Konsesjonssystemet i deltakerloven

Hovedformålet med kravet om konsesjon er å kontrollere og begrense deltakelsen i de fiskeriene hvor det stilles krav om konsesjon.

Det er fastsatt en egen konsesjonsforskrift som gir nærmere bestemmelser om når det trengs konsesjon, og dessuten deler fiskeriene inn i ulike konsesjonsgrupper.

Konsesjonsforskriften § 1-1 regulerer i hvilke tilfeller det trengs konsesjon. Det stilles i utgangspunktet krav om konsesjon for alt fiske med trål og reketrål, og ved hvalfangst og selfangst, uavhengig av fartøystørrelse. Det stilles videre krav om konsesjon for alt fiske med ringnot og seinot dersom fartøyet er et havfiskefartøy. Det gjelder imidlertid flere unntak fra disse konsesjonskravene. For fiske med konvensjonelle redskaper stilles det ikke krav om konsesjon, uavhengig av fartøystørrelse.

Det kreves egen konsesjon for deltakelse i den enkelte konsesjonsgruppe i konsesjonsforskriften.  Blant de viktigste konsesjonstypene kan nevnes torsketrålkonsesjon, seitrålkonsesjon, reketrålkonsesjon, pelagisk trål-konsesjon, nordsjøtrålkonsesjon og ringnotkonsesjon.

Det følger av deltakerlovens § 15 at konsesjon gis til fartøyets eier for ett bestemt fartøy, og at tillatelsen ikke gir rett til å benytte annet fartøy. Dette innebærer at den nye eieren selv må søke nye konsesjoner for fartøyet, dersom dette selges. Den tidligere eiers konsesjon faller bort når vedkommende taper eiendomsretten til fartøyet, f.eks. ved salg. Det er således ikke den forrige konsesjonen som formelt sett overføres når ny eier overtar fartøyet. Dette innebærer også at eieren ikke kan overføre konsesjoner til andre fartøy som vedkommende eier. Dersom rederen ønsker å skifte ut et fartøy, eller overføre en konsesjon til et annet fartøy, må det søkes om ny konsesjon for det nye fartøyet, og konsesjonen knyttet til det gamle fartøyet faller bort samtidig som det blir gitt tillatelse til det nye fartøyet.