kommisjonsforordning (EU) 666/2013

7. servere og datalagringsprodukter i henhold til kommisjonens forordning (EU) 2019/424

8. mobiltelefoner, trådløse telefoner og nettbrett i henhold til kommisjonsforordningen (EU) 2023/1670

9. husholdningstørketromler i henhold til kommisjonsforordning 2023/2533

10. varer som inkorporerer LMT batterier i henhold til europaparlamentets og rådets forordning 2023/1542

Reparasjon hos produsenten kan enten være gratis eller mot et rimelig vederlag. Reparasjonsplikten gjelder bare så fremt reparasjon er mulig, og produsenter kan inngå avtaler med tredjeparter for å oppfylle sin reparasjonsplikt. Produsenter plikter også å sørge for at reparatører kan få tilgang til reservedeler og til informasjon om hvordan produktet kan repareres. Europakommisjonen gis kompetanse til å vedta delegerte rettsakter for å endre listen i direktivforslagets vedlegg II, som fastsetter hvilke produkter det foreligger retteplikt for. Er en produsent som er pålagt retteplikt etter direktivet etablert utenfor EU (EØS) er det produsentens autoriserte representant i EU (EØS) som skal overholde retteplikten. Har ikke produsenten en representant i EU (EØS) er retteplikten pålagt importøren. I fravær av en importør, påhviler retteplikten distributøren av varen.

Artikkel 6 pålegger medlemsstatene å sørge for at en produsent, importør eller distributør som har en plikt til å reparere etter artikkel 5 sørger for at informasjon om reparasjonstjenesten er tilgjengelig. Informasjonen skal være enkelt tilgjengelig og gitt på en klar og forståelig måte.

Artikkel 7 omhandler etableringen av en europeisk online plattform om reparasjonstjenester. Plattformen skal gjøre det enklere for forbrukerne å finne aktører som tilbyr reparasjonstjenester. Nettjenesten skal være tilgjengelig i alle EUs språkversjoner. I tillegg kan medlemsstatene velge mellom å etablere nasjonale seksjoner som er knyttet opp mot den europeiske plattformen eller bruke egne nasjonale plattformer så lenge de oppfyller direktivets krav. Velger medlemsstatene å bruke egne nasjonale plattformer skal disse lenkes til den europeiske plattformen. Direktivet stiller nærmere bestemte krav til den nasjonale nettjenesten, blant annet krav til søkefunksjoner, innhold og tilgjengelighet. Bruken av nettjenesten skal være gratis for forbrukeren og registrering skal være frivillig for reparatørene.  

Artikkel 8 pålegger EU-kommisjonen å etablere en ekspertgruppe bestående av representanter fra medlemsstatene. Gruppen skal gi råd til EU-kommisjonen om utformingen av den europeiske digitale plattformen og de nasjonale seksjonene.

Artikkel 9 omhandler medlemsstatenes plikt til å informere EU-kommisjonen om hvilket nasjonalt kontaktpunkt de har etablert for den europeiske nettplattformen, eventuelt hvilken nasjonal nettplattform de har etablert eller vil etablere i henhold til direktivet. Medlemsstatene er gitt frist til 31. juli 2026.

Artikkel 10 pålegger EU-kommisjonen å vedta retningslinjer for å støtte mikro, små og mellomstore bedrifter i å overholde de kravene og pliktene som direktivet stiller.

Artikkel 11 pålegger medlemsstatene å sørge for at det finnes tilstrekkelige og effektive midler for å sikre at direktivet overholdes. Midlene som velges skal inkludere håndhevelsesmuligheter foran nasjonale domstoler eller kompetente forvaltningsmyndigheter for enten offentlige organer eller deres representanter, forbrukerorganisasjoner eller miljøorganisasjoner eller andre profesjonelle organisasjoner som har en legitim interesse i å håndheve de rettighetene som direktivet gir.

Artikkel 12 pålegger medlemsstatene å sikre at forbrukere har tilgang til informasjon om deres egne rettigheter etter direktivforslaget og om hvordan disse kan håndheves.

Artikkel 13 gir bestemmelser om medlemsstatenes plikt til å vedta tiltak som fremmer reparasjon. Medlemsstatene må vedta minst et tiltak som fremmer reparasjon og informere EU-kommisjonen om tiltaket. Informasjonen skal gjøres offentlig tilgjengelig av EU-kommisjonen.

Artikkel 14 omhandler direktivforslagets ufravikelighet. Bestemmelsen fastsetter at avtaler som avviker fra reglene i direktivforslaget, og som er til ugunst for forbrukeren, ikke binder forbrukeren.

Artikkel 15 fastlegger at medlemsstatene har en plikt til å fastsette sanksjoner for overtredelser av nasjonale lovbestemmelser som gjennomfører artikkel 4, 5 og 6. Sanksjonene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende.

Artikkel 16 gjør endringer i det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet (EU) 2019/771, artikkel 7 (1) punkt d, artikkel 10, artikkel 13 og artikkel 14.  

Artikkel 7 (1) punkt d om objektive krav til samsvar endres ved at krav til «reparationsmuligheder» føres til på listen over hvilke egenskaper en vare skal ha.

Artikkel 10 endres for det første ved at det inntas en ny bestemmelse i bokstav 2a som fastsetter at der retting velges som misligholdsbeføyelse skal selgerens ansvarsperiode forlenges en gang med 12 måneder.

For det andre blir paragraf 3 erstattet av en ny tekst som går ut på at medlemsstatene kan beholde eller fastsette lengere ansvarsperioder enn de som fremgår av blant annet paragraf 2a.

For det tredje blir det inntatt en ny paragraf 5a som gir medlemsstatene mulighet til å gjøre unntak fra paragraf 2a så lenge nasjonal rett sørger for at selgers ansvarsperiode eller nasjonale foreldelsesfrister ved avhjelp svarer til en periode på minst tre år.

Direktivet gjør også endringer i artikkel 13 ved å fastsette en ny paragraf 2a. Paragrafen inneholder en informasjonsplikt for selgeren som går ut på at selgeren må informere forbrukeren om forbrukerens rett til å velge mellom retting og omlevering og informere om muligheten for en forlenget ansvarsperiode for selgeren etter artikkel 10 (2a). Informasjonen må gis før retting eller omlevering finner sted.

Også artikkel 14 blir endret ved at det blir lagt til to nye ledd. Første ledd gir selgeren mulighet til å tilby forbrukeren en erstatningsgjenstand mens reparasjonen pågår. Annet ledd gir selgeren mulighet til å oppfylle omleveringsplikten ved å tilby forbrukeren en reparert vare. Dette gjelder bare dersom forbrukeren eksplitt ber om dette. 

Artikkel 17 og 18 omhandler nødvendige endringer av annen EU-lovgivning.

Artikkel 19 fastsetter en rapporteringsplikt for EU-kommisjonen.

Artikkel 20 er en delegasjonshjemmel. Bestemmelsen gir EU-kommisjonen kompetanse til å vedta endringer i forordningene som er nevnt i vedlegg II. Slike endringer må gjennomføres i norsk rett på vanlig måte.

Artikkel 21 angir overgangsbestemmelser for direktivet. Direktivet får ikke anvendelse for salgskontrakter som inngås før 31. juli 2026.

Artikkel 22 fastlegger medlemsstatenes frist til å gjennomføre direktivet: 31. juli 2026.

Artikkel 23 fastsetter tidspunktet for direktivets ikrafttredelse.

Artikkel 24 angir at direktivet retter seg mot medlemsstatene.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Direktivforslaget skal gi forbrukere rett til reparasjon av varer uavhengig av om det foreligger et kontraktsrettslig ansvar. Forslaget innebærer både en plikt for nærmere angitte produsenter til å tilby reparasjon, men også en generell regulering av reparasjonsvirksomheten. I tillegg pålegger direktivet medlemsstatene å sørge for at det finnes tilstrekkelige effektive håndhevelsesmidler i nasjonal rett.

Reparasjon av ting faller i dag under virkeområdet til blant annet håndverkertjenesteloven og lov om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta, i tillegg til avtaleloven kapittel 4 om opplysningsplikt før det inngås avtale med en forbruker. Gjennomføringen av direktivet vil nødvendiggjøre vedtakelse av nye lov- eller forskriftsbestemmelser.

Det er også foreslått endringer i direktiv (EU) 2019/771 (det reviderte forbrukerkjøpsdirektivet). Endringene går ut på at forbrukeren gis et incentiv til å velge retting som misligholdsbeføyelse ved å utvide selgerens ansvarsperiode med 12 måneder. I tillegg er «reparasjonsmuligheter» inntatt som et krav til hvilke egenskaper tingen skal ha. Videre pålegges selgeren en informasjonsplikt som ikke tidligere fulgte av direktivet og direktivet gjør også endringer i kravene som stilles til hvordan avhjelp skal gjennomføres. Endringene i direktiv (EU) 2019/771 vil nødvendiggjøre endringer i forbrukerkjøpsloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Direktivet vil kunne gjøre det enklere for næringsdrivende å tilby reparasjon over landegrensene ved at reglene harmoniseres. Hvor stor betydning dette har for næringsdrivendes grensekryssende virksomhet fremstår imidlertid usikkert. Virksomheter som er underlagt en plikt til å reparere etter direktivet kan få økte kostander knyttet til overholdelsen av denne plikten.

Direktivet forutsetter at nasjonale myndigheter sørger for at det utarbeides en nasjonal seksjon til en felles europeisk plattform, eller eventuelt en egen nasjonal nettjeneste. Den nasjonale seksjonen eller plattformen skal være knyttet til den europeiske plattformen og gjøre det mulig for forbrukerne å blant annet søke etter reparasjonstjenester. Bruken av denne tjenesten skal være gratis. Det må forventes at utarbeidelsen og vedlikeholdet av en nasjonal plattform eller nasjonal seksjon vil medføre økte kostnader. Det samme må antas å gjelde for de tiltak som må treffes for å gjøre informasjon om rettighetene etter direktivet tilgjengelig for forbrukere.

Direktivet stiller også krav om at det treffes minst et nasjonalt tiltak for å fremme reparasjon. Avhengig av hvilket tiltak Norge lander på, må det antas at dette også kan føre til økte kostander.

Direktivet får økonomiske og administrative konsekvenser for produsenter mv. av visse varer til forbrukere, forbrukere som kjøper slike varer, tilbydere av reparasjonstjenester og offentlige myndigheter.

En nærmere vurdering av direktivets økonomiske og administrative konsekvenser vil bli gjort i forbindelse med gjennomføringsarbeidet.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget var på høring i 2023. De synspunkter som kom på forslaget som da forelå, fremgår av høringen. Det foreligger foreløpig ikke merknader fra sakkyndige instanser om det vedtatte direktivet (se nærmere under «Status»).

Vurdering

Foreløpig vurdering er at rettsakten er EØS-relevant og antas å være akseptabel.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2023)155
Rettsaktnr.:	2024/1799
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.:	32024L1799

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	07.08.2024
Frist returnering standardskjema:	21.11.2024
Dato returnert standardskjema:	21.11.2024
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende
• Annen dokumentasjon