Gjensidig godkjenning av varer

Artikkel | Sist oppdatert: 24.01.2020 | Nærings- og fiskeridepartementet

Gjensidig godkjenning

Prinsippet om gjensidig godkjenning innebærer at en vare som er lovlig produsert og eventuelt omsatt i en EØS-stat, i utgangspunktet også skal kunne omsettes i alle andre EØS-stater uten å måtte oppfylle ytterligere vare- eller kontrollkrav, såkalte tekniske regler. Prinsippet er fastsatt i rettspraksis fra EU-domstolen, bl.a. sak C-120/78 ”Cassis de Dijon” og sak C-268/91 ”Keck”. Prinsippet om gjensidig godkjenning gjelder for varer som helt eller delvis ikke er omfattet av harmoniserte europeiske regler.

Dersom nasjonale myndigheter forbyr varer som er lovlig omsatt i andre EØS-stater, representerer dette et handelshinder som i utgangspunktet er forbudt etter EØS-avtalens artikkel 11. Dersom viktige samfunnsmessige hensyn taler for det, har myndighetene likevel mulighet til å forby en vare, jf. EØS-avtalen artikkel 13. Tiltaket må imidlertid da kunne begrunnes i hensynet til blant annet menneskers og dyrs helse, forbruker- og miljøvern. Samtidig stilles det krav til at tiltaket må være proporsjonalt, herunder at tiltaket må være egnet for å oppnå sitt angitte formål, og at tiltaket ikke må gå lenger enn nødvendig for å oppnå dette formålet.

Felles fremgangsmåte når varer forbys – forordning (EU) 2019/515 om gjensidig godkjenning av varer

I praksis har det vist seg at prinsippet om gjensidig godkjenning ikke brukes korrekt av de nasjonale myndighetene i EØS-området. Prinsippet om gjensidig godkjenning av varer er derfor ytterligere styrket gjennom forordning (EU) 2019/515 av 19. mars 2020, som gir regler som skal redusere muligheten for at nasjonale tekniske regler skaper ulovlige hindringer for fritt varebytte i EØS-området. Reglene skal styrke det frie varebytte og tilliten til det indre marked. Forordningen inneholder et sett med felles fremgangsmåter for hvordan nasjonale myndigheter skal anvende nasjonale tekniske regler på varer etter prinsippet om gjensidig godkjenning. Det gjelder varer som helt eller delvis ikke er omfattet av harmonisert EØS-regelverk, og som er lovlig omsatt i en annen EØS-stat. Det er i dette tilfelle uten betydning hvor varen er produsert.

Forordning (EU) 2019/515 er gjennomført i norsk regelverk gjennom endringer i EØS-vareloven. Endringene trådte i kraft 15. september 2023.

Forordning (EU) 2019/515 erstattet forordning (EF) nr. 764/2008.

Virkeområde

Bestemmelsene i forordning (EU) 2019/515 gjelder for alle type varer, og på forvaltningsvedtak som en vedkommende myndighet i en bestemmelsesstat har gjort eller skal gjøre i hensyn til varer som omsettes lovlig i en annen medlemsstat, dersom forvaltningsvedtaket a) bygger på en nasjoanl teknisk forskrift som gjelder bestemmelsesstaten og b) forvaltningsvedtakets direkte eller indirekte virkning er å begrenset eller nektet markedstilgang i bestemmelsesstaten.

Informasjon om varen

En nasjonal myndighet som vurderer å forby en konkret vare, kan be den næringsdrivende om opplysninger om varen. Opplysningene kan eksempelvis være relevant informasjon om egenskapene til den aktuelle varen og informasjon om de nasjonale reglene for den lovlige omsetningen av varen i den opprinnelige EØS-staten. Opplysningene som myndighetene ber om, må være relevante og lett tilgjengelige, i tråd med forholdsmessighetsprinsippet. Formålet er å hindre at myndighetene ber om opplysninger om varen som det er komplisert eller umulig for den næringsdrivende å legge frem. I praksis er det en ulovlig handelshindring.

Forhåndsvarsel

Dersom en ansvarlig myndighet vurderer å forby en vare på grunnlag av en teknisk regel, må myndigheten skriftlig varsle den næringsdrivende om et mulig vedtak. De må i tillegg legge frem teknisk eller vitenskapelig dokumentasjon som viser at forbudet er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og at det er forholdsmessighet mellom mål og middel. Bevisbyrden ligger hos ansvarlig myndighet i mottakerlandet som ikke vil tillate produktet. Den næringsdrivende har krav på minst 20 virkedager til å komme med innsigelser til forhåndsvarselet.

Vedtak

Når fristen for å sende inn innsigelser fra den næringsdrivende går ut, må den ansvarlige myndighet vurdere innsigelsene og ta rimelig hensyn til dem. Myndighetene har da 20 dager på seg til å fatte et vedtak og gi beskjed til den næringsdrivende om at varen er forbudt. Vedtaket skal også meldes til EFTAs overvåkningsorgan, ESA, som har en tilsvarende rolle i regelverket for fritt varebytte for EFTA/EØS-statene som Europakommisjonen har for EUs medlemsland. I spesielt vanskelige saker har ansvarlig myndighet mulighet til å forlenge fristen med 20 virkedager én gang.

Vedtaket skal inneholde informasjon om klageadgang og det skal kunne prøves for nasjonale domstoler. Hvis den ansvarlige myndighet ikke gir den næringsdrivende beskjed om vedtaket innen fristen, anses varen for å være lovlig omsatt. Dette selv om den nasjonale tekniske regelen helt eller delvis gir grunnlag til å forby varen.

Dersom den nasjonale myndighet kommer til at det ikke skal treffes et vedtak som hindrer omsetning av varen, skal den næringsdrivende få beskjed om dette umiddelbart.

Varekontaktpunkt

EØS-statene skal etter forordning (EU) 2019/515 ha et varekontaktpunkt. Varekontaktpunktet skal være hovedkommunikasjonsverktøy mellom markedsdeltakere og tilsynsmyndigheter om gjensidig godkjenning, og skal på sine nettsider gi relevant informasjon omkring dette. Skulle det være nødvendig å utfylle informasjonen på nettsidene, skal kontaktpunktet etter anmodning fra en markedsdeltaker eller en vedkommende myndighet, stille all relevant informasjon til rådighet. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som er varekontaktpunkt i Norge. Les mer om dette her. Her finner du listen over varekontaktpunkter i Europa.

EØS-høring

Når myndighetene foreslår nye nasjonale tekniske regler, er det viktig å hindre at reglene i praksis blir ulovlige handelshindringer. Det finnes derfor en ordning hvor EØS-landene skal informere Europakommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan ESA og hverandre om lovforslagene. I Norge reguleres dette gjennom EØS-høringsloven. Formålet med å sende utkast til lov eller forskrifter på høring er at myndighetene må vurdere om de foreslåtte reglene kan være en ulovlig hindring for fritt varebytte. EØS-statene, ESA og Kommisjonen får også mulighet til å gi synspunkter på foreslåtte regler. For mer informasjon følger lenke til utfyllende veileder her.