Spørsmål og svar om fornybardirektivet

Fornybardirektivet etablerer et felles europeisk rammeverk for å fremme fornybar energi. Du kan lese direktivet her:

• Directive - 2018/2001 - EN - EUR-Lex (europa.eu).

Direktivet definerer fornybar energi som energi fra fornybare, ikke-fossile kilder, dvs. fra vind, sol og geotermisk energi, varmepumper, bølgekraft, tidevanns- og annen undervannsenergi, vannkraft, biomasse, deponigass, gass fra kloakkhåndtering og biogass.

Fornybardirektivet angir et bindende EU-mål for fornybar energis andel av brutto energisluttbruk i 2030.

Direktivet gir felles regler om utforming av støttesystemer for fornybar elektrisitetsproduksjon, om sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi, om bruk av fornybar energi i varme- og kjølesektoren og i transportsektoren, om regionalt samarbeid mellom land, om opprinnelsesgarantier, om organisering av konsesjonsprosesser og tidsfrister, om administrative prosedyrer og informasjon og opplæring. Videre etablerer direktivet bærekraftskriterier for biobrensler, dvs flytende biodrivstoff, biogass og faste biobrensler.

Fornybardirektivet har 24 underliggende rettsakter som utdyper bestemmelsene.

Det forrige fornybardirektivet fra 2009 ble tatt inn i EØS-avtalen i 2011 og er fullt ut gjennomført i norsk rett, ref. Prop. 4 S (2011–2012) - regjeringen.no.  

Energibruk og -produksjon er den største kilden til globale klimautslipp og energi- og klimapolitikk henger tett sammen. Mer utslippsfri energi er en forutsetning for å nå de globale klimamålene og for å erstatte den fossile energien i dagens energimiks.

Ifølge NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, har klima- og energipolitikken gradvis blitt tettere koblet sammen. Fra rundt 2015 har EUs klimaambisjoner satt kursen for utviklingen av alle deler av EUs energipolitikk.

På klimatoppmøtet i Dubai (COP 28) i 2023 ble landene som var til stede enige om følgende konklusjon om behovet for økt fornybar energiproduksjon verden over i UNFCCC First Global Stocktake:

28 (a)
“Further recognizes the need for deep, rapid and sustained reductions in greenhouse gas emissions in line with 1.5 °C pathways and calls on Parties to contribute to the following global efforts, in a nationally determined manner, taking into account the Paris Agreement and their different national circumstances, pathways and approaches: (a) Tripling renewable energy capacity globally and doubling the global average annual rate of energy efficiency improvements by 2030; “

For EU har fornybar energi også en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon i en urolig verden og EU har et mål om å gjøre energisystemet mer uavhengig av omverdenen, herunder russisk gass.

Også for Norge er en høyere andel fornybar energi i det samlede sluttbruket viktig for å redusere klimagassutslipp og for å nå målene i Paris-avtalen. I NOU 2023:25 Omstilling til lavutslipp, Veivalg for klimapolitikken mot 2050, peker Klimautvalget på at Norge har et høyt energiforbruk per innbygger sammenliknet med andre vesteuropeiske land. Forskjellene i forbruk reflekterer blant annet forskjeller i næringsstruktur. Norge har mye kraftkrevende industri, en petroleumssektor og et høyt inntektsnivå i befolkningen.

Økt fornybar kraftproduksjon bidrar isolert sett til lavere kraftpriser, til fordel for husholdninger og næringsliv. Norge er et land med store fornybare energiressurser og som har allerede kommet langt i å elektrifisere innenlands forbruk. Også i Norge forutsetter grønn omstilling mer fornybar kraft. Norge har til nå vært selvforsynt med elektrisitet i de aller fleste år.

Sol- og vindkraft på land peker seg ut det mest kostnadseffektive alternativet for ny kraftproduksjon fordi de er modne teknologier. Samtidig er energieffektivisering er en forutsetning i modellberegninger for å innfri målene i Parisavtalen.

Tilgang på fornybar energi i form biobrensler mv. er viktig for å kunne redusere klimagassutslipp fra industri og transportsektoren.

Kraftforbruket er ventet å øke raskere mot 2030, slik det går fram i bla NVEs siste Langsiktig kraftmarkedsanalyse fra 2023.
Du kan lese NVEs rapport her:

• Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2023 - NVE

I juni 2024 la NVE fram en rapport om den kortsiktige kraftbalansen i perioden 2024-2028 som viser at kraftbalansen blir svakere i perioden, men NVE peker samtidig på stor usikkerhet rundt framtidig kraftforbruk. Du kan lese NVEs rapport her: 

• Fortsatt positiv kraftbalanse mot 2028 - NVE

Nye næringer. som for eksempel grønt hydrogen, batteriproduksjon og datasentre, vil kunne øke etterspørselen etter fornybar elektrisitet i årene framover. Tilgang på fornybar energi er derfor viktig for å støtte opp under grønn omstilling i næringslivet. Regjeringen har en ambisjon om at det innen 2040 skal tildeles områder for 30 GW havvindproduksjon i Norge. Sammen med en fortsatt satsing på vannkraft, vindkraft på land og solkraft, vil den fornybare kraftproduksjonen derfor øke framover.

I Norge er kraftsektoren allerede så godt som utslippsfri, mens brutto sluttbruk har en fornybarandel på over 70 prosent, ifølge NVE. I 2022 var fornybarandelen på rundt 75 prosent, men andelen vil variere betydelig mellom år, blant annet som følge av vær, temperatur, nedbør osv. Norge er uansett helt i verdenstoppen når det kommer til fornybar energibruk.

Nærmere om hvordan fornybar energis andel av brutto sluttbruk er beregnet er nærmere beskrevet under. Oppgaven med å redusere forbruket av fossil energi ytterligere blir være krevende, både for Europa og for Norge.  

Fornybardirektivet etablerer bærekraftskriterier for biobrensler (dvs flytende biodrivstoff, biogass og faste biobrensler) som dokumenterer innslaget av fornybar energi og hindrer dobbelttelling over landegrenser. De felles rammebetingelsene som direktivet etablerer, er derfor viktig for norske aktører som tilbyr eller etterspør biobrensler eller biodrivstoff.

Fornybarandelen viser hvor mye av energibruken i Norge som blir dekket av fornybar strøm, varme og bioenergi etter de beregningsregler som er gitt i Styringssystemforordningen. Andelen beregnes gjennom fornybarbrøken, som består av følgende variabler:

• Fornybar kraftproduksjon, som beregnet normalårsproduksjon
• Bioenergi til varme og kjøling i bygninger, industri og fjernvarme
• Biodrivstoff til veitransport
• Omgivelsesvarme fra varmepumper (VP)
• Sluttbruk av energi
• Overføringstap og egenbruk av strøm i kraftsektoren og fjernvarmesektoren
• Eventuelle statistiske overføringer, eller kraftandel gjennom det norsk-svenske elsertifikatmarkedet
• Utenriks luftfart

Fornybarbrøken: 

Produksjon (fornybar kraftproduksjon + bio til varme og kjøling + biodrivstoff + omgivelsesvarme fra varmepumper + statistiske overføringer) deles på energibruken (sluttbruk av energi + overføringstap + omgivelsesvarme fra varmepumper + utenriks luftfart).

Andelen viser dermed hvor mye av totalt energiforbruk som dekkes av fornybar produksjon. Petroleumssektoren er ikke inkludert i fornybarandelen.

Nei, energiinfrastruktur i form av utenlandskabler er utenfor fornybardirektivets virkeområde. Det er opp til hvert enkelt land å vurdere å bygge forbindelser til andre land.

Nei, Norge, Liechtenstein og Island er ikke tenkt å bidra til EUs kollektive mål. Energidepartementet arbeider for en EØS-tilpasning på dette punktet. En mulig løsning kan være at Norge og øvrige EFTA-land selv setter indikative, nasjonale mål for andel fornybar energi. 

I det forrige fornybardirektivet fra 2009 hadde alle land individuelle, bindende, nasjonale mål for fornybar andel i brutto sluttforbruk i 2020. Norges mål da var 67,5 prosent, langt over EUs kollektive mål for 2030. I direktivet av 2018 settes det ikke bindende mål for de enkelte landene.

Fornybardirektivet åpner for at land kan innføre støttesystemer for fornybar energiproduksjon for å nå fornybarmål. Direktivet setter også noen rammer for slike støttesystemer. I tillegg gjelder regelverket om statsstøtte i EU og EØS dersom et tiltak innebærer statsstøtte. Direktivet endrer ikke dette. Det er et mål i EU at støttesystemene ikke skal gi unødige forstyrrelser i kraftmarkedene. Støtte må gis på en åpen, gjennomsiktig, konkurransedyktig, ikke-diskriminerende og kostnadseffektiv måte.

Nei, fornybardirektivet fra 2018 inneholder ingen forpliktelser om å ha fellesprosjekter med andre land. Et fellesprosjekt kan f.eks. være et havvindanlegg som etableres mellom to land, eller hvor to land samarbeider om å bygge ut et fornybaranlegg i ett land, som skal produsere fornybar elektrisitet til begge land. I de tilfellene to land ønsker å samarbeide om et fellesprosjekt inneholder fornybardirektivet fra 2018 forslag til overordnende kjøreregler for hvordan et slikt samarbeid kan skje. 

Et fellesprosjekt med tredjeland betyr samarbeid om et fornybart produksjonsanlegg med et land utenfor EU/EØS, f.eks. Storbritannia. Fornybardirektivet fra 2018 inneholder forslag til overordnende kjøreregler for hvordan et slikt samarbeid kan skje. 

Direktivet åpner for at to eller flere land, på frivillig basis, kan slå sammen eller delvis koordinere sine støttesystemer, og dele fornybarresultatene. Det felles elsertifikatsamarbeidet mellom Norge og Sverige, som ble etablert i 2012, er et eksempel på et felles støttesystem under denne bestemmelsen.

Fornybardirektivet fra 2018 sier at konsesjonsbehandling av nye anlegg for produksjon av fornybar energi i utgangspunktet skal fullføres innenfor en frist på to år. Fristen er ett år i saker om oppgradering av eksisterende produksjonsanlegg og anlegg under 150 kW. Fristen skal regnes fra mottak av fullstendig søknad om tillatelse til bygging og drift av anlegget, og avbrytes når søknaden er avgjort. Noen faser av saksbehandlingen skal holdes utenfor fristberegningen, og dette gjelder for eksempel klagebehandling. Direktivet stiller ingen krav til at en eventuell oversittelse av fristen skal føre til noen konsekvenser.

Hvordan de nye saksbehandlingsfristene vil påvirke det norske konsesjonssystemet, er under utredning. Energidepartementets foreløpige vurdering er at de nye saksbehandlingsfristene vil kunne overholdes i de fleste saker med dagens konsesjonssystem, eventuelt med enkelte mindre tilpasninger. De nye fristene skal ikke gå på bekostning av kvaliteten i konsesjonsbehandlingen.

EU kan ikke tvinge Norge til å investere i fornybar kraft dersom fornybardirektivet fra 2018 gjennomføres i norsk rett. Fornybardirektivet støtter opp om fornybar energi, men verken pålegger eller krever investeringer i kraftproduksjon.

Kommunene vil ikke miste retten til å si nei til bygging av vindkraftverk på land dersom fornybardirektivet fra 2018 gjennomføres i norsk rett. Fornybardirektivet inneholder ikke bestemmelser som pålegger verken land eller kommuner å investere i, bygge eller drifte anlegg for fornybar kraftproduksjon. Bortsett fra saksbehandlingsfrister for tillatelsesprosesser, er bestemmelsene som skal fremme kraftproduksjon hovedsakelig «kan-bestemmelser». Kommunenes planprosesser er ikke en del av fristene for tillatelser til å bygge og operere kraftverk.

Kravene om å utrede og ta tilstrekkelig hensyn til virkninger for blant annet miljøet, vil bestå og være minst like viktige etter en eventuell gjennomføring av fornybardirektivet fra 2018 i norsk rett. Plikten til å sørge for forsvarlig saksbehandling og et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag vil alltid prioriteres foran kravene til saksbehandlingsfrist.

Opprinnelsesgarantier er en dokumentasjonsordning, og et bevis på at det er produsert 1 MWh elektrisitet fra en spesifisert, fornybar energikilde. Disse garantiene kan selges av de som produserer fornybar energi. Opprinnelsesgarantiene omsettes uavhengig av den fysiske leveringen av kraften som er produsert. Det er frivillig å kjøpe opprinnelsesgarantier.

I fornybardirektivet fra 2018 er ordningen utvidet til å omfatte alle typer fornybar energi, og ikke kun elektrisitet. Opprinnelsesgarantiordningen gjelder for eksempel for fjernvarme, biogass og hydrogen.

Opprinnelsesgarantier gir betydelige årlige inntekter til produsenter av fornybar energi, samt skatteinntekter.

Du kan lese mer om opprinnelsesgarantier her:

• Opprinnelsesgarantier og varedeklarasjon for strømleverandører - NVE

Det skal legges til rette for sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi og sluttbrukere også skal ha rett til å delta i fornybare energisamfunn samtidig som de beholder rettigheter og plikter i kraftsystemet og uten at de møter ubegrunnede eller diskriminerende vilkår.

Ordet prosument brukes om en sluttbruker som på egen eiendom produserer fornybar energi til eget bruk, og som kan lagre og selge egenprodusert elektrisitet så lenge dette ikke er den primære kommersielle virksomheten. I Norge har vi plusskundeordningen som legger til rette for at prosumenter, for eksempel private boligeiere med solcelleanlegg, kan selge overskuddsstrøm.

Medlemsstatene må pålegge drivstoffleverandører en forpliktelse for å sørge for at det totalt oppnås en andel på minimum 14 % fornybar energi i transportsektoren i landet innen 2030, hvorav 3,5 % skal være avansert biodrivstoff fra A-råstoff.

14 %-andelen kan oppfylles med biodrivstoff, fornybar elektrisitet, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (grønt hydrogen, grønn ammoniakk mv.). Medlemsstatene velger selv om de vil inkludere såkalt resirkulert karbondrivstoff (drivstoff laget av fossilt avfall som plast eller røykgass). For å kunne telles med, må de fornybare drivstoffene oppfylle minstekrav til klimagassreduksjon. I tillegg må biobrensler oppfylle bærekraftskriteriene. Medlemsstatene velger selv hvordan denne forpliktelsen utformes og hvilke typer fornybar energi som skal inngå i forpliktelsen, så lenge de sørger for at landet oppnår minimumsandelen på 14 % i 2030 og at det oppnås en andel på 3,5 % avansert biodrivstoff fra A-råstoff.

Norge har i dag omsetningskrav for biodrivstoff, som anses som en slik forpliktelse. Norge hadde en fornybarandel i transport på 24 % i 2022. Andelen avansert biodrivstoff fra A-råstoff var 1,3 % i 2022.

Med minimumsandel i transportsektoren menes en andel på minimum 14 % fornybar energi i transportsektoren i landet innen 2030, hvorav 3,5 % skal være avansert biodrivstoff fra A-råstoff. Andelen måles ut fra energiforbruket i veitransport og jernbane, men fornybar energi levert til andre deler av transportsektoren teller opp mot målet. 

Oppsummert skal minimumsandelen beregnes slik:
(fornybar energi til all transport)/(energi til veitransport og jernbane ) =(minst)14 % i 2030

Minimumsandelen i transport kan oppfylles med biodrivstoff, fornybar elektrisitet og fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (grønt hydrogen, grønn ammoniakk mv.). Medlemsstatene velger selv om de vil inkludere såkalt resirkulert karbondrivstoff (drivstoff laget av fossilt avfall som plast eller røykgass). For å kunne telles med, må de fornybare drivstoffene oppfylle minstekrav til klimagassreduksjon. I tillegg må biobrensler oppfylle bærekraftskriteriene.

Unionsdatabasen er EUs sporingsdatabase for fornybare drivstoff, og etableres i forbindelse med REDII. I regelverket for EUs kvotesystem kan luftfartsoperatører bruke informasjon fra databasen som en del av dokumentasjonen til å nulltelle utslipp fra bruk av biodrivstoff i luftfart, gitt at de oppfyller en rekke andre vilkår. Det vil si at de ikke må svare kvoter for utslippene. Unionsdatabasen er ment for medlemsstater som har implementert REDII, og databasen er heller ikke ferdig utviklet. Databasen kan derfor foreløpig ikke benyttes av norske kvotepliktige luftfartøysoperatører som dokumentasjon for nulltelling av biodrivstoff.

Innenfor minimumsandelen til transport skal andelen biodrivstoff med høy risiko for indirekte arealbruksendringer, definert som biodrivstoff laget av mat og forvekster som har hatt en betydelig ekspansjon i områder med høyt karbonlager, ikke øke fra 2019-nivå og reduseres til null innen 2030. Biodrivstoff sertifisert til å ha lav risiko for indirekte arealbruksendringer er unntatt fra kravet. I årlig rapportering på fornybardirektivet skal medlemsstatene sammen med rapportering på alle typer fornybar energi angi hvor mye biodrivstoff med høy ILUC-risiko eller lav-ILUC risiko som ble brukt foregående år.

Hva som anses som biodrivstoff med høy risiko for indirekte arealbruksendringer og hvordan dette biodrivstoffet ev. kan bli sertifisert til å ha lav risiko for indirekte arealbruksendringer, er angitt i en egen delegerte rettsakt under RED II: Commission Delegated Regulation (EU) 2019/807.

I Norge er det SSB som utfører rapportering på fornybar energi til EU på vegne av Norge.

Direktivet angir et sett med bærekraftskriterier for biobrensler og minstekrav til klimagassreduksjon over livsløpet for både biobrensler, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse og resirkulerte karbondrivstoff. Formålet er at fornybare brensler skal både gi vesentlige klimagassreduksjoner og samtidig oppfylle minimumskrav til bærekraft.

Bærekraftskriteriene består av:

• Arealkrav, som sikrer at råstoffet til biobrenselet ikke er dyrket på arealer som hadde høy biodiversitet, høyt karboninnhold eller var torvmark.
• Krav til forvaltning av jordkvalitet og karboninnhold i jord der råstoffet til biobrenselet kommer fra.
• Krav til at skogsbiomassen biobrenselet er laget av skal være produsert på en bærekraftig måte.

Bærekraftskriteriene gjelder for biobrensler (dvs. flytende biodrivstoff, biogass og faste biobrensler) ved følgende tilfeller:

• Til oppfyllelse av medlemslandenes fornybarandel og forpliktelser om fornybar energi (slik som omsetningskrav).
• For å motta statsstøtte til forbruk.
• Biobrensler brukt til produksjon av elektrisitet, varme, kjøling eller brensler i anlegg med installert effekt lik eller over 20 MW, dersom de bruker faste biobrensler, og lik eller over 2 MW dersom de bruker biogass.

Det er verdt å merke seg at bærekraftskriteriene og krav til klimagassreduksjon i REDII allerede gjelder i Norge for kvotepliktige virksomheter dersom de skal nulltelle utslipp fra biobrensler og gjennom henvisninger i statsstøtteregelverket.

Det innebærer at faste biobrensler kan bli brukt til:

• Oppfyllelse av medlemslandenes fornybarandel og forpliktelser om fornybar energi (slik som omsetningskrav).
• Å motta statsstøtte til forbruk.
• Produksjon av elektrisitet, varme, kjøling eller brensler i anlegg med installert effekt lik eller over 20 MW må oppfylle bærekraftskriteriene og krav til klimagassreduksjon.

Det er verdt å merke seg at bærekraftskriteriene og krav til klimagassreduksjon i REDII allerede gjelder i Norge for kvotepliktige virksomheter dersom de skal nulltelle utslipp fra biobrensler og gjennom henvisninger i statsstøtteregelverket.

Biobrensler brukt til produksjon av elektrisitet, varme, kjøling eller brensler i anlegg med installert effekt lik eller over 20 MW, dersom de bruker faste biobrensler, og lik eller over 2 MW dersom de bruker biogass, må oppfylle bærekraftskriteriene og krav til klimagassreduksjon.

Det er verdt å merke seg at bærekraftskriteriene og krav til klimagassreduksjon i RED II allerede gjelder i Norge for kvotepliktige virksomheter dersom de skal nulltelle utslipp fra biobrensler og gjennom henvisninger i statsstøtteregelverket. 

Arealkriteriene er en del av bærekraftskriteriene, og sier at råstoffet til biobrenselet ikke kan være dyrket på arealer som per 1. januar 2008 hadde høy biodiversitet, høyt karboninnhold eller var torvmark. Man må altså kunne dokumentere at man ikke har hugget regnskog eller drenert myr for å skaffe areal til råstoffproduksjonen.

Klimagassreduksjon over livsløpet kan dokumenteres ved bruk av standardfaktorer oppgitt i direktivet, eller ved å gjøre egne beregninger etter metoden angitt i direktivet. Gjøres egne beregninger må dette godkjennes gjennom en såkalt nasjonal eller frivillig sertifiseringsordning.

Norge oppfyller allerede kravene til minimumsandel i transportsektoren og direktivet vil derfor ha mindre konsekvenser for transportsektoren. Vi forventer at biodrivstoffet som brukes i Norge vil bli mer bærekraftig, ettersom direktivet inneholder strengere bærekraftskriterier til biodrivstoff og høyere krav til klimagassreduksjon. I dag har Norge utdaterte og svakere bærekraftskriterier fra RED I. RED I er fortsatt gjeldende rett i Norge og EØS-landene, selv om direktivet er opphevet i EU. Dette innebærer at EU opererer med strengere bærekraftskriterier for biobrensler enn Norge i dag, til tross for at formålet med harmonisering av bærekraftskriteriene er at biodrivstoff skal ha like bærekraftskrav i hele det indre markedet.

Norske myndigheter vil gjennom fornybardirektivet få tilgang til Unionsdatabasen, som da vil kunne brukes som dokumentasjon for nulltelling av biodrivstoff og andre alternative drivstoff i regelverket for EUs kvotesystem.