De folkevalgtes rolle

Teksten er en forkortet versjon av Baldersheim, H. og Lawrence E. Rose (2015). Notat om kommunestyremedlemmers roller som styringsansvarlige og ombud.

Kommunereformen forventes å medføre endringer i begge rollene. Færre og større kommuner vil bety færre folkevalgte og dermed flere innbyggere pr. kommunestyremedlem. Å være representant kan altså bli mer krevende. Det kommunale apparatet som den enkelte representant vil stå overfor og skal føre kontroll og tilsyn med, vil bli større og mer komplekst enn mange kommunestyremedlemmer tidligere har hatt ansvar for. Styringsoppgavene kan bli mer krevende. Endelig forventes kommunene å få tilført nye oppgaver, noe som kan medføre helt nye krav til den kommunale styringen.

Kommunereformen kan også gi nye muligheter, f.eks gjennom flere heltidsfolkevalgte, mer strategisk styring og bedre arbeidsbetingelser for de folkevalgte. Nye oppgaver til kommunene kan gi de folkevalgte innflytelse over områder som de tidligere ikke direkte hadde mulighet til å påvirke.

Det følgende er en kortfattet oversikt over de mest sentrale krav og forventninger som er knyttet til de folkevalgte, og noen utfordringer og muligheter i den forbindelse.

 

Om folkevalgte i styringsrollen

Styringsoppgavene kan deles inn i dagsordensetting, beslutningstaking, ansvarsfordeling, oppfølging og kontroll/etterprøving. For at kommunenes oppgaveløsning skal avspeile de folkevalgtes prioriteringer og befolkningens ønsker, må det være en sammenheng mellom disse oppgavene, dvs. et styringskretsløp. Mange kommuner har gode rutiner for disse oppgavene og for de folkevalgtes rolle i tilknytning til oppgavene (Blåka m.fl. 2012). Det er likevel viktig å minne om at disse oppgavene inngår i en større demokratisk sammenheng og er særlig knyttet til samspillet mellom folkevalgte og administrasjonen.

Sette dagsorden - plass til hjertesakene?

Mål: Sikre at den kommunale dagsorden er i samsvar med mandatet fra velgerne.

Utfordring: Rutinepolitikkens dominans: Hvordan få fram overfor velgerne at valget «utgjør en forskjell»?

Gjennom valget har de folkevalgte fått et mandat eller oppdrag fra velgerne, gjerne i form av velgernes oppslutning om et valgprogram for et parti eller en gruppe. Enkelte kandidater kan også ha ført en valgkamp for særskilte saker, f. eks. større bevilgninger til kulturlivet. For å følge opp mandatet må oppdraget inn på den kommunale dagsorden i form av en sak og et beslutningsunderlag. Dette kan kreve en viss «oversettelse» til det kommunale «språk».

Samtidig kommer det gjerne fra administrasjonen til de kommunale beslutningsorganer en stri strøm av saker som er igangsatt tidligere, eller som nasjonale lovverk pålegger kommunene å behandle. Det er derfor ikke alltid lett for den enkelte representant å finne plass på dagsorden for «hjertesakene» som kanskje var de som motiverte til å stå på en valgliste i utgangspunktet.

Det er viktig å understreke at det er de folkevalgte i kommunestyret som skal sette dagsorden for kommunen. I noen tilfeller kan det være nødvendig med «hestehandling» mellom partier eller internt i kommunestyregruppene for å få saker på dagsorden. Slik «hestehandling» er del av en legitim politisk prosess og er normale innslag i et demokrati preget av en «rimelighetskultur». Kontakter med interessegrupper, lag og foreninger og med media kan være nyttig for å få saker høyere opp på dagsorden.

I de senere årene er sosiale medier blitt en viktig kanal for politisk mobilisering og dagsordensetting se under «ombudsrollen» om bl.a. innbyggerforslag som metode for dagsordensetting.

Ta beslutninger – finnes det politisk handlingsrom?

Mål: Skape politisk handlingsrom for realisering av velgernes mandat. Utfordring: Mange kommunestyremedlemmer synes det går for tregt i de kommunale beslutningsprosessene, og at kommunepolitikken er for sektororientert.

Et sentralt hensyn i beslutningsprosessene bør være å tydeliggjøre politisk handlingsrom og politisk ansvar. Et første ledd kan være å sørge for at flere handlingsalternativer blir utredet. Dersom f. eks. innføring av eiendomsskatt er et tema på dagsorden, kan kommunedirektøren pålegges å utrede konsekvensen av forskjellige satser samt effekten av ingen eiendomsskatt. Videre legger en del kommuner vekt på å gi alle kommunestyremedlemmer eierskap til beslutningsprosessene gjennom å la saksordførerskap gå på omgang. Noen ønsker å gå langt i å gjøre utvalgene til verksteder for politikkutforming gjennom at administrasjonens saksutredninger legges fram uten tilrådinger slik at det overlates til utvalgene å lage innstillinger til kommunestyret.

Fordele ansvar – grunnlag for styring

Mål: Tydelig ansvarsfordeling mellom styringsorganene.

Utfordring: Skape balanse mellom hensynet til langsiktig, overordnet styring og behovet og interessen for detaljkunnskap blant folkevalgte.

En tydelig ansvarsfordeling mellom politiske og administrative organer er en forutsetning for å gjøre ansvar gjeldende overfor de forskjellige administrative organer og dermed for den politiske kontrollen. En prioritert oppgave i en nyetablert kommune bør være å utforme et delegeringsreglement med sikte på tydelig ansvarsfordeling mellom beslutningsorganer og mellom politiske organer og administrasjonen samt internt i administrasjonen. En effektiv styring forutsetter at administrasjonen har et visst selvstendig handlingsrom m.h.t. å gjennomføre politiske vedtak. Dette krever igjen at det formuleres klare mål for gjennomføringen av vedtakene. Dette må igjen følges opp med et system for resultatmåling.

Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen er hvordan kontakten mellom folkevalgte og administrative organer organiseres. I norske kommuner har man arbeidet lenge med å skape ryddige forhold i samspillet mellom folkevalgte og administrasjonen.

Det blir ikke godtatt at folkevalgte instruerer underordnede direkte om hvordan enkeltsaker skal løses. Det blir som regel heller ikke regnet som god kutyme at ansatte henvender seg direkte til folkevalgte enkeltvis eller til bestemte beslutningsorganer utenom tjenestevei. I alle fall er det viktig med en klargjøring av spillereglene for alle parter, administrasjonen og ansatte så vel som folkevalgte. Men samtidig er det naturlig at folkevalgte ønsker å gå inn i detaljene i noen enkeltsaker, og gjerne følge opp henvendelser fra innbyggerne om disse sakene. Denne balansegangen utfordrer daglig samspillet mellom politikk og administrasjon i kommunene.

Følge opp beslutningene – hvor står sakene?

Mål: God tilbakemelding fra administrasjonen til politiske styringsorganer. Utfordring: Mange folkevalgte synes det er vanskelig å få innsyn i kommunale virksomheter.

Som ledd i styringen av kommunen og kontrollen med administrasjonens oppgaveløsning trenger de folkevalgte informasjon om hvordan og hvor langt vedtak gjennomføres. Siden en del saker vil ta lang tid å gjennomføre (f.eks. større byggeprosjekter), trengs det rutiner for tilbakemelding fra administrasjonen om framgang med/status for sakene som er vedtatt, gjerne med milepæler for iverksettingsprosessen. Undersøkelser har vist at de folkevalgte ofte savner informasjon om saksgangen og sakenes status i de administrative organer. For eksempel kan kommunedirektøren pålegges å lage en melding hvert tertial med oversikt over status for gjennomføringen av kommunestyrets vedtak.

Slik informasjon bidrar til å vedlikeholde kommunestyrets tillit til administrasjonen, og til at de enkelte folkevalgte kan besvare spørsmål fra innbyggerne om hvordan det går med de forskjellige vedtakene. God underveisrapportering bidrar til omdømmebygging.

Etterprøve resultatene – er målene nådd? Hva får innbyggerne igjen? Er resultatene gode nok?

Mål: Kontroll med måloppnåelse.

Utfordring: Formulere politisk relevante mål og resultatindikatorer og unngå å overlesse administrasjonen med mål og resultatrapportering.

Kontrollene med administrasjonens iverksetting har i mange kommuner tidligere artet seg som en løpende detaljkontroll med de forskjellige ledd i prosessen, gjerne i form av detaljerte instrukser for gjennomføringen. Kommunene har gått mer og mer over til mål- og resultatstyring. En slik styringsform krever ikke bare at det formuleres klare mål for virksomheten men også at det utvikles metoder for å måle (grad av) resultatoppnåelse.

I store kommuner er detaljstyring av virksomheten fra folkevalgt side uansett ikke mulig pga. det store omfanget som virksomheten har. Det skal likevel ikke legges skjul på at å utvikle gode resultatmål ikke er så enkelt for alle kommunale virksomheter, og kommunene har strevd med å få dette til. De ansatte har noen ganger opplevd målesystemet som «overdrevne krav til rapportering» med alt for mange mål å forholde seg til. Men det har så langt ikke vært lansert klare alternativer til mål- og resultatstyring.

Det finnes en rekke ulike systemer i bruk i kommunene, og noen kommuner har ganske oversiktlige systemer som gir god resultatinformasjon. Nøkkelpunktet for den folkevalgte styringen er å ta denne informasjonen i bruk som grunnlag for justering av de kommunale virksomhetene der det viser seg vanskelig å nå målene, eller der resultatene ikke er gode nok. Selvsagt er det fullt legitimt for de folkevalgte å bygge på informasjon også fra andre kilder i vurderingen av den kommunale virksomheten, slik som direkte tilbakemelding fra innbyggene, presseoppslag eller sosiale medier. Det er i siste instans de folkevalgtes oppgave på vegne av innbyggerne å ta stilling til resultatene; det kan da være bedre med et mangfold av kilder enn kun en enkelt informasjonskanal.

Om folkevalgte i ombudsrollen

Folkevalgte i ombudsrollen dreier seg om hvordan man ivaretar innbyggernes synspunkter og interesser. I denne forstand går ombudsrollen til kjernen av representasjonsoppgavene. Men rollen har også et viktig innslag av tilrettelegging for innbyggernes egne handlinger. I dagens samfunn har innbyggerne fire «hatter» som de kan ha på seg. De kan opptre som velgere, brukere, skattytere og i visse sammenhenger som produsenter av felles goder og tjenester i frivillig sektor.

Utveksling av informasjon er sentralt i ombudsrollen. Desto større kommunen er, jo viktigere er det å etablere mer formelle rutiner for toveis utveksling av informasjon mellom innbyggerne og de folkevalgte. I små kommuner er det færre innbyggere pr representant, og kommunestyremedlemmer har kontakt med en større andel av innbyggerne gjennom uformelle møter i daglig omgang enn det som er tilfelle i større kommuner. Med flere innbyggere kan det være hensiktsmessig å supplere slike uformelle kontakter med andre mer formelle tiltak.

Undersøkelser gjennomført blant innbyggerne i flere kommuner viser et gjennomgående trekk – nemlig at innbyggerne mener kommunene er rimelig gode til å informere om hvilke saker som diskuteres i politikken, men at informasjon om kommunale satsingsområder, kommunale vedtak og resultater er mindre tilfredsstillende. Innbyggerne etterlyser spesielt mer informasjon om hvordan kommunene bruker innbyggernes skattepenger.

Oppgaver på vegne av innbyggerne som velgere

Mål: Skape opplyste velgere og interesse for lokal politikk.
Hvordan: Gi informasjon til velgerne om sakene på den politiske dagsorden på en forståelig måte; formidle synspunkter fra velgerne om saker som bør inn på dagsorden.
Utfordring: At over en tredjedel av innbyggerne (kanskje mer i større kommuner) sier at «lokalpolitikken er vanskelig å forstå»); og at det gjerne er de samme gruppene som går igjen i forskjellige deltakelseskanaler («Tordenskjolds soldater»).

Eksempler på tiltak

• Folke- og grendemøter, særlig i forbindelse med kommunalplanlegging etter plan- og bygningsloven.
• Åpne folkehøringer, temamøter, idedugnader og lignende.
• Åpne møter i kommunens politiske organer, eventuelt med spørretime, «åpen post» eller lignende.
• Tiltak for å styrke enkeltgruppers lokalpolitisk deltakelse (eldre, unge, innvandrere, funksjonshemmede), bl.a. ved etablering av ulike utvalg.
• Direkte overføringer av kommunestyremøter via nærradio og lokal TV; streaming via internett.
• Diskusjonssider på nett og i sosiale medier.
• Innbyggerforslag.

Oppgaver på vegne av innbyggerne som brukere

Mål: Tilfredse brukere og effektive tjenester.
Hvordan: Holde kontakt med brukerne om deres erfaringer med tjenestene; formidle erfaringene til administrasjonen.
Utfordring: Å måle kvaliteten på tjenestene på en omforent og forståelig måte.

Eksempler på tiltak

• Brukerundersøkelser, brukerråd, brukerjuryer.
• Ekspertvurderinger.
• Oppsøkende virksomhet (tilbringe tid ute på «institusjonene»)

Oppgaver på vegne av innbyggerne som skatteytere

Mål: At innbyggerne opplever at offentlig midler, deriblant «skattepengene», benyttes på en fornuftig måte.
Hvordan: Sørge for at kommunen leverer resultatorientert informasjon til innbyggerne om løsningen av de forskjellige kommunale oppgavene. Utfordring: Flertallet av innbyggerne er misfornøyde med informasjon om «hva de får igjen for skattepengene». Samtidig vil flertallet ha mer/bedre tjenester men betale mindre i skatt/gebyrer.

Eksempler på tiltak

• Deltakende budsjettering
• Kommunestyrets og kommunens forslagskasser
• Resultatorientert informasjon

Oppgaver på vegne av innbyggerne som produsenter/frivillige

Mål: Skape gode arbeidsvilkår for lokale organisasjoner, velforeninger og andre som er innstilt på å gjøre en innsats som kommer fellesskapet til gode. Utfordring: Aktivisere det potensial av interesse for frivillig samfunnsengasjement som undersøkelser viser ligger i befolkningen. Hvordan: Etablere samarbeidsorganer og møteplasser hvor representanter for kommunen og diverse innbyggergrupper kan drøfte aktuelle behov og hva de frivillige interesserte kan tenke seg å gjøre enten med eller uten kommunens økonomiske støtte.

Det finnes mange eksempler på tiltak for å skape dialog, involvering og medvirkning for innbyggere. Disse er presentert i del C av veilederen. 

← Forrige                                                           Neste →

 

Til start

Til Del A

Til Del B

Til Del C