Spørsmål og svar om rovdyr og rovviltforvaltningen

Alle arter som spiser andre dyr er rovdyr. Gaupe, jerv, ulv og brunbjørn er de fire store rovdyrene i Norge.  Kongeørn og havørn er våre største rovfugler.  Bare kongeørn og de fire store rovdyrene er det vi omtaler som rovvilt. Stortinget har bestemt at vi skal ha bestander av disse artene i Norge, og hvor store bestandene skal være. Kongeørn, jerv, ulv og brunbjørn er fredet. Norge har også forpliktet seg til å ta vare på disse artene etter internasjonale avtaler, som Bernkonvensjonen.

I juni 2011 ble alle partiene som da satt på Stortinget enige om rovviltpolitikken. Dette er det såkalte rovviltforliket av 2011. Det enstemmige rovviltforliket av 2011 bygger på et bredt forlik Stortinget vedtok i 2004. Vi har altså to rovviltforlik, det fra 2004 og det fra 2011. Et flertall på Stortinget vedtok i juni 2016 et nytt bestandsmål for ulv og endringer i ulvesonen. Dette vedtaket kalles flertallsvedtaket om ulv, og supplerer de to rovviltforlikene med føringer for forvaltningen av ulv.

Bernkonvensjonen er en internasjonal juridisk avtale undertegnet av Norge og over 50 andre land. Konvensjonen ble vedtatt i 1979 og ratifisert av Norge i 1986. Det alminnelige presumsjonsprinsippet tilsier at norsk rett er i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Formålet til konvensjonen er å verne om europeiske ville dyr og planter og deres levesteder. Konvensjonen opererer med fire lister, der liste I og II omfatter arter som hvert avtaleland har et ansvar for å beskytte. Både ulv, brunbjørn, jerv, gaupe og kongeørn står oppført på disse listene.

Vår forvaltning er bygget på økologisk kunnskap og vi skal derfor forvalte naturen slik at arter som naturlig hører til i vår natur skal ha sin plass. Naturen og artene i seg selv har en egenverdi, og det er et nasjonalt mål at ingen arter skal utryddes. Det har Norge også forpliktet seg til etter Bernkonvensjonen. På lik linje med at man skal ha levedyktige bestander av f.eks. løver og tigre i andre land, skal Norge ha bestander av rovvilt som har sitt leveområde i Norge.

Den todelte målsettingen betyr at det er et mål å ivareta både rovvilt og beitenæring. Landet er delt inn i ulike soner for best å kunne nå denne målsettingen og for å begrense konfliktene mellom rovvilt og beitedyr. I noen områder har beitenæring prioritet, mens andre områder prioriteres til rovdyr. I beiteprioriterte områder er terskelen normalt lav for å tillate felling av rovdyr. I  rovdyrprioriterte områder er terskelen for uttak av rovvilt normalt høyere, og her skal beitenæringene tilpasses forekomsten av rovdyr. Det er ikke en slik soneinndeling for kongeørn.

Stortinget har bestemt hvor mye rovdyr vi skal ha i Norge gjennom bestandsmål på antall årlige ungekull (ynglinger). For kongeørn er bestandsmålet i hekkende par.

• Ulv: 4- 6 årlige ungekull, inklusiv halvparten av ungekull som blir født i grenserevir mellom Norge og Sverige. Tre ungekull skal være født i helnorske ulverevir.
• Brunbjørn: 13 årlige ungekull
• Jerv: 39 årlige ungekull
• Gaupe: 65 årlige ungekull
• Kongeørn: 850-1200 hekkende par
  
  

Stortinget har både vedtatt et bestandsmål for ulv og naturmangfoldloven. Stortinget har også sluttet seg til Bernkovensjonen. Hvis man vil felle ulv eller andre rovdyr må det være i tråd med de lover Stortinget vedtar. Ved felling skal forvaltningsmyndigheten vurdere om det etter naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen er adgang til dette. Det betyr at det er flere vilkår som må være oppfylt og et vedtak om felling kan ikke alene vurderes ut fra bestandsmålet. For ulv tok Stortinget våren 2020 inn en presisering i naturmangfoldloven at det ved vurdering av uttak av rovvilt etter § 18 første ledd bokstav c skal legges vekt på om bestandsmål som er vedtatt i Stortinget er nådd.

Stortinget har bestemt hvor mye ulv vi skal ha i Norge gjennom et bestandsmål på antall årlige valpekull (ynglinger).

I perioden 2004 til 2015 var bestandsmålet tre årlige helnorske valpekull (ynglinger) innenfor ulvesonen.

Fra sommeren 2016 er bestandsmålet av Stortinget endret til 4-6 årlige valpekull (ynglinger), inklusiv halvparten av grenserevirene. Tre valpekull skal være helnorske. En yngling i grenserevir regnes som en halv norsk yngling. Også eventuelle ynglinger utenfor ulvesona medregnes i bestandsmålsoppnåelsen fra og med 2016.

Antall døde ulver i Norge har økt de senere år. De dør av ulike årsaker, der skadefelling og lisensfelling er de vanligste.

Det blir årlig gitt et større antall enkelttillatelser til skadefelling av ulv som skader beitedyr. Antall ulv som blir skutt har økt i Norge de senere år (figur 2). I tillegg blir enkelte ulver registrert døde av andre årsaker, for eksempel påkjørt, skutt i nødverge, ulovlig felling. Årsaken er også i noen tilfeller ukjent.

Forskere har så langt ikke funnet sammenheng mellom økte tap av beitedyr utenfor ulvesonen og økt antall ulv innenfor ulvesonen. I en rapport fra Høgskolen i Innlandet (Ulv som skadegjører på bufe, tamrein og hund i Norge, Oppdragsrapport nr. 2, 2017) konkluderes det med at antall ynglinger i ulvesonen har minimal betydning for tap av beitedyr i utmarka i Sør-Norge. Det har blant annet sammenheng med at unge ulver født i Norge normalt vandrer østover til Sverige når de skal ut på leting etter en partner og etablere eget revir.

Hvert år slippes om lag to millioner sau og lam på beite i Norge. Rundt 100 000 sau og lam går tapt årlig av ulike årsaker. I underkant av 20 prosent av dette tapet erstattes som tapt til rovvilt, mens over 80 prosent av tapene skyldes andre årsaker, slik som drukning, ulykker, påkjørsler og sykdommer.

Av de 20 prosent av tapene som skyldes rovvilt, er fordelingen mellom de ulike rovviltartene fordelt slik (figur 3):

Figur 3: Fordeling av erstattet antall sau og lam på hver enkelt rovviltart (gaupe, jerv, brunbjørn, ulv, kongeørn og uspesifisert freda rovvilt) i 2020 (kilde: Rovbase.no).

Historisk utvikling i tap av sau til rovvilt
Antall sau erstattet som tapt til rovvilt har gått betydelig ned den siste tiårsperioden (figur 4), fra om lag 39 800 sau/lam i 2007 til om lag 14 700 sau/lam i 2020. Det er en nedgang på over 60 prosent.

Rovviltnemndene har myndighet til å fastsette forvaltningsplaner for rovvilt innenfor sin region. Planene skal inkludere avgrensninger av forvaltningsområder for rovdyrarter som regionen har et bestandsmål for. Ved fastsettelsen av rovviltprioriterte områder og beiteprioriterte områder tar nemndene både hensyn til rovviltet og andre samfunnsinteresser, slik som beitenæringene.

Forvaltningsplanen skal også sikre at bestandsmålene for rovvilt som er fastsatt av Stortinget nås innenfor den enkelte regionen. Det betyr at de prioriterte rovviltområdene må være store nok til å dekke arealkravet til arten, samtidig som de må bestå av egnede leveområder. For å sikre at bestandsmålene nås, må rovviltnemndene også se på utbredelsen av arten i tilgrensende regioner eller land. Nemndene skal i arbeidet med planene også ha gode prosesser med berørte naboregioner. Samtidig skal nemndene også sette av gode nok områder for beitedyr, og legge vekt på hensynet til levedyktig næringsvirksomhet.

I Norge har vi lovfestet rett til full erstatning når husdyr og tamrein skades eller drepes av jerv, gaupe, brunbjørn, ulv eller kongeørn. Statsforvalteren bruker i hovedsak skjønn for å utmåle riktig erstatning, og det erstattes langt flere beitedyr enn det som blir dokumentert tatt av rovvilt. Det utbetales årlig ca. 140 millioner kroner i erstatning for tamrein og husdyr tapt til rovvilt.

Forebyggende tiltak er tiltak som forhindrer tap av husdyr og tamrein til rovvilt. Dette kan være tiltak som sein slipp av husdyr på beite, tidlig nedsanking av husdyr fra beite, beiting innenfor rovviltavvisende gjerder eller kalving innenfor gjerder. De senere år er det satt av ca. 80 millioner kroner til tilskudd til forebyggende og konfliktdempende tiltak årlig.

Det finnes også en omstillingsordning som administreres av Miljødirektoratet. Omstilling fra sauebruk til annen landbruksnæring er aktuelt i særlig tapsutsatte områder og er en frivillig ordning. De senere årene er det satt av 10 millioner kroner til denne ordningen årlig.

Forskningen viser at ulv ikke er farlig for mennesker. Norsk institutt for naturforskning sier at ulvene som regel vil unngå kontakt med mennesker. Forsøk med radiomerkede ulv har vist at de nesten alltid trekker seg unna når folk nærmer seg.

Selv om det sjelden skjer, er mennesker også i nyere tid blitt skadet og drept av ulv i andre deler av verden, men ikke i Skandinavia. I de aller fleste av disse tilfellene har ulven hatt rabies, det har vært dårlig tilgang på mat, eller de er ikke lenger sky for mennesker. Vi har ikke rabies i Skandinavia, og tilgangen på byttedyr er tilnærmet ubegrenset.

Det skandinaviske bjørneprosjektet har studert brunbjørnens reaksjon ved nære møter med mennesker. Forskerne konkluderer med at brunbjørnen ikke er aggressiv mot mennesker, den oppdager mennesker tidlig og forsøker å unngå å bli sett eller hørt.

Det er lov å jakte gaupe, men fordi det er så få av dem, fastsettes det begrensninger (kvote) for å ha en bestand så nær bestandsmålet som mulig.

Jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn er fredet, og det er derfor ikke lov å jakte på dem. I tillegg er det internasjonale forpliktelser som hindrer jakt på disse artene i Norge. Likevel kan det åpnes for et visst årlig uttak også av disse artene der vanlige jegere deltar. Dette kalles lisensfelling, og er en bestandsregulering som i hovedsak gjøres for å redusere skadene på husdyr og tamrein. I dag er det åpnet for lisensfelling av jerv, brunbjørn og ulv.

Det er ikke åpnet for lisensfelling av kongeørn. Det er imidlertid adgang til å fatte vedtak om skadefelling av kongeørn. Det er statsforvalteren som normalt gir slike tillatelser. Det kan også fattes vedtak om skadefelling av gaupe, jerv, brunbjørn og ulv.

I en del tilfeller gjennomføres ekstraordinære uttak av rovdyr i regi av Miljødirektoratet. Dette er en form for skadefelling, men utføres av profesjonelt fellingspersonell fra Statens naturoppsyn blant annet fordi det i en del tilfeller er nødvendig først å bedøve rovdyr for å være sikker på at små unger ikke blir overlatt til seg selv. Målet er å redusere andelen ekstraordinære uttak til et minimum.

I Rovbase finner du blant annet informasjon om hvor mange sau og tamrein som hvert år blir påvist tatt av rovvilt i Norge, og hvor mange sau og tamrein som blir erstattet som tatt av rovvilt. Der finner du også informasjon om observasjoner av rovdyr og rovdyr som blir registrert døde, DNA-analyser for bestemmelse av individ m.m. Rovbase er et forvaltningsverktøy og et datalager om rovviltinformasjon. I dag er Rovbase et viktig verktøy for hele forvaltningsapparatet og for overvåkningen av store rovdyr i Norge. Databasen er tilgjengelig på både norsk, svensk og engelsk.

På Rovdata sine hjemmesider finner du informasjon om rovviltbestandene. Det er de som teller rovdyrene og rapporterer på hvordan det står til med bestandene.