Havrettskonvensjonen

Typiske eksempler var den voldsomme økningen i fangstkapasitet innen fiskeriene samt virksomheten på kontinentalsokkelen. Denne utviklingen tilsa behov for rettsregler for å avklare statenes rettigheter og plikter på havrettens område og for å bidra til at tvister mellom statene kunne unngås.

Mellom 1949 og 1956 utarbeidet FNs Folkerettskommisjon utkast til bestemmelser om havets folkerett. Dette arbeidet utgjorde grunnlaget for FNs første havrettskonferanse som fant sted i Genève i 1958. Konferansen vedtok følgende fire konvensjoner, hvorav Norge kun ratifiserte den siste:

• Konvensjon om sjøterritoriet og den tilstøtende sone
• Konvensjon om det åpne hav
• Konvensjon om fiske og bevaring av de levende ressursene i det åpne hav
• Konvensjon om kontinentalsokkelen

En rekke viktige spørsmål forble uløst, særlig spørsmålene om sjøterritoriets bredde og fiskerigrenser, og mange kyststater innførte særlige fiskerisoner utenfor sine sjøterritorier som var forbeholdt deres egne fiskere. Dette skapte motsetninger mellom fjernfiskenasjoner og andre staters fiskeriinteresser i disse områdene som tidligere var å regne som åpent hav. Samtidig fryktet enkelte at kyststatene gradvis ville få økt kyststatsjurisdiksjon. En slik utvikling ville kunne undergrave vesentlige prinsipper om havets frihet. Situasjonen medførte et økende behov om en folkerettslig og politisk avklaring på de uløste spørsmålene.

FNs generalforsamling besluttet derfor i 1970 å innkalle til en ny havrettskonferanse i 1973. FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 er resultatet av forhandlinger som fant sted fra 1973 og helt frem til 1982. Konvensjonen ble vedtatt 30. april 1982, og Norge undertegnet 10. desember 1982. Konvensjonen trådte i kraft 16. november 1994. Pr. 3. september 2003 hadde 143 stater ratifisert konvensjonen.

Delvis kodifiserer eller opprettholder Havrettskonvensjonen av 1982 tidligere sedvane- eller traktatsrett, delvis fastlegges ny havrett. Konvensjonen behandler så godt som all utnyttelse av havet, med unntak av militære forhold, og tar hensyn til at forskjellige måter å utnytte havet er nært knyttet sammen og må sees som et hele.

Konvensjonen har regler som samlet omfatter alle havområder, luftrommet over disse, havbunnen og dens undergrunn. Den regulerer statenes rettigheter og plikter i disse områdene og gir regler om fiske og fangst, skipsfart, oljevirksomhet, miljøvern, vitenskapelig havforskning og teknologioverføring. Dessuten er det fastsatt et omfattende tvisteløsningssystem som skal sikre gjennomføringen av avtalen og bidra til at tvister løses på fredelig vis. Konvensjonen etablerer tre nye internasjonale organer: Den internasjonale havrettsdomstolen i Hamburg, Den internasjonale havbunnsmyndighet i Jamaica, og Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser som utfører hoveddelen av sin virksomhet i New York.

Havrettskonvensjonen av 1982 tillater en maksimal bredde på sjøterritoriet på 12 nautiske mil (se faktaark om det norske sjøterritoriet), og presiserer den tradisjonelle rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet. En økonomisk sone kan være på inntil 200 n mil målt fra grunnlinjene, og kyststaten har suverene rettigheter med hensyn til undersøkelse og utnyttelse av naturressursene og jurisdiksjon for å utøve disse og andre rettigheter. På den andre siden skal kyststaten forvalte de levende ressursene på en forsvarlig måte og gi andre stater adgang til et eventuelt overskudd. Kyststatens eksklusive og suverene rettigheter over kontinentalsokkelen bekreftes, og det gis en ny definisjon av den som sikrer interessene til stater med brede sokler. Land med kontinentalsokkel ut over 200 n mil, herunder Norge, har også mulighet til å utnytte rettigheter knyttet til ressursene på sokkelen utenfor 200 n mil.  

Reglene om det åpne hav gjenspeiler i det store og hele tidligere folkerett, med unntak av fiskebestemmelsene som gir kyststaten noe større rettigheter enn før utenfor 200 n mil. (Disse rettighetene er dessuten ytterligere styrket ved FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 5. august 1995, som implementerer og utdyper havrettskonvensjonens bestemmelser om migrerende fiskearter.) (Se faktaark om FN-avtalen om fiske på det åpne hav.) Det internasjonale havbunnsregimet er en folkerettslig nyskaping, som gir regler om undersøkelse og utvinning av ressursene på havbunnen og dens undergrunn utenfor nasjonal jurisdiksjon (”Området”). Dette området og dets ressurser er menneskehetens felles arv. Det innføres nye regler om vitenskapelig havforskning. Selv om alle staters rett til å drive vitenskapelig havforskning bekreftes, kan det kreves samtykke fra kyststaten når forskning skal skje i dens økonomiske sone eller på dens kontinentalsokkel. Slikt samtykke skal normalt gis. Det er imidlertid en grense mellom rent vitenskapelig havforskning, som skal tillates, og forskning på ressursene på kommersielt grunnlag, som kan reguleres. (Se faktaark om bioprospektering) Det gis regler om overføring og utvikling av marin teknologi, og det finnes en prinsippbestemmelse som særlig tar sikte på å styrke utviklingslandenes evne til å kunne utnytte havet og dets ressurser.  

Det avholdes årlige statspartsmøter til Havrettskonvensjonen i FN i New York, som regel i juni. 

• Les havrettskonvensjonen her