Betalingstjenester

Etter finansforetaksloven kan betalingstjenester utføres av banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak, opplysningsfullmektiger og finansieringsforetak. Betalingstjenester kan også utføres av utenlandske kredittinstitusjoner, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger.

Hva som regnes som en betalingstjeneste følger av finansavtaleloven § 5-1, og inkluderer blant annet innskudd og uttak av kontanter på en konto, overføring av betalingsmidler på en konto, utstedelse a betalingsinstrumenter og innløsning av betalingstransaksjoner mm. Det følger også av finansavtaleloven at en betalingstjenesteyter ikke uten saklig grunn kan avslå å yte betalingstjenester på vanlige vilkår. Finansavtaleloven ligger til Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.

Gjennomføring av betaling og oppgjør skjer i den finansielle infrastrukturen. Dette er systemene som håndterer betalinger og andre finansielle transaksjoner som følger av økonomisk samhandel. Det er viktig for alle økonomier at slike transaksjoner kan gjennomføres raskt, sikkert og til lave kostnader. I dag skjer det aller meste av transaksjoner elektronisk gjennom et komplekst nettverk av systemer hos bankene, avregnings- og oppgjørssentraler, IKT-leverandører og teleselskaper. Norges Bank og Finanstilsynet har konsesjons- og tilsynsansvar for ulike deler av den finansielle infrastrukturen. Etter betalingssystemloven har Finanstilsynet ansvar for tilsynet med systemer for (kunderettede) betalingstjenester og systemer for verdipapiroppgjør, mens Norges Bank har ansvar for tilsynet med interbanksystemene. Betalingssystemloven er supplert av bl.a. forskrift om IKT-systemer i banker mv.