Net-zero Industry Act - Forordning om produksjon av nullutslippsteknologi (NZIA)

Status

Net-Zero Industry Act (‘NZIA’) er et regelverk som skal legge til rette for økt produksjon av nullutslippsteknologi i EU. Forordningen trådte i kraft i EU 29. juni 2024, dagen etter publisering i EUs Official Journal. Forordningens fulle tittel er Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1735 om etablering av et rammeverk av tiltak for å styrke Europas økosystem for produksjon av nullutslippsteknologi og om endring av forordning (EU) 2018/1724. Forordningen kan leses på dansk her. Mer informasjon om forordningen finnes  på Europakommisjonen sine nettsider.

Forordningen bygger på et forslag fra Europakommisjonen (heretter Kommisjonen) fra 16. mars 2023. Norges posisjon til forslaget ble publisert og oversendt EU-siden i juli 2023. Posisjonsnotatet kan leses her.

NZIA er markert som EØS-relevant av Kommisjonen og er hjemlet i EU-traktatens (TEUV) artikkel 114 om det indre markeds virkemåte.

Rettsakten er under vurdering i Norge og øvrige EØS EFTA-land mht. EØS-relevans og eventuell innlemmelse i EØS-avtalen. 

EØS-prosessen for forordningen følges opp i EFTAs arbeidsgruppe for næringspolitikk og indre markedsspørsmål.

1. Sammendrag av innhold

1.1 Bakgrunn og formål

Bakgrunn

I mars 2023 la Europakommisjonen fram forslag til en ny forordning om felles EU-rettslig rammeverk for industriell produksjon av «nullutslippsteknologier». Forordningen fikk navnet Net-zero Industry Act (NZIA). Den gjelder teknologivarer som benyttes i produksjon, transport og lagring av fornybar energi og kjernekraft, for eksempel solceller, battericeller, brenselsceller for hydrogen, varmepumper, ladestruktur og kraftnett. Den gjelder også teknologier for fangst, transport, lagring og bruk av CO₂ (se liste over de 19 hovedteknologiene under sammendraget av kapittel 1 i dette notatet).

NZIA kan med fordel sees i sammenheng med forordningen om kritiske råvarer, Critical Raw Materials Act (EU) 2024/1252, ‘CRMA’. De to rettsaktene ble foreslått av Europakommisjonen samtidig og er begge del av verdikjeden for ren energiproduksjon. De har samme overordnede formål; å legge til rette for økt produksjon og selvforsyningsgrad i EU av hhv. nullutslippsteknologivarer og kritiske råvarer, ved å etablere et felles regulatorisk rammeverk i EU på de to områdene.

NZIA og CRMA utgjør en sentral del av EUs Grønne Industriplan fra februar 2023 (Green Deal Industrial Plan). Planen er ment å skape et mer gunstig investeringsklima og gi insentiver for å oppskalere EUs produksjonskapasitet for de teknologiene som trengs for å nå EUs klimamål. EUs Grønne Industriplan anses også som EUs respons på den amerikanske klimastøttepakken Inflation Reduction Act.

Formål

Formålet med NZIA er å legge til rette for en rask økning i produksjonskapasiteten av nullutslippsteknologier i EU, for å øke selvforsyningsgraden av disse teknologiene til minst 40 prosent innen 2030. Denne ambisjonen skal oppnås gjennom å etablere et felles regelverk i det indre marked knyttet til produksjon av nullutslippsteknologier, med tiltak på områder som offentlige godkjennelsesprosesser, offentlige anskaffelser, kompetansebygging og innovasjon. Disse tiltakene skal på et mer overordnet nivå bidra til å styrke det indre markeds industrielle konkurransekraft og forsyningskjeder, og omstille energisystemene i EU (se fortalens punkt 2). Det skal også etableres et marked for CO₂-lagring i EU. NZIA setter et EU-mål om injeksjonskapasitet på minst 50 mill. tonn CO₂ årlig innen 2030.

Virkemidler

Målsettingene i NZIA skal oppnås ved å etablere et felles europeisk rammeverk på følgende områder og gjennom følgende tiltak; se NZIA artikkel 1(2):

• identifisere og støtte oppskalering av produksjonskapasiteten for nullutslippsteknologier og tilhørende forsyningskjeder, for å redusere risikoen for forsyningssvikt som kan vri konkurransen og fragmentere det indre marked
• etablere et EU-marked for tjenester innenfor CO₂-lagring
• fremme etterspørselen etter bærekraftige og motstandsdyktige nullutslippsteknologier gjennom offentlige anbudsprosesser, auksjoner og andre former for offentlig intervensjon
• forbedre kompetanse gjennom støtte til utdanningsinstitusjonene og dermed sikre og skape kvalitetsarbeidsplasser
• styrke innovasjon gjennom (i) utvikling av «nullutslippsteknologi-sandkasser» og (ii) koordinering av forsknings- og innovasjonsaktiviteter gjennom styringsgruppen for den Strategiske Energiteknologiplanen, samt (iii) gjennom bruk av pre-kommersielle anskaffelser og offentlige anskaffelser av innovative løsninger
• forbedre EUs evne til å overvåke og avbøte forsyningsrisikoer knyttet til  nullutslippsteknologier.

1.2 Sammendrag av NZIAs kapitler

Kapittel 1: Mål, rekkevidde/målgruppe og definisjoner (artikkel 1-4)

Målgruppe: NZIA er rettet mot nullutslippsteknologiene som EU anser som avgjørende/kritiske for å nå sine klimamål. Dette omfatter 19 hovedkategorier, gjengitt i tabellen under, jf. artikkel 4 og beskrevet i fortalens punkt 11. Teknologiene som omfattes benyttes til produksjon av «nullutslippsenergi» (dvs. all fornybar energi, bærekraftig biogass og kjernekraft) og til lagring og transport av nullutslippsenergi (som batterier, ladesystemer, varmepumper, hydrogenteknologier og strømnett). I tillegg kommer teknologier for CO₂-håndtering.

Nullutslippsteknologier som er omfattet av NZIA:

1. Solenergi-teknologi; herunder solceller, solvarmekraft og solvarmeenergi
2. Teknologi for vindkraft på land og fornybar energi til havs;
3. Batteri- og energilagringsteknologi;
4. Teknologi til varmepumper og geotermisk energi;
5. Hydrogenteknologi, herunder elektrolysører og brenselsceller
6. Teknologi for bærekraftig biogass og biometan;
7. CO₂-fangst- og lagringsteknologi (CCS);
8. Strømnett-teknologi, herunder ladeteknologi til transport og teknologi til digitalisering av strømnettet
9. Kjernefysisk fisjonsenergiteknologi;
10. Teknologi for bærekraftige alternative drivstoff;
11. Vannkraftteknologi;
12. Eventuelle andre fornybare energiteknologier (ikke omfattet av foregående)
13. Teknologier til energisystemrelatert energieffektivitet, herunder varmenett
14. Fornybare drivstoff-teknologier av ikke-biologisk opprinnelse;
15. Bioteknologiske klima- og energiløsninger;
16. Eventuelle andre transformative industrielle teknologier for avkarbonisering;
17. Teknologier til CO₂-transport og bruk;
18. Teknologier til vindfremdrift og elektrisk fremdrift for transport;
19. Eventuelle andre kjernefysiske teknologier (ikke omfattet av øvrige kategorier)

NZIA gjelder industrivarer; både sluttprodukter og spesifikke komponenter som benyttes primært inn i sluttproduktene. Nærmere oppdeling i underkategorier fremgår av vedlegget til forordningen (‘Annex’). Den fullstendige listen over sluttprodukter og komponenter som omfattes av NZIA utarbeides av Kommisjonen og publiseres i en gjennomføringsrettsakt, se artikkel 29 (2).

Kapittel 2: Grunnleggende vilkår for industriproduksjon av nullutslippsteknologier (artikkel 5-19)

Del I: Tallfestede mål/ambisjoner for rettsakten (artikkel 5)

• Oppnå en produksjonskapasitet for de aktuelle nullutslippsteknologiene på minst 40 prosent av den teknologien som EU trenger installere for å nå sine klima- og energimål for 2030
• Oppnå en EU-andel for disse teknologiene på opptil 15 prosent av global produksjon senest i 2040 (med mindre EUs produksjon blir betydelig høyere enn EUs eget behov for å nå klimamålene i 2040).

Del II: Strømlinjeforming av offentlige prosedyrer ifm. søking om tillatelser for etablering av produksjon for nullutslippsteknologi (artikkel 6 -12)

• Medlemsstatene skal utnevne et eller flere sentrale kontaktpunkt  - «single points of contact» - på relevant administrativt nivå, som skal koordinere behandlingen av alle tillatelsessøknadene/-prosessene som et industriprosjekt trenger for å starte opp. Hvert prosjekt for produksjon av nullutslippsteknologi skal ha kun ett kontaktpunkt å forholde seg til. Se artikkel 6.
• Hvert kontaktpunkt er ansvarlig for å lette og koordinere godkjennelsesprosessen for nullutslippsteknologi-prosjekter og for å informere om gjeldende administrative prosedyrer.
• Innføring av felles tidsfrister for søknadsbehandling/prosess i EU, for å sikre raskere avklaring av søknader om ulike tillatelser ifm. nullutslippsteknologiprosjekter enn i dag. Søknader fra prosjekter for produksjon av nullutslippsteknologier med en kapasitet på over 1 GW årlig skal behandles innen maksimalt 18 måneder. Tilsvarende skal prosjekter som produserer teknologi med en kapasitet på under 1 GW behandles innen 12 måneder, se artikkel 9.
• Medlemsstatene kan forlenge tidsfristene i særlige tilfeller, knyttet til et prosjekts kompleksitet, lokalitet eller omfang. For eksempel kan uforutsette omstendigheter utløse behov for å supplere eller ferdigstille ulike former for miljøvurderinger ifm. prosjektet.
• Innføring av en koordinert godkjennelsesprosess skal ikke påvirke innholdet i miljøkonsekvensvurderingen, se artikkel 10.
• Tidsfristen for søknadsbehandling begynner å løpe fra den datoen nasjonale myndigheter har anerkjent søknaden som fullstendig/komplett.
• Forpliktelse for medlemsland til å digitalisere søknadsprosesser og tilgjengeliggjøre relevant informasjon digitalt, se artikkel 4 og 7.
• De ansvarlige myndigheter for lokal-/regionalplanlegging bes vurdere å ta med bestemmelser om utvikling av nullutslippsteknologi-prosjekter og tilhørende nødvendig infrastruktur i disse planene, se artikkel 11. Medlemsstatene skal også sikre at alle relevante data om lokal-/regionalplanlegging er tilgjengelig digitalt, jf. artikkel 7.

Del III: Regler for utvelgelse og gjennomføring av «strategiske prosjekter for nullutslippsteknologi» og etablering av «Net-Zero Acceleration Valleys» (industriområder for nullutslippsteknologi) – artikkel 13-19

• Strategiske prosjekter er definert som prosjekter som bidrar til å nå målene i artikkel 1 om etablering av produksjonskapasitet og verdikjeder for nullutslippsteknologi i EU.
• For at nasjonale myndigheter kan godkjenne søknad om status som strategisk prosjekt, stilles krav om oppfyllelse av visse vilkår. (Vilkår utarbeides av Kommisjonen i en delegert rettsakt.)
• Egne krav stilles til prosjekter som ønsker status som strategiske CO₂-lagringsprosjekter.
• De strategiske prosjektene skal prioriteres av myndighetene ifm. godkjenningsprosesser/ saksbehandling, finansieringsrådgivning og nettverksbygging. Søknadsbehandlingen skal gå raskere enn for andre  - ikke-strategiske - industriprosjekter for nullutslippsteknologi, se artikkel 16.
• De strategiske prosjektene skal behandles innenfor en gitt tidsfrist. Fristene vil blant annet omfatte søknader etter forurensningsloven, plan- og bygningsloven m.fl.
• Medlemslandene kan velge å opprette/utpeke egne industriområder for nullutslippsteknologi-produksjon, «Net-Zero Acceleration Valleys», se artikkel 17-18. Formålet er å styrke insentivene og fremskynde etablering av nullutslippsteknologiprosjekter i spesifikke områder, ved å legge til rette for ytterligere tilpasning/forenkling av administrative prosesser. For eksempel kan ulike utredninger gjøres for et større område samtidig, som dekker mer enn kun ett prosjekt. Dette kan være tids- og ressursbesparende for enkeltbedrifter, og dermed gjøre det aktuelle området mer attraktivt for nyetableringer. (Se også fortalens punkt 29.)
• Et medlemsland som velger å peke ut et slikt «akselerasjonsområde» for produksjon av nullutslippsteknologi, må også legge fram en plan med konkrete nasjonale tiltak for å øke områdets attraksjonsverdi for slik produksjon, se art. 17(3).

Kapittel 3: CO₂-injeksjonskapasitet (artikkel 20-24)

• Det etableres et EU-mål om å oppnå injeksjonskapasitet på minst 50 mill. tonn CO₂ årlig innen 2030; se artikkel 20.
• Injeksjonskapasiteten skal knytte seg til CO₂-lagre som befinner seg på EUs territorium, i økonomisk sone eller på kontinentalsokkelen, i tråd med forståelsen av disse begrepene etter Havrettskonvensjonen.
• Det stilles krav om offentliggjøring av geologiske data i områder som kan være egnet som lagringslokaliteter (saltholdige akviferer og ferdigproduserte olje- og gassforekomster); se artikkel 21.
• Medlemslandene skal etterstrebe å bidra til utvikling av nødvendig infrastruktur for CO₂- transport, også på tvers av landegrensene. Det henvises til bestemmelsen om tredjepartsadgang i CCS-direktivet (2009/31/EF); se artikkel 22.
• Olje- og gasselskaper med utvinningstillatelse som definert i konsesjonsdirektivet (94/22/EF) pålegges å bidra til å utvikle ny injeksjonskapasitet for CO₂. Plikten beregnes ut fra den enkelte virksomhets produksjon av olje og naturgass i perioden 2020-2023; se artikkel 23.

• Innen 30. juni 2025 skal virksomhetene utarbeide en plan for hvordan bidragene skal nås innen 2030, og de må rapportere til Kommisjonen om fremdrift mot oppfyllelse av plikten.
• Plikten til å bidra til oppnåelse av CO₂-injeksjonskapasitet kan oppfylles enten ved:
  • Investering i eller utvikling av CO₂-lagringsprosjekter, alene eller i samarbeid med andre virksomheter
  • Inngåelse av avtale med andre virksomheter med plikt til å bidra med CO₂-injeksjonskapasitet;
  • Inngåelse av avtaler med tredjeparter som utvikler CO₂-lagre eller investorer.

• Det kan gis unntak fra kravet om bidrag til injeksjonskapasitet for visse virksomheter, på bestemte vilkår.
• Det kan søkes om unntak til Kommisjonen dersom samlet kapasitet for CO₂-lager med tillatelse etter CCS-direktivet i et medlemsland overstiger summen av plikten til individuelle bidrag i medlemslandet; se artikkel 23 nr. 7.
• Kommisjonen vil i en delegert rettsakt fastsette reglene for identifisering av hvilke enheter som omfattes av et slikt bidrag og terskelverdier som avgjør hvilke enheter som er fritatt for bidrag; se artikkel 23 nr. 12, jf. artikkel 44.
• Medlemslandene pålegges å utarbeide sanksjoner for manglende pliktoppfyllelse.

Kapittel 4: Markedstilgang (artikkel 25-29)

Om offentlige anskaffelser av nullutslippsteknologi (artikkel 25):

• NZIA innfører nye minimumskrav til miljømessig bærekraft  ifm. offentlige anskaffelser.  Nøyaktige minimumskrav til bærekraft vil bli spesifisert i en gjennomføringsrettsakt fra Kommisjonen senest den 30. mars 2025.
• Dette kravet til bærekraftig produksjon kan fravikes dersom det medfører merkostnader for innkjøpere på mer enn 20 prosent.  Kravene kan også fravikes i andre unntakstilfeller. Se artikkel 25 (9) og (10).
• Målet med bærekraftskravet er at etterspørsel fra offentlig sektor etter «bærekraftig nullutslippsteknologi» skal gjøre det økonomisk mer attraktivt for bedrifter å innrette sin produksjon i og mot det europeiske marked («skreddersy nullutslippsteknologiprodukter» med høyere grad av bærekraft i produksjonen).
• NZIA innfører et krav for offentlige innkjøpere om å bidra til «motstandsdyktighet» i forsyningen av nullutslippsteknologi (i betydningen redusert importavhengighet). Kravet gjelder dersom mer enn 50 prosent av den aktuelle teknologien som benyttes i det indre marked kommer fra et enkelt tredjeland, se artikkel 25 (7). Kravet gjelder også for teknologier der et tredjeland står for minst 40 prosent av forsyningen til EU og landets andel er raskt økende. Kravene som skal inntas i anskaffelsesprosessen, for å bidra til motstandsdyktighet i forsyningen, er følgende:
  • maks 50 prosent av verdien av den spesifikke nullutslippsteknologien kan leveres fra det enkelte tredjeland
  • maks 50 prosent av verdien av de viktigste spesifikke komponenter i den spesifikke nullutslippsteknologien, kan leveres eller stilles til rådighed direkte av den valgte tilbudsgiver eller en underleverandør fra det enkelte tredjeland,
  • Ved manglende oppfyllelse av de nevnte kriteriene/kravene betales en forholdsmessig bot på minst 10 prosent av verdien av kontrakten.(Departementet tolker bestemmelsen som at den aktuelle leverandøren må betale, men dette fremgår ikke eksplisitt av art. 25 (7))
  • Disse kravene om bidrag til motstandsdyktighet skal ikke anvendes for kontrakter som omfattes av internasjonale avtaler som EU er bundet av, hvis den spesifikke nullutslippsteknologien eller dens viktigste komponenter kommer fra land/forsyningskilder som har undertegnet disse avtalene (se art. 25 (8)).
  • Art 25 (11): Hvis disse kravene om bidrag til motstandsdyktighet fører til at det ikke kommer inn anbud, kan den offentlige oppdragsgiver :
    • a) gjennomføre anskaffelse med forhandling uten forutgående kunngjøring iht. anskaffelsesdirektivet (2014/24/EU), forsyningsdirektivet (2014/25/EU) og konsesjonsdirektivet (2014/23/EU)   
    • b) gjennomføre en ny offentlig anskaffelsesrunde som har som formål å dekke samme behov som i foregående runde, uten å anvende disse kravene om bidrag til motstandsdyktighet

• Fram til 30. juni 2026 gjelder disse nye kravene i artikkel 25 kun kontrakter med en verdi på mer enn 25 millioner EUR, se artikkel 49.

Om auksjoner for utrulling av fornybar energi (artikkel 26):

• Denne artikkelen gjelder fra 30. desember 2025, jf. artikkel 49.
• Ved utforming av auksjoner for utvikling av fornybar energi, skal medlemslandene utarbeide:
  • Prekvalifiseringskrav knyttet til aktsomhetsvurderinger for næringsliv, datasikkerhet, og evne til ferdigstillelse av prosjektet til rett tid.
  • Enten prekvalifiseringskrav eller tildelingskriterier knyttet til bærekraft og konkurransekraft; se artikkel 26 (1b) og (2). Dette skal omfatte minst et av følgende; bærekraftskrav utover minimum i gjeldende rett, bidrag til innovasjon, og integrasjon av energisystemer.

• Kravene til prekvalifisering eller tildeling ved auksjoner ved utvikling av fornybar energi  i artikkel 26 nr. 1 – 5 skal gjelde for minst 30 prosent av volumet som et land auksjonerer bort hvert år; se artikkel 26 (7).

Om støtteordninger til husholdninger, virksomheter eller forbrukere (artikkel 28):

• Denne artikkelen gjelder fra 30. desember 2025, jf. artikkel 49.
• For nye statlige støtteordninger eller oppgraderte støtteordninger til husholdninger, virksomheter eller forbrukere som gjelder nullutslippsteknologiprodukter, nedfelles det krav i NZIA om at støtteordningene skal gi insentiver til anskaffelse av nullutslipps-sluttprodukter som oppfyller krav til bærekraft og konkurransekraft; se art. 28 (1) og (4). 

Kapittel 5: Kompetanseutvikling innenfor nullutslippsteknologi - Industry Academies (artikkel 30-32)

• EU v/Kommisjonen vil støtte opprettelsen av spesialiserte «industriakademier», ved å utvikle læringsprogrammer og undervisningsmateriell som kan benyttes ifm. utdanning/kompetanseheving. Formålet er å bidra til å sikre bedrifter innenfor nullutslippsteknologi tilgang på kvalifisert arbeidskraft og unngå kompentanseunderskudd i næringen.
• Bruken av læringsprogrammer og undervisningsmateriell er frivillig. Utviklingen og utrullingen av det faglige tilbudet vil skje i samarbeid mellom Kommisjonen og medlemsland, næringslivet, arbeidslivets parter og utdannelsestilbydere.
• For lovregulerte yrker som omfattes av NZIA skal medlemslandene arbeide for å utvikle felles opplæringsprinsipper etter yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 49a, hvis dette er aktuelt.

Kapittel 6: Innovasjon – «regulatoriske nullutslippssandkasser» og styringsgruppe for SET-plan (artikkel 33-37)

• For å stimulere til økt innovasjon lanserer NZIA en mekanisme for opprettelse av «regulatoriske sandkasser» for innovative nullutslippsteknologier (se fortalens punkt (100)). En slik regulatorisk sandkasse er et rammeverk satt opp av myndighetene for å tillate bedrifter småskala testing av sine innovasjoner i et reellt miljø under tilsyn. Små og mellomstore bedrifter og oppstartsbedrifter skal prioriteres i den forbindelse.
• Medlemsland er pålagt å vurdere søknader om å opprette slike regulatoriske sandkasser på forespørsel fra aktører som utvikler innovative nullutslippsteknologier, og som innfrir bestemte kriterier, jf. artikkel 33 (3).
• Rammene og betingelsene for etablering og drift av disse sandkassene vil utformes i nye gjennomføringsrettsakter fra Kommisjonen, jf. artikkel 34.
• Testing, utvikling og godkjenning av innovative nullutslippsteknologier skal skje under tilsyn og med støtte fra ansvarlige myndigheter innenfor rammene av relevant lovgivning. Målet er å fjerne barrierer, forenkle administrative krav, og redusere regulatorisk usikkerhet.
• Om EUs SET-plan (artikkel 35-37): EUs Strategiske EnergiTeknologiplan støtter utviklingen av rene, energieffektive og kostnadseffektive energiteknologier gjennom koordinering og samarbeid innenfor forskning og innovasjon. Planen omfatter europeisk industri, forskningsorganisasjoner og relevante myndigheter i EU-land. EØS- og tredjeland kan inviteres med.
• En styringsgruppe for SET-planen opprettes for å utforme rammer og retningslinjer for arbeidet med planen. Styringsgruppen består av medlemmer fra Kommisjonen og medlemsstatene. EØS- og tredjeland kan inviteres inn. Styringsgruppen ledes av Kommisjonen, og hver medlemsstat utnevner minst en høytstående representant til styringsgruppen. Styringsgruppen kan etablere midlertidige arbeidsgrupper for å håndtere enkelte saker og arbeidsoppgaver.

Kapittel 7: Forvaltning av NZIA  - Net Zero Europe Platform (artikkel 38 - 41)

• Plattformen er et nytt styringsorgan/referansegruppe som skal sikre god implementering av forordningen. Den skal bestå av medlemslandene og Kommisjonen, med støtte fra fageksperter.
• Plattformen vil ha en sentral rolle ifm. opprettelse av industriakademier og vil gi råd ifm. strategiske prosjekter, finansieringsmekanismer og ev. flaskehalser. Plattformen vil bidra til å vurdere interne forhold i EU rundt fremveksten av nullutslippsverdikjeder og teknologiutvikling.
• Plattformen skal ha kontakt med industriallianser og tredjeland, og bidra til utviklingen av nullutslippsteknologier globalt.
• I tillegg etableres en uavhengig rådgivende gruppe, ‘Net Zero Regulatory Burden Scientific Advisory Group’, som skal rapportere om EU-rettens påvirkning og byrde på aktører og aktiviteter innenfor nullutslippsteknologi-produksjon, se artikkel 40. Formålet er å unngå en uforholdsmessig stor administrativ byrde for medlemsstatene og industrielle aktører (og fremme forenklingsperspektivet).
• Medlemslandene skal ta hensyn til bestemmelsene i NZIA i utarbeidelsen av sine nasjonale energi- og klimaplaner og statusrapporter etter (EU) 2018/1999, jf. art. 41.

Kapittel 8: Oppfølging/overvåking av NZIAs effekt (artikkel 42)

• Kommisjonen skal kontinuerlig overvåke status for hovedambisjonene i forordningen, herunder mål for selvforsyningsgrad av nullutslippsteknologier og for CO2-injeksjonskapasitet, samt handel av nullutslippsteknologier med tredjeland.
• Medlemslandene plikter å samle inn og presentere relevante data hvert tredje år som gjør det mulig å evaluere utvikling og effekt av NZIA, om:
  • a) hindringer for handel med nullutslippsteknologier eller med varer som anvender slike teknologier (…),
  • b) utvikling innenfor nullutslippsteknologier og markedstendenser samt markedspriser for de ulike teknologiene, herunder opplysninger om auksjoner, deres hyppighet, tildelingspriser og mengde,
  • c) kapasitet til å fremstille nullutslippsteknologi og tilhørende aktiviteter, herunder data om arbeidskraft og kompetanse,
  • d) antallet SMBer som tar del i prosjekter for produksjon av nullutslippsteknologier,
  • e) opplysninger om godkjennelsesprosesser for de enkelte nullutslippsteknologiene,
  • f) antallet og arten av reguleringsmessige nullutslippssandkasser,
  • g) CO2-volum som lagres permanent i undergrunden etter direktiv 2009/31/EF

• Medlemslandene får unntak for innrapportering av data som vurderes å stride mot deres sentrale sikkerhetsinteresser iht. EU-traktatens 346.

Kapittel 9: Avsluttende bestemmelser (artikkel 43-49)

• Kommisjonen skal utarbeide en evalueringsrapport hvert tredje år, for å vurdere om formålet med forordningen oppnås, med særlig vekt på bidraget til et velfungerende indre marked, virkningen på små og mellomstore bedrifter og sluttbrukere, og på målene under Europas Grønne Giv.
• Medlemsstatene skal fremlegge alle relevante opplysninger som Kommisjonen trenger for å utarbeide denne rapporten, se artikkel 42.
• Kommisjonen gis hjemmel til å utarbeide delegerte rettsakter for å supplere bestemmelsene i NZIA, se artikkel 44. Dette gjelder blant annet ifm. artikkel 23 om olje- og gassprodusenters plikt til å bidra til å utvikle CO2-injeksjonskapasitet.
• Kommisjonen vil i sitt arbeid med NZIA bistås av et utvalg (ikke nærmere omtalt her eller avklart i EU), se artikkel 45. Ifm. artikkel 25 om offentlige anskaffelser bistås Kommisjonen av Det Rådgivende Utvalg for Offentlige Anskaffelser (jf. 71/306/EØF). Ifm. artikkel 26 om offentlige auksjoner bistår Utvalget om Energiunionen (jf. 2018/1999).
• Plikt til konfidensiell behandling av markeds- og konkurransesensitiv informasjon m.m, se artikkel 47.
• NZIA medfører enkelte tillegg i bilagene til forordning (EU) 2018/1724 om felles digital portal, for at denne skal kunne benyttes ifm NZIA (gi tilgang til opplysninger, prosedyrer og støtte- og problemløsingstjenester), se artikkel 48.

Annex: Liste over kategorier produkter og komponenter som brukes primært for produksjonen av nullutslippsenergi og -teknologi

[Her fremgår hovedkategoriene av produkter innenfor nullutslippsteknologi. Den fullstendige listen over komponenter som omfattes av NZIA utarbeides i en gjennomføringsrettsakt fra Kommisjonen, som legges fram senest 30. mars 2025, se artikkel 49]

2. Merknader - vurderinger av ulike forhold og konsekvenser
 

2.1 Rettslige konsekvenser

Dersom NZIA innlemmes i EØS-avtalen, vil det bli behov for endringer i norsk regelverk. Hvilke endringer som trengs, avhenger av vilkårene for innlemmelse.

Det ventes å bli nødvendig med en rekke forskriftsendringer, om blant annet :

• harmonisering av søknadsprosesser ifm. offentlige tillatelser for nullutslippsteknologi-prosjekter
• offentlige anskaffelser
• prekvalifiseringskriterier ved offentlige auksjoner knyttet til fornybar energi
• godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.
• etablering av nasjonale kontaktpunkter
• bestemmelser knyttet til CO₂-håndtering

Innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen vil være en sak av viktighet, som forutsetter Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. 

2.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for næringslivet

Omfanget av konsekvensene av denne forordningen på norsk næringsliv avhenger av hvor mange virksomheter i Norge som vil bli berørt av den, og i hvilken grad de berøres. NZIA omfatter i utgangspunktet produksjon av sluttprodukter innenfor nullutslippsteknologi, og av komponenter som primært brukes inn i disse sluttproduktene. (Kommisjonen vil komme med en fullstendig oversikt over hvilke produkter dette gjelder i en delegert rettsakt senest 30. mars 2025.)

Under følger en beskrivelse av konsekvensene på overordnet nivå (ikke å anse som en fullstendig liste over mulige effekter av NZIA).

Bestemmelsene i forordningen er ment å gjøre det enklere og raskere å komme i gang med industriell produksjon av nullutslippsteknologi. Et viktig tiltak i den forbindelse er å redusere den administrative byrden for tiltakshaver/prosjekteier. Bestemmelsene i kapittel 2 introduserer en digitalisert og mer strømlinjeformet søknadsprosess ifm. offentlige tillatelser, ved å innføre felles rammer/tidsfrister for søknadsbehandling og krav til en koordinert godkjenningsprosess i forvaltningen. Industriprosjekter som får status som «strategiske prosjekter» for nullutslippsteknologi, vil få en raskere tillatelsesprosess enn øvrige prosjekter. Et slikt «fast track» antas å gjøre det mer attraktivt å investere i prosjektet. Status som strategisk prosjekt påvirker imidlertid ikke utfallet av saksbehandlingen (om det gis tillatelse eller ei), siden nasjonalt regelverk fortsatt vil ligge til grunn for vurdering av disse søknadene (for eksempel naturmangfoldsloven eller forurensingsloven) .

Prosjekter med status som strategiske prosjekter skal også få andre fordeler, som prioritert status på nasjonalt nivå for alle administrative prosesser, herunder hastebehandling i rettssystemet, iht. art. 15, og tilgang på finansiell rådgivning på EU-nivå, iht. art. 19 (det innebærer ikke automatisk tilgang til offentlig finansiering).

NZIA er videre ment å gi prosjekter for nullutslippsteknologi bedre rammebetingelser for innovasjon. Bestemmelsene i kapittel 5 om «regulatoriske nullutslippssandkasser» skal gjøre det enklere for innovative bedrifter å gjennomføre testing av nyutviklede produkter innenfor nullutslippsteknologi (i betydningen færre begrensninger og behov for færre tillatelsessøknader). Små og mellomstore bedrifter og oppstartsbedrifter skal prioriteres for deltakelse i disse «sandkassene».

Kapittel 4 om kompetanse omhandler blant annet opprettelsen av «Industriakademier» på relevante fagområder for nullutslippsteknologi-produksjon. Dette skal bidra til å styrke bedriftenes tilgang til kompetent arbeidskraft i fremtiden. Det kan isolert sett medføre lavere kostnader og/eller økt produktivitet i denne industrien på sikt (pga. mindre hard konkurranse om arbeidskraften).

Bestemmelsene om offentlige anskaffelser i kapittel 3 medfører at det i anskaffelsesprosesser skal tas med nye krav om bærekraft og motstandsdyktighet/robusthet (i verdikjedene). Dette kan medføre mer kompliserte, og dermed mer ressurskrevende, anbudsrunder enn tidligere, for både oppdragsgivere og leverandører. Samtidig kan resultatet av de nye kravene bli økte markedsmuligheter for bedriftene som innretter seg etter de nye kravene. En høy andel av produsentene av nullutslippsteknologi i Norge antas allerede å være i gang med å hensynta/oppfylle anskaffelseskriteriene for klima og miljø, som følge av nye forskriftsregler om klima- og miljøhensyn som trådte i kraft 1. januar 2024. Det kan gi norske produsenter et konkurransefortrinn i EØS-området om NZIA, for den delen som omhandler bærekraft.

NZIA kan også medføre ekstrakostnader for de berørte bedriftene sammenlignet med i dag. For eksempel innebærer endringer i prosedyrer ved søknader om offentlige tillatelser for produksjon av nullutslippsteknologi at bedriftene må levere inn komplette søknader om alle tillatelsene som trengs ifm. produksjonen samtidig. Tidligere kunne man vente til man hadde fått innvilget en søknad, før man søkte om neste tillatelse. Med de nye harmoniserte saksbehandlingsreglene kan derfor bedrifter måtte bruke mer ressurser ifm. en søknadsprosess som blir avvist enn tidligere.

De berørte bedriftene vil også måtte rapportere inn informasjon til myndighetene om status for sine prosjekter, produksjonen av nullutslippsteknologi og om de strategiske nullutslipps-prosjektene. Det krever administrative ressurser. Det kan likevel antas at eksisterende styringssystemer i den enkelte virksomhet vil være med på å redusere eventuelle kostnader i den forbindelse (når det gjelder oppfølging av forpliktelser i forordningen knyttet til innrapportering av ulike forhold).

En ev. innlemmelse i EØS-avtalen av forordningens bestemmelser knyttet til CO₂-håndtering, vil kunne få administrative og økonomiske konsekvenser for norske rettighetshavere i petroleumsvirksomheten.  Virksomheter med utvinningstillatelser definert i konsesjonsdirektivet pålegges etter forordningen å bidra til etablering av CO₂-injeksjonskapasitet innen 2030, basert på petroleumsproduksjon i perioden 2020-23. Plikten vil påføre selskapene direkte kostnader. Størrelsen på byrden vil avhenge av forhandlingene i EØS-prosessen og forutsetningene som det oppnås enighet om, for et EØS-samarbeid om forordningen.

Uavhengig av EØS-prosessen vil rettsakten påvirke virksomheten til norske virksomheter som utvikler eller ønsker å utvikle kommersiell CO₂-lagring, som følge av økt etterspørsel etter Co2-lagringskapasitet fra europeiske aktører (som må innfri sine nye plikter etter NZIA). Samtidig vil NZIA bidra til utvikling av CO₂-injeksjonskapasitet og CO₂-lagre innad i EU, og slik indirekte ha virkning for utviklingen på norsk kontinentalsokkel.

Den videre utviklingen i det europeiske markedet for CO2-lagring, blant annet som følge av de nye bestemmelsene om CO₂-håndtering i NZIA, vil sammen med vilkårene for en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen av disse bestemmelsene kunne bli avgjørende for om rettsaktens krav innebærer kostnader eller gevinst for norske olje- og gassvirksomheter på sikt.

2.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for norsk forvaltning

For forvaltningen vil gjennomføring av NZIA i norsk regelverk ha både administrative og økonomiske konsekvenser.

Rettsakten pålegger nasjonale myndigheter nye oppgaver, blant annet med å etablere nasjonale/sentrale kontaktpunkt for koordinering av søknadsprosesser om offentlige tillatelser og sørge for å gjøre relevant informasjon rundt  søknadsprosess og andre forhold tilgjengelig digitalt. Opprettelse av et nasjonalt kontaktpunkt vil medføre behov for noe tilpasninger ifm. behandlingsprosessen av tillatelsessøknader, og styrket koordinering av berørte organer, trolig på flere forvaltningsnivåer. Nasjonale myndigheter pålegges også å gi administrativ støtte til nullutslippsteknologi-projekter, med særlig fokus på små og mellomstore bedrifter.

De nye tidsfristene for behandling av søknader ifm. etablering av produksjon av nullutslippsteknologier vil også påvirke hvilke søknader som må prioriteres. Dette vil kunne påvirke de ulike forvaltningsorganenes saksbehandlingstider for øvrige prosjekter/ søknader.

Nasjonale myndigheter får også nye oppgaver ifm. gjennomføring og oppfølging av regulatoriske «nullutslippssandkasser» og nye industriakademier, som vil kreve administrative ressurser på ulike nivåer.

Medlemslandene pålegges videre å samle inn og presentere en rekke data som skal gi god oversikt over effekten av NZIA på det indre marked mht. produksjonslinjer for nullutslippsteknologier. Data skal samles inn minst hvert tredje år.

Forordningen vil videre kreve at myndighetene sørger for gjennomføring av tiltak i privat regi, gjennom f.eks. etablering og forvaltning av tilskuddsordninger, avtaler med private eller pålegg med hjemmel i lov. Forvaltningen vil også måtte foreta risikovurderinger, samt tilsyn og håndhevelse av bestemmelser i NZIA.

Samlet sett er det derfor ingen tvil om at de nye oppgavene som følger av NZIA vil kreve ekstra administrative ressurser og medføre kostnader for forvaltningen.

For offentlige virksomheter og myndigheter på alle nivåer vil de nye kravene knyttet til henholdsvis bærekraft og motstandsdyktighet ved offentlige anskaffelser av nullutslippsteknologier kunne medføre høyere kostnader, se artikkel 25. Hvis en kommune for eksempel skal kjøpe inn solcellepaneler eller varmepumper, vil den etter hvert måtte forholde seg til disse nye kravene. Kostnadene kan knyttes både til anskaffelsesprosessen og en høyere innkjøpspris for det aktuelle produktet som anskaffes. Når mer detaljer rundt bærekraftskriteriene er klare, vil effekten kunne vurderes nærmere. (Nye rettsakter kommer fra Kommisjonen senest 30. mars 2025.)

Det er usikkerhet rundt de samlede konsekvensene og totale kostnadene som NZIA vil medføre for norsk forvaltning, hvis rettsakten gjennomføres helt eller delvis i norsk rett. Det er utfordrende å beregne eventuelle effektivitetsgevinster av ulike omlegginger av prosedyrer og systemer. For eksempel vil omlegging til digitale søknadsprosesser kunne medføre innsparinger på sikt. Kostnadsnivået vil også avhenge av eventuelle tilpasninger i NZIA ved en innlemmelse i EØS-avtalen.

EUs strategiske energiteknologiplan (SET-Planen) har eksistert siden 2008, og Norge har deltatt i arbeidet siden starten. Norge deltar også i styringsgruppen for planen. Det er ikke avklart om, eller på hvilke betingelser, Norge kan fortsette å delta i styringsgruppen og arbeidet med SET-Planen dersom NZIA ikke blir tatt inn i EØS-avtalen.

Vurdering

Som uttrykt i regjeringens posisjon til forslaget om NZIA fra juli 2023 støtter Norge hovedformålet med NZIA om å legge til rette for økt produksjon av nullutslippsteknologi i det indre marked. («Norway supports the main ambition of the Net-zero Industry Act to improve the investment environment for European manufacturing capacity in net-zero technologies for the green transition.”)

Norsk industri er en integrert del av europeiske verdikjeder. Det europeiske samarbeidet om å bygge mer robuste/motstandsdyktige verdikjeder for ren energiproduksjon vil kunne øke etterspørselen etter nullutslippsteknologi produsert i Norge og trygge tilgangen på innsatsvarer også for norsk næringsliv. Dette antas å bidra til et velfungerende indre marked på området i fremtiden.

Den endelige versjonen av forordningen er noe endret sammenlignet med forslaget fra mars 2023. Noen bestemmelser er fjernet, blant annet et omstridt punkt om «stilltiende aksept» av søknader ved overskridelse av tidsfrister for saksbehandling. Det er også gjort tilpasninger i bestemmelsene om søknadsprosedyrer og frister for saksbehandling for å sikre at sikkerhetsmessige, miljømessige og sosiale hensyn ivaretas. Samtidig er det introdusert en rekke nye bestemmelser/tiltak for å sikre måloppnåelse, herunder en ny ordning for såkalte «net zero acceleration valleys» (i kapittel 2). Forordningen har imidlertid beholdt sin grunnstamme og Norges posisjon til det opprinnelige forslaget til NZIA er langt på vei fortsatt gjeldende.

En rekke departementer er involvert i det pågående arbeidet med å vurdere EØS-relevansen av NZIA og hvilke konsekvenser det vil få for Norge å ta rettsakten inn i EØS-avtalen. En del av arbeidet er også å vurdere hvilke tilpasninger som vil være nødvendige for å eventuelt kunne ta NZIA inn i EØS-avtalen.

Vi gjør en grundig vurdering av spørsmål knyttet til blant annet lokalt selvstyre, myndighetsoverføring, plan- og konsesjonsprosesser, naturressurser og aktivitet på kontinentalsokkelen, for å nevne noe. Etter EØS-avtalens artikkel 126 er det geografiske virkeområdet av avtalen begrenset til territoriet. Dette er imidlertid ikke til hinder for å gi forordningen anvendelse utenfor dette, dersom dette er ønskelig. 

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:	KOM(2023)161
Rettsaktnr.:	(EU) 2024/1735
Basis rettsaktnr.:	2016/114
Celexnr.:	32024R1735

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	24.04.2023
Frist returnering standardskjema:	23.06.2023
Dato returnert standardskjema:
EØS-relevant:	Til diskusjon
Akseptabelt:	Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende
• Annen dokumentasjon