Utlånsforskriften

Bakgrunn

Formålet med utlånsforskriften er å bidra til finansiell stabilitet ved å stille krav til finansforetakenes utlånspraksis for å forebygge finansiell sårbarhet i husholdninger og finansforetak. Norges Bank og Finanstilsynet har i flere år trukket frem høy gjeldsbelastning en som viktig sårbarhet i det norske finansielle systemet. Selv om de fleste husholdninger har god betjeningsevne, kan den høye gjelden likevel føre til at husholdningene må stramme kraftig inn på forbruket i møte med økte utgifter. Dette kan i neste omgang påvirke bedrifters inntjening og deres evne til å betjene gjeld. Det kan igjen føre til økte tap på bankenes lån til foretak, og bidra til at bankene strammer inn sin kredittpraksis og slik forsterker en nedgang.

For å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld, har Finansdepartementet siden 2015 i forskrift satt rammer for bankenes utlånspraksis når de innvilger boliglån. Reguleringen av utlånspraksis har senere blitt utvidet til å også gjelde ved innvilgelse av usikrede lån (2019) og lån med annet pant enn bolig (2023).

Den gjeldende utlånsforskriften trådte i kraft 1. januar 2021. Finansdepartementet fastsatte 4. desember 2024 enkelte endringer i forskriften. Endringene gjelder fra 31. desember 2024. 

Forskriften er hjemlet i finansforetaksloven § 1-7, som gir departementet hjemmel til å fastsette krav til finansforetak ut fra hensynet til å fremme finansiell stabilitet. Forskriften stiller blant annet krav til:

• Kundens betjeningsevne
• Kundens samlede gjeld i forhold til inntekt (gjeldsgrad)
• Lånets størrelse i forhold til boligens verdi (belåningsgrad)
• Avdragsbetaling for boliglån med høy belåningsgrad og alle forbrukslån

Det er opp til banken å vurdere den enkelte lånesøknad. For å sikre at bankene fortsatt skal kunne utvise skjønn i enkeltsaker, åpner forskriften for at en viss andel av bankens utlån kan bryte med enkeltkravene i forskriften. For boliglån er det fastsatt to uavhengige fleksibilitetskvoter for Oslo kommune og for resten av landet. Utenfor Oslo er fleksibilitetskvoten 10 prosent av utlånsvolumet hvert kvartal, mens den i Oslo er 8 prosent. For forbrukslån er fleksibilitetskvoten 5 prosent i hele landet. For lån med annet pant enn bolig er fleksibilitetskvoten 10 prosent. Bankene har adgang til å benytte fleksibilitetskvotene dersom de ønsker å tilby lån utover de kravene som forskriften stiller.

Krav i utlånsforskriften

	Boliglån	Forbrukslån	Andre pantelån
Maksimal belåningsgrad, nedbetalingslån -	90 prosent	-	-
Maksimal belåningsgrad, rammekreditter	60 prosent	-	-
Krav om avdragsbetaling	Lån med belåningsgrad over 60 prosent	Alle lån	-
Maksimal gjeldsgrad	500 prosent
Rentestresstest ved vurdering av betjeningsevne	Det høyeste av 7 prosent rente og en renteøkning på 3 prosentpoeng på kundens samlede gjeld
Fleksibilitetskvote	10 prosent (i Oslo: 8 prosent)	5 prosent	10 prosent

Virkeområde

Forskriften gjelder finansforetakenes utlånspraksis for boliglån, forbrukslån og andre pantelån til forbrukere. Forskriften gjelder også for utenlandske finansforetak som driver slik virksomhet i Norge i medhold av finansforetaksloven.

Betjeningsevne og gjeld i forhold til inntekt

Forskriften § 5 stiller krav om at bankene skal beregne kundens evne til å betjene lånet. For rammekreditter som f.eks. kredittkort skal full utnyttelse av samlede rammer ligge til grunn for vurderingen. I beregningen skal bankene ta hensyn til kundens inntekt og alle relevante utgifter.

Forskriften stiller ikke konkrete krav til hvordan bankene skal beregne kundens evne til å betjene lånet. Forskriften er derfor ikke til hinder for at bankene gjør konkrete, individuelle vurderinger av kunders utgifter. Det er ikke et krav om at bankene må benytte standardstørrelser som SIFOs referansebudsjett når de vurderer betjeningsevne. Bankene kan f.eks. se hen til dokumenterte utgifter når de innvilger lån til familier med flere barn.

Ved beregningen av kundens betjeningsevne skal bankene legge til grunn en rente som er 3 prosentpoeng høyere enn det aktuelle rentenivået. Bankene skal likevel legge til grunn en rente på minst 7 prosent:

Gjeldende rente på kundens gjeld:	Rente banken skal legge til grunn:
Høyere enn 4 %	Renten + 3 prosentpoeng
Lavere enn 4 %	7 %

Renteøkningen skal ikke fases inn over tid. Dersom lånekunden ikke har tilstrekkelige midler til å dekke normale utgifter til livsopphold etter en slik renteøkning, kan lånet kun innvilges innenfor bankens fleksibilitetskvote.

Ved fastrentelån skal det legges inn en tilsvarende renteøkning fra utløpet av rentebindingsperioden. Med virkning fra 31. desember 2024 åpner forskriften for at bankene kan ta utgangspunkt i kundens forventede inntekter og utgifter ved utløpet av rentebindingsperioden når de stresstester betjeningsevnen. En forutsetning for at bankene kan benytte denne muligheten er at inntektsveksten som legges til grunn i rentebindingsperioden er nøktern og realistisk, og basert på en individuell vurdering av kunden. Dersom banken legger til grunn inntektsvekst i perioden, må banken også legge til grunn at utgiftene vil øke i perioden. Videre må bankene påse at kunden, uavhengig av eventuelle forutsetninger om inntektsvekst, har en tilstrekkelig buffer til å tåle fall i inntektene eller økte utgifter som ikke er knyttet til renteøkninger og som kan inntreffe i rentebindingsperioden.

Kravet om at låntager skal tåle en rente som er 3 prosentpoeng høyere enn den aktuelle renten er en stresstest av kundens betjeningsevne. Stresstesten er ikke ment å simulere en realistisk situasjon på kort sikt, men å teste robustheten i betjeningsevnen og sikre at låntageren har en likviditetsbuffer til å tåle renteøkninger eller andre endringer som påvirker betjeningsevnen.

Forskriften § 6 setter en grense for hvor stor kundens samlede gjeld kan være i forhold til kundens inntekt (gjeldsgrad). Etter forskriften skal kundens samlede gjeld ikke overstige fem ganger årsinntekt. I beregningen er det kundens samlede gjeld, og ikke bare det aktuelle låneopptaket som skal medregnes:

I beregningen av gjeldsgraden skal bankene legge til grunn personinntekten slik den er definert i skatteloven, eventuelt alminnelig inntekt før minstefradrag og personfradrag. Forskriften åpner for at bankene i beregningen kan ta hensyn til skattefri inntekt dersom inntekten er dokumenterbar og stabil over tid. Barnetrygd og barnebidrag er eksempler på skattefrie inntekter som er dokumenterbare og stabile over tid, og derfor kan tas med i beregningen. Sikre og dokumenterbare leieinntekter kan også tas med i beregningen. Skattefrie spillgevinster og kontantstøtte er eksempler på skattefrie inntekter som ikke kan regnes som stabile over tid og dermed ikke kan tas med i beregningen.

Grenser for belåningsgrad

Forskriften § 7 setter grenser for hvor stort boliglånet kan være i forhold til boligens verdi (belåningsgrad). Maksimal belåningsgrad for nedbetalingslån og rammekreditter er henholdsvis 90 og 60 prosent. I beregningen av belåningsgrad skal alle lån med pant i boligen regnes med, herunder fellesgjeld i borettslag og boligsameier.

Forskriften § 8 åpner for at bankene kan ta hensyn til betryggende tilleggssikkerhet i form av pant i annen fast eiendom, kausjon eller garanti ved beregning av belåningsgrad. Tilleggssikkerhet i form av pant i annen fast eiendom, kausjon eller garanti skal legges til boligens verdi:

Tilleggssikkerhet i form av pant i annen fast eiendom skal være innenfor grensene for belåningsgrad i forskriften.

Avdrag

Forskriften § 9 stiller krav om at bankene skal kreve avdragsbetaling for boliglån med belåningsgrad over 60 prosent. I beregningen av belåningsgrad kan banken ta hensyn til tilleggssikkerhet i form av pant i annen fast eiendom som låntaker eier. For lån med belåningsgrad under 60 prosent stiller forskriften ikke krav til avdragsbetaling.

Om banken innvilger et nedbetalingslån i tillegg til rammekreditt, må nedbetalingslånet gis en avdragstakt som tilfredsstiller avdragskravet i § 9 for summen av innvilget rammekreditt og nedbetalingslån.

Etter forskriften § 12 skal bankene kreve månedlig nedbetaling av alle forbrukslån. Den månedlige nedbetalingen skal utgjøre et beløp som medfører at lånet nedbetales i løpet av fem år. For rammekreditter (som f.eks. kredittkort) skal minimumsbeløpet beregnes hver måned basert på benyttet kreditt.

Forskriften er ikke til hinder for at banken underveis i lånets løpetid innvilger avdragsutsettelse på grunn av omstendigheter som midlertidig forverrer kundens evne til å betale avdrag som sykdom, samlivsbrudd og arbeidsledighet, jf. forskriften § 9 fjerde ledd og § 12 andre ledd. Adgangen til å innvilge midlertidig avdragsfrihet gjelder både i tilfeller der inntektene reduseres midlertidig og i tilfeller der midlertidige, uforutsette kostnader påvirker evnen til å betale avdrag.

Forskriften setter ikke konkrete grenser for hvor lang perioden med midlertidig avdragsfrihet kan være. Bankene må i samråd med kunden vurdere hvor lenge det er behov for avdragsfrihet. Bankene må påse at kundens interesser ivaretas når de innvilger midlertidig avdragsfrihet.

Forskriften stiller ikke nærmere krav til løpetid eller avdragsbetaling for lån med annet pant enn bolig.

Refinansiering

Forskriften er ikke til hinder for at et eksisterende bolig- eller forbrukslån kan refinansieres i samme bank eller flyttes til en annen bank. For boliglån stilles det som vilkår at det nye lånet:

• ikke overstiger det eksisterende lånets størrelse,
• har pant i samme bolig, eller har samme eller lavere belåningsgrad enn det eksisterende lånet på refinansieringstidspunktet,
• har en løpetid som ikke er lengre enn gjenværende løpetid på det eksisterende lånet og
• har samme eller strengere krav til avdragsbetaling.

For å sikre at forskriften ikke er til hinder for flytting som ikke innebærer økt gjeld for låntaker, ble det fra 1. januar 2023 åpnet for at eksisterende boliglån også kan erstattes med et lån med pant i en annen bolig. Det nye lånet kan ikke ha høyere belåningsgrad enn kundens eksisterende lån og de øvrige vilkårene om lånets størrelse, løpetid og avdrag må være oppfylt.

For forbrukslån og andre pantelån enn boliglån er vilkårene at det refinansierte lånet:

• ikke overstiger det eksisterende lånet eller lånenes størrelse, og
• ikke øker summen av renter, gebyrer og andre kostnader som kunden skal betale.

Unntak

Forskriften gjelder ikke såkalte kapitalfrigjøringskreditter med en belåningsgrad under 90 prosent. Kapitalfrigjøringskreditter er lån med pant i bolig som innfris ved fremtidig salg av boligen. Lånet forfaller når en eller flere avtalte og livsrelaterte hendelser inntreffer. Kapitalfrigjøringskreditter tilbys i Norge blant annet under navnene «Seniorlån» og «Litt Extra».

Forskriften gjelder heller ikke ved innvilgelse av kredittkort dersom kundens samlede kredittkortrammer ikke vil overstige 30 000 kroner, eller når finansforetak yter usikret kreditt rente- og kostnadsfritt.

Forskriften gjelder ikke avtaler der kunden utelukkende hefter med en gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren (pantelånervirksomhet). Forskriften gjelder fra 31. desember 2024 heller ikke for kreditt som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-6 første ledd nr. 2, hvor låntaker bare stiller sine egne verdipapirer som sikkerhet, eller for kreditt som bare er sikret i investeringsbaserte forsikringsprodukter.

Lån som er unntatt forskriften, skal ikke medregnes i beregningen av fleksibilitetskvotene.

Forholdet til regler i finansavtaleloven

I tillegg til reglene i utlånsforskriften må kredittyter overholde reglene i finansavtaleloven. Dette betyr bl.a. at kredittyterens ansvar for å gjøre forsvarlige kredittvurderinger etter finansavtaleloven § 5-2 og avslagsplikten etter finansavtaleloven § 5-4 gjelder uavhengig av kravene i utlånsforskriften. Selv om et lån kan innvilges etter utlånsforskriften, kan det likevel forekomme at kredittyter må avslå å yte kreditt på grunnlag av reglene i finansavtaleloven.

Annet

Departementet har tidligere publisert artikler som redegjør for endringer i utlånsforskriften, og hvordan enkelte krav skal forstås:

• Utlånsforskriften 1. januar 2023 - 31. desember 2024
• Utlånsforskriften 1. januar 2021–31. desember 2022
• Boliglånsforskriften 1. juli 2018–31. desember 2019
• Boliglånsforskriften 1. januar 2017–30. juni 2018