Omsorgstjenesten

Kommunene har ansvar for tjenestetilbudet til alle mennesker med behov for helse- og omsorgstjenester som oppholder seg i kommunen.

Det er kommunen som har ansvaret for å tilby personer som oppholder seg i kommunen nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at kommunen har  ansvaret for utbygging, utforming og organisering av et forsvarlig og godt tjenestetilbud til hver enkelt som har behov for helse- og omsorgstjenester.

Kommunenes handlefrihet

Kommunen har stor handlefrihet når det gjelder organisering og tildeling av helse- og omsorgstjenester. Dette betyr at selv om den enkelte har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenster, så har en ikke rett til å velge en bestemt tjeneste eller organiseringsform.

Kommunen er gitt denne handlefriheten for å legge til rette for god ressursutnyttelse gjennom smidig tilpasning til lokale forhold og behov, i tett samspill med lokalsamfunnet og den enkelte pasient, bruker og pårørende. Staten har ansvar for å sikre kommunene gode rammevilkår gjennom regelverk og økonomiske rammer og ved å føre tilsyn. Staten skal videre legge til rette for kommunal planlegging og utvikling i balansen mellom hensynet til et likeverdig tjenestetilbud til alle og tilpasning til lokale forhold og behov.

Omsorgstjenestene må organiseres slik at pasienter og brukere så langt som mulig kan leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfull tilværelse i felleskap med andre. Tjenestene skal utformes i samråd med pasient, bruker og pårørende.

Hva er omsorgstjenester?

Omsorgstjenester er ikke en klart avgrenset gruppe av tjenester. Omsorgstjenestene kjennetegnes av at de ofte gis i private hjem eller omsorgsbolig, eller at hjelpen gis gjennom kort eller langvarig opphold i institusjon, for eksempel sykehjem. Kommunenes ansvar for å yte omsorgstjenester avgrenses mot spesialisthelsetjenester som skal ytes av spesialisthelsetjenesten. Videre avgrenses kommunens ansvar mot helse- og omsorgsbehov som det forventes at den enkelte selv kan ivareta. 

De klassiske omsorgstjenestene er helsetjenester i hjemmet, opphold i institusjon (sykehjem), personlig assistanse eller annen praktisk bistand, støttekontakt, omsorgsstønad, pårørendestøtte og avlastning, samt brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Disse tjenesteformene er kommunene gjennom lov forpliktet til å ha tilbud om til sine innbyggere. Kommunene står fritt til å ta i bruk nye løsninger for å ivareta ansvaret sitt. Mange kommuner har for eksempel tatt i bruk ulike former for velferdsteknologiske løsninger, for eksempel trygghetsalarm, GPS og medisindispenser.

Finansiering

Kommunenes utgifter til omsorgstjenester finansieres i hovedsak av frie inntekter (skatteinntekter og statlig rammetilskudd), samt brukerbetaling og eventuelle gebyrinntekter.

Med frie inntekter menes at kommunene ikke er forpliktet til å bruke inntektene på bestemte tjenester og tiltak, men selv kan avgjøre hvordan inntektene skal anvendes. Kommunene er likevel bundet av de krav til tilbud, innhold og kvalitet på tjenester som følger av vedtatte lover.

Klage

Dersom du mener du ikke får de omsorgstjenestene du har krav på eller du mener at det er feil eller mangler ved kommunens vurdering av ditt behov, har du rett til å klage.

For at den som har fattet det vedtaket du er uenig i skal få anledning til å endre sitt standpunkt, skal du sende klagen til kommunen. Dersom klagen ikke fører frem skal kommunen sende klagen videre til statsforvalteren for endelig avgjørelse. 

Aktuelt regelverk        

Rettigheter og plikter innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenestene er i all hovedsak samlet i to lover. Rettigheter for pasienter, brukere og pårørende er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunens plikter til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven.

Helse- og omsorgstjenestene kan ytes av kommunen selv, eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Uansett hvem som faktisk utfører tjenestene overfor befolkningen, har kommunen ansvaret for at disse planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i tråd med lovgivningen.