Norge i det indre marked

Formålet med det indre marked sett fra Norges side

Norge har sterke bånd til Europa, ikke bare historisk og kulturelt, men også i økonomisk forstand. Norges omfattende samhandel med medlemslandene i EU skjer innenfor et felles indre marked, som Norge, i tillegg til Island og Liechtenstein, har tilgang til gjennom EØS-avtalen.

I det indre marked er norsk næringsliv sikret like muligheter for deltakelse og konkurransevilkår som alle andre land innenfor EØS-området. Dette er av stor betydning for norske virksomheter. Ved å delta i det indre marked legges det til rette for et konkurransedyktig og internasjonalt rettet norsk næringsliv. Samtidig åpner et felles marked opp for mer effektiv utnyttelse av ressurser og bidrar til å øke verdiskapingen både i Norge og i Europa som helhet. Sett i dette lyset fremstår det indre marked som en viktig kilde for vår velferd – slik vi har det i dag, og slik vi ønsker å sikre den for fremtiden. Det er derfor i norsk interesse at det indre marked fungerer godt. 

Norge i EØS – tilknytning og plikter

Det er avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet som formelt sett knytter Norge til det indre marked. Avtalen, som er best kjent under navnet EØS-avtalen, ble inngått mellom EU og frihandelsorganisasjonen EFTA i 1994. I dag er det de tre landene Norge, Island og Liechtenstein som utgjør EFTA-siden av avtalen, mens EU på sin side har 27 medlemsstater. EØS-området omfatter dermed i alt 30 land i Europa. I tillegg har Sveits et omfattende sett av bilaterale avtaler som regulerer handelen mellom EØS-området og Sveits.

Prinsippet om de fire friheter

I det indre marked råder prinsippet om fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital. Dette omtales gjerne som de fire friheter, og det er nettopp disse fire friheter som utgjør kjernen i det indre marked.

Et velfungerende indre marked oppnås blant annet ved å fjerne handelshindre og skape homogenitet gjennom likt regelverk for alle deltakere i markedet. Samtidig skal viktige hensyn som miljø og folkehelse så vel som den sosiale dimensjonen ivaretas. Denne prosessen står aldri stille. Et særtrekk ved EØS-avtalen er at den er dynamisk og i kontinuerlig utvikling. Innenfor EUs forslag- og beslutningsprosesser utvikles og vedtas det fortløpende regelverk som blant annet forvalter de fire friheter. Når en rettsakt er vedtatt i EU, er den gjeldende for alle EUs medlemsstater. På dette tidspunktet vurderer Norge, Island og Liechtenstein hvorvidt regelverket er relevant og akseptabelt for å innlemmes i EØS-avtalen. Arbeidet med å vurdere ny lovgivning fra EU starter imidlertid lenge før rettsakten er vedtatt. I oppfølgingen av EØS-avtalen og klarering av EØS-relevante rettsakter er det viktig å arbeide aktivt for at EUs politikk for det indre marked samsvarer med norske interesser.

Norske myndigheters plikt til å følge EØS-avtalen

Norske myndigheter plikter å følge EØS-avtalen. Den såkalte lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 3 og er rettet både mot staten og mot norske domstoler.

For en medlemsstat i EU vil forordninger og direktiver fra EU legge seg som overnasjonale lover. De vil gjøre seg gjeldende i kraft av å være vedtatt av Rådet, Europaparlamentet og Europakommisjonen, som er EUs lovgivende organer. EØS-avtalen innebærer ingen overføring av lovgivende makt til EUs institusjoner for Norge og de andre EFTA-landene Island og Liechtenstein. EØS-avtalen innebærer likevel en forpliktelse til at de rettsakter som innlemmes i avtalen, må gjennomføres og håndheves. Dette er av stor betydning for innbyggerne og næringslivet i Norge. Avtalen har bidratt til styrkede økonomiske forbindelser mellom alle landene i EØS-området og gitt innbyggerne rettigheter og fordeler de ellers ikke ville ha hatt.