FN-avtalen om fiske på det åpne hav

FN-avtalen om fiske på det åpne hav er en avtale om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander.

Vandrende fiskebestander er bestander som vandrer mellom økonomiske soner og det åpne hav, f.eks. norsk vårgytende sild. Langtmigrerende fiskebestander er bestander som forflytter seg (migrerer) over større områder av det åpne hav og inn i økonomiske soner, f.eks. tunfisk.

Norge undertegnet FN-avtalen om fiske på det åpne hav 4. desember 1995, og ratifiserte avtalen 30. desember 1996. Avtalen trådte i kraft 11. desember 2001. Etter at avtalen trådte i kraft, har det jevnlig vært avholdt  uformelle statspartsmøter i FN.

FN-avtalen pålegger kyststatene og stater som fisker på det åpne hav å delta i regionalt samarbeid om forvaltningen av vandrende og langtmigrerende bestander og inneholder detaljerte regler om opprettelse av og samarbeidet i slike regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.  p

Videre fastslår avtalen flere sentrale forvaltningsprinsipp som statene skal hensynta i forvaltningen for å sikre langsiktig bevaring og bærekraftig bruk av vandrende og langtmigrerende fiskebestander. Det slås blant annet fast at forvaltningen skal bygge på beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap, anvende en føre-var-tilnærming, søke å bevare biodiversitet og være økosystembasert.

Avtalena anvendelse

Avtalen får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav. Avtalen slår imidlertid også fast at det skal være samsvar mellom forvaltningen av fiskeressursene på det åpne hav og i de tilgrensende nasjonale farvann. Bestemmelsene tar utgangspunkt i at man har å gjøre med biologiske enheter som har sitt utbredelsesområde både i nasjonale og internasjonale farvann. Forvaltningen på det åpne hav skal ta hensyn til kyststatenes forvaltningstiltak innenfor de økonomiske sonene og skal ikke undergrave disse. Det er sonetilhørigheten for en bestand som skal være bestemmende for hvor mye som kan fiskes på det åpne hav.

Av sentral betydning er avtalens bestemmelser om håndhevelse og kontroll. Avtalen bekrefter flaggstatens hovedansvar for å sikre et forskriftsmessig fiske, men gir også bestemmelser om adgang for andre stater enn flaggstaten til å iverksette håndhevelses- og kontrolltiltak av internasjonale reguleringsbestemmelser. Partene har etter avtalen således en generell adgang til å borde og inspisere fiskefartøy fra andre avtaleparter på det åpne hav. Det legges opp til samvirke mellom flaggstat og inspiserende stat om oppfølgende håndhevelsestiltak. Dette gjelder i forhold til etterforskning av eventuelle brudd på bestemmelser og oppbringelse av fartøy til havn i tilfelle der det er brakt på det rene at alvorlige overtredelser har funnet sted. Avtalens håndhevelsesregime representerer en begrensning i prinsippet om eksklusiv flaggstatskompetanse på fiskeriområdet.

Utviklingslandene har spesielle behov

FN-avtalen anerkjenner at utviklingslandene har spesielle behov i forbindelse med bevaring og forvaltning av disse bestandene. I tråd med avtalens artikkel 26 er det derfor opprettet et eget fond for det formål å bistå utviklingsland med å gjennomføre avtalen.. Norge var blant de første landene som bidro økonomisk til dette fondet.

Avtalens artikkel 36 sier at det fire år etter at avtalen er trådt i kraft skal avholdes en revisjonskonferanse med sikte på å vurdere avtalens effektivitet med hensyn til å sikre bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende bestander. Revisjonskonferansen ble åpnet i FN i New York i mai 2006 og er videreført med jevne intervaller..