Energieffektiviseringsdirektivet (EED 2023)

Status

Fra EFTA siden vil vi be om en ekspertgjennomgang av de sentrale bestemmelser med henblikk på forståelse av konsekvenser og behov for EØS-tilpasninger.

Fra Energidepartementet vil også høringsinnspill bli vurdert med videre inn i EØS-prosessen.

Den 14. juli 2021 la EU kommisjonen frem et forslag til nytt energieffektiviseringsdirektiv (EED). Dette direktivet var en del av en større "Fit for 55 pakke" og European Green Deal. Hensikten med denne pakken var å møte EUs mål om 55% reduksjon i klimagassutsipp i 2023 i tråd med EUs klimalov. Energieffektiviseringsdirektivet er en såkalt "recast" av tidligere EED direktiver fra 2012 og 2018, som betyr at direktivet fra 2023 erstatter og opphever disse tidligere direktiver. Forslaget til nytt energieffektiviseringsdirektiv ble endelig vedtatt den 13. september 2023. Energieffektiviseringsdirektivet ble så publisert i EU-tidende (Official Journal) den 20. september 2023. I krafttredelse av direktivet var den 4. oktober 2023. 

I forhandlingene av det nye energieffektiviseringsdirektivet i Råd og Europaparlament ble ambisjonsnivået i direktivet høynet ytterligere som følge av Russlands invasjon i Ukraina og det såkalte "REpower EU" forslaget. Gjennom RepowerEU ble det introdusert endringer i det allerede foreslåtte EED direktiv fra 2021 med en ytterligere justering av EUs mål mot 2030 på energieffektiviseringsområdet. I juli 2023 ble Rådet og Europaparlamentet enige om et nytt direktiv etter trilogforhandlinger mellom EU-institusjonene. 

Bindene unionsmål og nasjonale energieffektiviseringsbidrag 

Direktivet oppstiller et mål om 11,7 prosent[1] reduksjon i energibruk i EU i 2030 sammenlignet med EU-kommisjonens 2020-Referansescenario. EUs bruk av energi i 2030 skal ikke overstige 763 Mtoe i sluttbruk og 992,5 Mtoe i primærenergibruk. Direktivet krever videre at medlemsstatene fastsetter nasjonale indikative energieffektiviseringsbidrag for sluttbruk som skal være basert på nasjonale forhold mv. Kommisjonen vil så vurdere om medlemsstatenes samlede bidrag er tilstrekkelig for å oppnå det bindende unionsmålet for sluttbruk av energi.

Styrking av energieffektivisering først-prinsippet

Direktivet trekker ut energieffektivisering først-prinsippet i en egen og ny artikkel 3[2]. Prinsippet om energieffektivisering først betyr at energieffektivisering må løftes frem tydeligere og gis en mer fremtredende rolle i en rekke sammenhenger. En gjennomføring av energieffektivisering først-prinsippet betyr i praksis mer effektiv ressursutnyttelse. Relevante sektorer inkluderer energisystem og sektorer som har en innvirkning på energibruk og energieffektivisering, som for eksempel bygninger, transport, landbruk mv.  Direktivet krever at medlemsstatene skal utpeke en eller flere enheter som skal ha ansvaret for å overvåke bruken av prinsippet. og det skal rapporteres til kommisjonen om hvordan prinsippet blir anvendt.

Det kreves mer av offentlig sektor

Direktivet innfører en ny forpliktelse for offentlig sektor om å effektivisere egen energibruk, blant annet skal samlet sluttbruk av energi i alle offentlige organer reduseres med minst 1,9 prosent årlig sammenlignet med 2021. Direktivet utvider omfanget av plikten for sentralforvaltningen til å rehabilitere eget bygningsareal til å gjelde bygg eid av offentlige organer. Rehabiliteringskravet forblir minst 3 prosent, men medlemslandene kan gjøre et utvalg av bygg som skal omfattes av kravet etter en vurdering der blant annet kostnadseffektivitet og teknisk gjennomførbarhet kan hensyntas. Grensen for areal som skal telles med er nedjustert fra bygg på størrelse 500 m², til bygg på 250 m², og som i 2024 ikke er nær nullenergi bygg. Rehabiliteringen skal sørge for at bygningene oppfyller kravene til nær-nullenergibygg eller nullutslippsbygg.

Direktivet styrker bestemmelsene om energieffektivitet i anskaffelser ved at plikten til å ta hensyn til energieffektivitet utvides til å gjelde alle offentlige administrasjonsnivå. Forbeholdet om at dette må sees i lys av kostnadseffektivitet og økonomisk gjennomførbarhet er fjernet, mens det bl.a. gjenstår et forbehold om teknisk gjennomførbarhet. Prinsippet om energieffektivitet først skal brukes for alle offentlige innkjøp over terskelverdiene.

Energispareplikt

Direktivet øker den årlige energibesparelsesforpliktelsen. Kravet er en gradvis økning fra 0,8 prosent i begynnelsen av perioden og opp til 1,9 prosent mot slutten av perioden. Medlemsland skal også fortsette å oppnå en energispareforpliktelse på 1,9 prosent også i tiårsperioder etter 2030. Dersom effektiviseringsmålet ikke nås for en forpliktelsesperiode[3], skal utestående besparelser legges til kravet for neste periode.  

Energieffektivisering for de med stort forbruk og utnyttelse av overskuddsvarme

Direktivet stiller krav om at alle bedrifter med årlig energibruk over 85 TJ skal gjennomføre energiledelse, og alle med forbruk over 10 TJ[4] skal gjennomføre en energikartlegging hvert fjerde år. Direktivet endrer kriteriet for hvem som omfattes av kravet om energikartlegging fra tidligere direktiv hvor det var virksomhetens størrelse til nå å basere seg på virksomhetens energibruk. Det innføres krav om at kartleggingen inneholder en konkret og oppnåelig gjennomføringsplan og at informasjon fra kartleggingen forelegges virksomhetens ledelse og gjøres offentlig tilgjengelig. 

Direktivet introduserer en forpliktelse for datasentre med en viss energibruk, til årlig å publisere informasjon om blant annet eierskap, lokasjon, areal, installert effekt, inngående og utgående datatrafikk, og prestasjonsindikatorer for eget energibruk, strømforbruk, utnyttelse av overskuddsvarme mv.

Direktivet fastsetter flere krav til medlemsstatene om kartlegging av potensial og planlegging for utnyttelse av varme og kjøling. Kravene knyttet til kost-nytte-analyser og bruk av overskuddsvarme utvides fra eksisterende direktiv.

Mer informasjon til forbrukere og styrking av forbrukerrettigheter

Direktivet styrker bestemmelser knyttet til måling, fakturering og forbrukerrettigheter knyttet til leveranse av naturgass, varme, kjøling og varmt tappevann. Direktivet har også bestemmelser som omtaler tilrettelegging og styrking av informasjonstilgangen for sluttbrukere og har egne bestemmelser for sårbare kunder og kunder som befinner seg i energifattigdom.

[1] EUs sluttenergibruk av energi skal ikke utgjøre mer enn 787 Mtoe og EUs primærenergibruk ikke utgjør mer enn 1023 Mtoe i 2030. EU skal på denne måten redusere sluttbruk og primærenergibruk med henholdsvis 36 prosent og 39 prosent.

[2] Begrepet «energieffektivisering først» er definert i artikkel 2, som viser til definisjonen i styringssystemforordningen, forordning (EU) 2018/1999 artikkel 2 nr. 18. EUR-Lex - 32018R1999 - EN - EUR-Lex (europa.eu)

[3] Forpliktelsesperiodene det gjelder er 1.1.2014-31.12.2020, 1.1.2021-31.12.2023, 1.1.2023-31.12.2025, 1.1.2026-31.12.2027, 1.1.2028- 31.12.2030.

[4] 100 TJ og 10 TJ tilsvarer hhv 28 GWh og 2,8 GWh

Merknader

Rettslige konsekvenser

Gjeldende energieffektiviseringsdirektiv er ikke innlemmet i EØS-avtalen, og er til behandling i EFTA. De eksisterende energieffektiviseringsdirektiver fra 2012 og 2018 blir opphevet og erstattet av energieffektiviseringsdirektivet fra 2023. (såkalt "recast". Forslaget til nytt energieffektiviseringsdirektiv (EED III) er merket som EØS-relevant fra EU-kommisjonens side. ED vil på vanlig måte foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt forslaget til revidert energieffektiviseringsdirektiv er EØS-relevant.

Forutsatt at rettsakten vurderes som EØS-relevant vil det vurderes behov for tilpasninger. Behovet for å fastsette norsk regelverk som utfyller rettsakten må også vurderes.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det vil vurderes som del av totalgjennomgangen av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

En høring i forhold til norske sakkyndige ble igangsatt den i januart 2024 med frist 12. mars 2024. 

Vurdering

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

EFTA-prosessen

Norsk regelverk

Fylker og kommuner

Lenker

• Kommisjonens forslag
• OEIL
• EU-tidende
• Høringsbrev