FNs konvensjon om barnets rettigheter
Artikkel | Sist oppdatert: 21.11.2022 | Barne- og familiedepartementet
FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) er en internasjonal avtale om barns rettigheter. Barnekonvensjonen er også kalt barnas egen grunnlov.
Barnekonvensjonen er delt inn i fire hovedområder av rettigheter:
- Barn har rett til liv og helse
- Barn har rett til skolegang og utvikling
- Barn har rett til omsorg og beskyttelse
- Barn har rett til deltakelse og innflytelse
Konvensjonen gir alle barn og unge under 18 år rett til å ha en trygg og god oppvekst, uansett hvem de er og hvor de bor.
De aller fleste landene i verden følger barnekonvensjonen. Norge bestemte seg for å følge den i 1991.
Fra 2003 gjelder barnekonvensjonen som norsk lov, og den har en spesiell status ved at den går foran andre norske lover dersom de står mot hverandre. På den måten har Norge sørget for at alle, myndigheter, enkeltpersoner og organisasjoner, følger bestemmelsene i barnekonvensjonen.
Barnekonvensjonen har også fire generelle prinsipper, som handler om ikke-diskriminering, barnets beste, barnets rett til liv og utvikling, og barnets rett til å bli hørt. Disse prinsippene er viktige utgangspunkter for å forstå de andre bestemmelsene i barnekonvensjonen.
Barnets beste
Ved handlinger og i avgjørelser som gjelder barn, skal det som er det beste for barnet vurderes særskilt og være et grunnleggende hensyn. Det offentlige er forpliktet til å vurdere om en handling gjelder barn eller kan få konsekvenser for barn, og gjøre en vurdering av barn sine rettigheter etter blant annet Grunnloven og barnekonvensjonen. Den som har ansvaret for handlingen, må sørge for dette.
En viktig side av utredningen i saker som gjelder barn, er å klargjøre hva barna mener. Barns mening kan bidra til å klargjøre hva som er det beste for barna det gjelder. At barn blir involvert, er en verdi i seg selv, og de vil med dette også få erfaring med deltakelse i samfunnet og økt tillit til samfunnet.