Arbeidsmarked

Arbeidskraft er den viktigste ressursen for verdiskaping og velferd. Både for den enkelte og for samfunnet som helhet er det lønnsomt at flest mulig er sysselsatt og kan forsørge seg selv ved egen inntekt. På mange måter har vi lykkes godt i Norge. Sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten er lav, men vi har også noen som faller utenfor.

 

En viktig forutsetning for omstillingsevnen i næringslivet er et dynamisk arbeidsmarked, hvor arbeidskraften enkelt og til lave kostnader kan flytte til den anvendelsen hvor avkastningen er størst. To indikatorer som beskriver dynamikken på arbeidsmarkedet, er jobbskapings- og jobbnedleggingsratene. De måler henholdsvis hvor mange jobber som skapes i bedrifter som øker antallet ansatte, og hvor mange jobber som forsvinner i bedrifter som reduserer antallet ansatte, sett i forhold til det samlede antallet jobber i økonomien.

I dag er jobbskapingsraten 10,4 prosent mens jobbnedleggingsraten er 9,4 prosent. Dermed er tallene omtrent på nivået før koronapandemien med jobbskapingsraten litt lavere og jobbnedleggingsraten litt høyere. Nedstengingen av samfunnet på grunn av pandemien førte umiddelbart til en markant økning i jobbnedleggelsene, mens jobbskapingen falt. Den etterfølgende høykonjunkturen reverserte bildet.

Flere forhold kan redusere dynamikken i arbeidsmarkedet. Det kan for eksempel være kostnader ved å flytte mellom landsdeler eller land, oppsigelsesregler, krav om autorisasjon for bestemte jobbtyper, endret etterspørsel etter kompetanse og høy marginalskatt.

Lav arbeidsmarkedsdynamikk kan både være et resultat av og bidra til lav omstillingsevne. For eksempel kan manglende konkurranse redusere flytting av kapital mellom bedrifter og næringer, og dermed redusere jobbskaping og jobbnedlegging.

Videre kan eksempelvis for høy arbeidsmarkedsdynamikk begrense virksomheters insentiver til å investere i bedriftsspesifikk trening og kompetanseheving for ansatte. Internasjonale tall for jobbflyt viser at Norge ligger midt på treet sammenlignet med andre europeiske land, og et godt stykke under Danmark og Sverige.[1] Disse tallene er imidlertid beregnet på en annen måte enn de som er vist i figuren.

[1] Se Eurostat, tabell LFSA_ENEWASN.

Om indikatoren

Jobboppgang er definert som summen av nettojobbskaping i bedrifter som har skapt flere jobber enn de har lagt ned. Jobbnedgang er definert som summen av netto jobbnedlegging i bedrifter som har lagt ned flere jobber enn de har skapt. Forskjellen mellom de to størrelsene måler samlet nettojobbskaping. I figuren er både jobbskapingen og jobbnedleggingen målt i forhold til det samlede antall jobber i økonomien.

 

 

Aktiviteten i norsk økonomi og arbeidsmarked har vært sterk siden gjenåpningen av samfunnet etter koronapandemien. Allerede høsten 2021 var sysselsettingsandelen blant 15-74-årige tilbake på nivået fra før pandemien. Siden har sysselsettingsandelen økt ytterligere og nådd det høyeste nivået siden 2009. Sammenlignet med andre europeiske land er sysselsettingsandelen i Norge ganske høy og høyere enn i Sverige, Tyskland og Danmark, men lavere enn i Nederland.[1]

Det er imidlertid forskjell på utviklingen for de ulike aldersgruppene. Blant de yngste og de eldste gruppene på arbeidsmarkedet er sysselsettingsandelen i dag høyere enn den var i 2009. For gruppen i midten, som kan betegnes som arbeidsmarkedets kjernetropper, er andelen derimot litt lavere. Dersom sysselsettingsandelen i denne gruppen hadde vært som i 2009, hadde det vært omtrent 30 000 flere sysselsatte i dag.

Sysselsettingsandelen avhenger selvfølgelig av aktiviteten i økonomien, som i perioden opp til finanskrisen var veldig høy og derfor sysselsettingen tilsvarende. Samtidig varierer sysselsettingsandelen i de enkelte aldersgrupper med alderssammensetningen i gruppene. Dersom det er mange unge i den yngre aldersgruppen, vil sysselsettingsandelen alt annet likt  forventes å være lavere. Motsatt for den eldre gruppen, vil sysselsettingsandelen forventes å være lavere dersom det er flere eldre i gruppen.

Arbeidsmarkedet for unge svinger normalt mer med konjunkturene enn for øvrige aldersgrupper, og siden gjenåpningen av samfunnet har andelen sysselsatte i den yngste gruppen økt betydelig. I perioder med høy økonomisk vekst kommer flere unge i arbeid, gjerne på deltid i kombinasjon med utdanning. I perioder med mindre etterspørsel etter arbeidskraft trekker de unge med lavest ansiennitet seg ut av arbeidsstyrken og går i større grad til skole og utdanning.

Med høy yrkesdeltakelse vil vi i større grad ta i bruk samfunnets ressurser og oppnå større samlet verdiskaping. At flere er i arbeid bidrar også positivt til finansiering av velferdsstaten. For den enkelte betyr det å ha en jobb både stabil inntekt, personlig utvikling og deltakelse på en sosial arena. Yrkesdeltakelse gagner altså samfunnet som helhet, så vel som den enkelte arbeidstaker.

[1] Se Eurostat, tabell LFSI_EMP_A i aldersgruppen 15-64 år.

Om indikatoren

Sysselsettingsandel i ulike aldersgrupper. Tallene er basert på arbeidskraftundersøkelsen (AKU) og er bruddjusterte.

En del unge under 30 år er verken sysselsatte eller under utdanning. I 2022 utgjorde dette 9,7 prosent av unge under 30 år, tilsvarende knapt 100 000 personer. Blant disse unge er det også inkludert de som er arbeidsledige i korte perioder mellom studier og arbeid, og de som tar et friår mellom skole og videre utdanning. Siden 2015 har andelen av unge som verken er sysselsatte eller i utdanning, falt med 2,4 prosentpoeng. I europeisk sammenheng er nivået i Norge lavt, og kun Sverige, Island og Nederland har en lavere andel i 2022.[1]

Både den enkelte og samfunnet som helhet er tjent med at unge enten deltar i utdanning, arbeidslivet eller i annen opplæring. Foruten rent sosiale og personlige gevinster, bidrar arbeidserfaring og utdanning til å heve humankapitalen til den enkelte og gjør personen mer produktiv. Arbeidserfaring, utdanning og annen opplæring bidrar til den enkeltes omstillingsevne og øker samtidig samfunnets omstillingsevne i den forstand at personen representerer en mer allsidig ressurs med flere mulige anvendelser. Utenforskap vil trekke i motsatt retning.

[1] Young people neither in employment nor in education and training (NEET) (Eurostat)

Om indikatoren

Indikatoren måler personer i alderen 15-29 år som verken er i arbeid, under utdannelse eller i opplæring, som andel av alle personer i aldersgruppen. Tallene er basert på registerdata.

 

Om lag halvparten av veksten i sysselsetting de siste 15 årene kan tilskrives arbeidsinnvandring. Utvidelsene av EU i 2004 og 2007 og den medfølgende arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa har særlig bidratt til denne utviklingen. Arbeidsinnvandringen var på sitt høyeste i 2012, da flere enn 25 000 innvandret til Norge med arbeid som formål. Siden har tallet falt en del, og i 2022 var det færre enn 9 000. Dette kan ses i sammenheng med en bedring av den økonomiske situasjonen i Øst-Europa, samtidig som oljekrisen i 2014 og svekkelsen av kronen de siste årene har bidratt til å gjøre det mindre attraktivt for utenlandske arbeidstakere å jobbe i Norge. I 2021 og 2022 bidro også koronapandemien til å begrense den internasjonale mobiliteten.

Arbeidsinnvandrere er viktig for norsk økonomi, men utgjør bare en liten andel av alle sysselsatte i Norge – i 2021 var omtrent 6 prosent av alle sysselsatte karakterisert som arbeidsinnvandrere, mens andelen av pendlere bosatt i utlandet tilsvarte 5 prosent.[1]

I enkelte yrker, som for eksempel for spesifikk kompetanse og i særskilte sesonger, bidrar utenlandsk arbeidskraft til å minske flaskehalsproblemer og redusere presset på lønningene. Det er derfor positivt for økonomiens omstillingsevne at utenlandsk arbeidskraft enkelt og i stort nok omfang, kommer til anvendelse der tilgangen på norsk arbeidskraft ikke er tilgjengelig.

[1] Den grenseløse arbeidskraften (ssb.no) samt SSB tabell 12694 og 12554.

Om indikatoren

Innvandrere med ikke-nordisk statsborgerskap som har «arbeid» som grunn for innvandring. Arbeidskraft som tilbys fra innvandrere som har andre grunner for innvandring (eks. flukt eller gjenforening), er ikke omfattet av indikatoren.

 

I 2022 var ca. 0,6 prosent av arbeidsstyrken, tilsvarende ca. 18 000 personer, langtidsledige. Siden 2016 har andelen av langtidsledige falt og var i 2022 på det laveste nivået i perioden vi har data for.

Langtidsledighet er et problem både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Lange ledighetsperioder kan føre til tap av kompetanse, utenforskap og lavere motivasjon. For samfunnet medfører langtidsledighet også tapt verdiskaping som følge av lavere yrkesdeltakelse. I tillegg vil også samfunnet tape på at kunnskap og kompetanse hos den enkelte går tapt. Endringer i antallet langtidsledige skyldes både konjunkturer og mer strukturelle endringer som påvirker næringslivets kompetansebehov.

Et eksempel er digitaliseringen av samfunnet. Selv om digitalisering overordnet er positivt og kan bidra til å øke produktiviteten, kan det være vanskelig for enkelte å omstille seg. En del jobber som tidligere ikke krevde IT-kompetanse, krever det i dag. For den enkelte kan omstillingen enten skje ved å etterutdanne seg eller ved å finne en ny jobb som krever annen kompetanse. Hvis oppslutningen om fortsatt utvikling og omstilling, for eksempel i forbindelse med det grønne skiftet, skal opprettholdes, er det viktig at kostnadene for den enkelte ikke blir for høye.

Om indikatoren

Langtidsledige omfatter helt ledige som har hatt en sammenhengende ledighetsperiode på mer enn et år. Målt som andel av den samlede arbeidsstyrken.