Luganokonvensjonen

1. Luganokonvensjonen 2007

Luganokonvensjonen om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker ble vedtatt i Lugano 30. oktober 2007. Konvensjonen er en parallellkonvensjon til Brusselforordningen (44/2001) som tidligere gjaldt for EUs medlemsstater. Brusselforordningen (44/2001) er revidert og erstattet av forordning 1215/2012. Partene i Luganokonvensjonen er EU, Danmark (som står utenfor justissamarbeidet i EU) samt EFTA-statene Norge, Island og Sveits.

Konvensjonen foreligger på alle språk i EU samt norsk og islandsk, hvorav alle har samme gyldighet. Her kan du lese konvensjonen på norsk og engelsk:
Luganokonvensjonen 2007 (norsk)
Luganokonvensjonen 2007 (engelsk)

En del av norsk rett

Luganokonvensjonen 2007 er gjort til en del av norsk rett ved henvisning i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 4-8, og inntatt som et vedlegg til loven. Dette skjedde ved lov 19. juni 2009 nr. 79. Loven trådte i kraft 1. januar 2010. Fra samme tidspunkt trådte konvensjonen i kraft mellom Norge, Danmark og EU. For Sveits tok konvensjonen til å gjelde 1. januar 2011, og for Island 1. mai 2011. For stater som slutter seg til EU etter ikrafttredelsen for EU, gjelder Luganokonvensjonen 2007 automatisk fra tiltredelsesdatoen. 

Luganokonvensjonen 2007 har fullt ut erstattet Konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker vedtatt i Lugano 16. september 1988 (Luganokonvensjonen 1988). I en overgangsperiode vil likevel Luganokonvensjonen 1988 fortsatt være relevant. Overgangsbestemmelsene er nedfelt i Luganokonvensjonen 2007 artikkel 63. Herav følger at reglene om jurisdiksjon bare får anvendelse på søksmål som er reist etter ikrafttredelsen. Reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse gjelder for dommer avsagt etter at konvensjonen trådte i kraft.

Rettspraksis 

Det er et mål for konvensjonsstatene å oppnå ensartet tolkning av Luganokonvensjonen 2007. Dette er særskilt regulert i Protokoll 2. Her fremgår i artikkel 1 at statenes domstoler samt EF-domstolen (nå EU-domstolen) skal ta tilbørlig hensyn til “de prinsipper som følger av enhver relevant avgjørelse” om bestemmelser i Luganokonvensjonen 2007 samt Brusselforordningen. Det samme gjelder dessuten for bestemmelser nedfelt Luganokonvensjonen 1988 og Brusselkonvensjonen av 27. september 1968 som gjaldt mellom de daværende EF-statene.

Relevant informasjon om rettspraksis vil kunne finnes i følgende rapporter om et utvalg av nasjonal rettspraksis om Luganokonvensjonen 1988:

1. rapport (1999)
2. rapport (2000)
3. rapport (2001)
4. rapport (2002)
5. rapport (2003)
6. rapport (2004)
7. rapport (2005)
8. rapport (2006)
9. rapport (2007)
10. rapport (2008)
11. rapport (2009)
12. rapport (2010)
13. rapport (2011)

Alle rapportene er i pdf-format og foreligger på engelsk, bortsett fra nummer to som foreligger på dansk og nummer syv som hovedsakelig er på fransk.

EU-kommisjonen har overtatt ansvaret for databasen med relevant rettspraksis fra EU-domstolen. Materialet er tilgjengelig på EUR-Lex. Dette er i samsvar med Luganokonvensjonen 2007 Protokoll 2 artikkel 3.

En annen sentral rettskilde er rapporten til Luganokonvensjonen 2007 (pdf). Den er utarbeidet av den italienske professoren Fausto Pocar.

For øvrig vil Ot.prp. nr. 89 (2008-2009) Om lov om endringer i tvisteloven m.m. og om samtykke til ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker kunne kaste lys over forståelsen av konvensjonen.

2. Litt om Brusselforordningen (44/2001) og forordning 1215/2012

Brusselforordningen (44/2001) er erstattet av forordning 1215/2012 som ble vedtatt 12. desember 2012, trådte i kraft 10. januar 2015 og som gjelder for EUs medlemsstater. Forordning 1215/2012 er en revisjon av Brusselforordningen (44/2001).