Hovedpunkter i Perspektivmeldingen 2021

Utgiftene øker, men inntektsveksten henger ikke med

I tiårene som kommer vil det stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. I dag står det 4 personer i aldersgruppen 20-66 år – de mest yrkesaktive årene – bak hver person i pensjonsalder  (67 og over). I 2060 vil det kun stå to i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder.

Utviklingen trekker utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester opp. Samtidig vil skatteinntektene vokse saktere, fordi veksten i antall sysselsatte flater ut.

I tillegg til at skatteinntektene vokser saktere, ligger økningen i bruken av oljepenger i statsbudsjettet i hovedsak bak oss. Vi går inn i en ny fase i finanspolitikken, med svakere vekst i oljefondet og mindre tilførsel av fondsmidler til statsbudsjettene.

Resultatet er trangere offentlige budsjetter. I perioden 2011-2019 var veksten i statens inntekter langt sterkere enn veksten i utgiftene, og det var et handlingsrom på i gjennomsnitt 21 mrd. per år. Dette handlingsrommet krymper til 4 mrd. i gjennomsnitt per år frem mot 2030, se figur 1.

Handlingsrommet det nærmeste tiåret er bare akkurat det vi vil trenge hvis vi skal dekke opp for veksten i helse- og omsorgsutgifter som følger av endringer i befolkningen. Derfor må vi belage oss på å omprioritere og kutte i budsjettene, slik at vi også har penger til andre gode formål.

Utfordringene blir større på lengre sikt

Ser vi frem mot 2060, øker utfordringene. Vi vil hvert år måtte stramme inn i offentlige budsjetter for å kunne dekke utgiftene til pensjoner, helse og omsorg.

I 2060 anslås det et inndekkingsbehov på offentlige budsjetter tilsvarende 5,6 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Det utgjør et innstrammingsbehov på om lag 5 mrd. kroner årlig. Nye satsinger må finansieres ved omprioriteringer, kutt eller skatteøkninger.

Dersom inndekningsbehovet skal møtes med økt skatt, tilsvarer det en økning i den gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningenes inntekter fra 24,6 prosent i 2021 til 25,7 prosent i 2030 og videre til 32,5 prosent i 2060.

Regjeringens hovedstrategi for å møte innstrammingsbehovet er å få flere i jobb, samtidig som vi må få mer ut av ressursene i offentlig sektor. Det vil både kunne øke inntektene og redusere utgiftene.

Vi skal gjennomføre det grønne skiftet

Overgangen til et lavutslippssamfunn vil kreve omstilling – både globalt og her hjemme.

Verdens energiforbruk må omstilles kraftig. Fornybar energi må i betydelig grad overta for fossil energi, og utslagene blir aller størst for kull. Det vil også ha konsekvenser både for olje- og gassvirksomhet, og for produksjon og priser på fornybar energi.

Norge har ambisiøse klimamål. Under Parisavtalen har Norge meldt inn til FN et forsterket klimamål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

Fremskrivingene i Perspektivmeldingen 2021 tar utgangspunkt olje- og gasspriser som antas å være i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Dette bygger på vurderinger fra IEA og IMF. Fremskrivingene i meldingen tar inn over seg anslåtte virkninger av en vellykket  global klimapolitikk.

Regjeringen la i januar frem en ambisiøs klimamelding. Et av de viktigste virkemidlene er at vi vil øke CO₂-avgiften gradvis til 2000 kroner frem mot 2030. Virkemidlene bør innrettes slik at klima- og miljømålene oppnås til lavest mulige kostnader for samfunnet. Forurenser skal betale er et viktig prinsipp.

Fremskrivinger av norske utslipp viser at utslippene går ned, og utsiktene frem mot 2030 indikerer et mye lavere utslippsnivå nå enn i tidligere fremskrivninger. Uten de tiltakene og virkemidlene som er innført siden 1990, er det anslått at utslippene av klimagasser ville vært om lag 45 prosent høyere i 2020 enn anslått.

Norge har et godt utgangspunkt for å håndtere utfordringene

Norge har et godt utgangpunkt for de omstillingene som venter. Satsfinansene er solide, og handlingsregelen legger til rette for en langsiktig og god forvaltning av vår felles formue. I internasjonal sammenheng har vi høy sysselsetting, lav ledighet og et velfungerende arbeidsliv preget av samarbeid.

Vi har et velferdssamfunn med god tilgang til utdanning, barnehager og helsetjenester. Sammen med et høyt tillitsnivå og en jevn inntektsfordeling bidrar dette til å ruste oss godt for å møte morgendagens utfordringer.

Skape flere jobber i privat sektor

For å sikre velferdssamfunnet i fremtiden må vi skape vekst i privat sektor:

Petroleumssektoren vil gi mindre drahjelp til den økonomiske veksten fremover, og helse- og omsorgssektoren vil kreve mer ressurser. Andre sektorer må ta over for verdiskapingen. Derfor trenger norsk økonomi flere ben å stå på, og vi må legge til rette for innovasjon og nyskaping.

For å legge til rette for vekst fremover vil regjeringen legge vekt på gode rammebetingelser for næringslivet. Dette innebærer blant annet

• et godt utdanningssystem slik at bedriftene får tak i kompetanse som passer til deres behov,
• høy forsknings- og utviklingsinnsats,
• velfungerende konkurranse, effektiv regulering og mer målrettet bruk av offentlige virkemidler
• et skattesystem som er enkelt og vekstfremmende.
• tilgang på markeder ute – EU og EØS er viktig for Norge
• Investeringer i lønnsom infrastruktur og å legge til rette for videre digitalisering

Flere må komme i jobb

Flere i arbeid er regjeringens viktigste svar på de langsiktige utfordringene med å finansiere velferdssamfunnet. Gjennom høyere sysselsetting oppnår vi høyere skatteinntekter uten at skattesatsene må økes, og samtidig lavere trygdeutgifter.

Det vil være nødvendig med en økning i arbeidsinnsatsen på 10-15 prosent frem mot 2060 for å lukke gapet i offentlige finanser. For å få til dette må vi lykkes på flere områder; få flere av de som står utenfor jobb inn i jobb, og få eldre til å stå lengre i arbeid.

Et viktig skritt er å gi barn og unge en god start i livet og utdanning som setter dem i stand til å delta i morgendagens arbeidsliv. Tidlig innsats gir stor avkastning i form av bedre skoleresultater senere og ved at flere deltar i yrkeslivet. Fullført videregående opplæring er blitt viktigere for varig tilknytning til arbeidsmarkedet, og regjeringen har som mål at 9 av 10 skal fullføre og bestå videregående opplæring innen 2030. Vi må også legge til rette for at vi kan fylle på med kompetanse gjennom arbeidslivet. Kompetansereformen «Lære hele livet» legger til rette for å kvalifisere flere og heve kompetansen også i voksen alder.

Økt arbeidsdeltakelse på kort og lang sikt krever effektiv språkopplæring og arbeidsrettede tiltak for voksne innvandrere,  samt tidlig innsats i barnehage og skole. Regjeringen har lagt frem en integreringsstrategi for blant annet bedre tilrettelegging for formell kvalifisering, bedre tilbud om grunnopplæring for ungdom med kort botid i Norge og forsterkede arbeidsrettede tiltak for hjemmeværende kvinner. Som en oppfølging av strategien gjennomfører regjeringen en integreringsreform med vekt på å kvalifisere nyankomne flyktninger og innvandrere til det norske arbeidsmarkedet. Den nye loven som trådte i kraft 1. januar 2021, stiller også tydeligere krav til den enkelte flyktning og til kommunene som har ansvaret for å gi nyankomne flyktninger nødvendig norskopplæring, utdanning eller kvalifisering.

Eldre må fremover stå lenger i arbeid, og det er derfor viktig at hovedprinsippene i pensjonsreformen ligger fast over tid.

Arbeidsinnsatsen kan også økes ved å redusere antallet uføre. For å få til dette må tiltak settes inn tidlig i stønadsløpet. Redusert sykefravær er et av de viktigste tiltakene for å unngå at folk havner på varige helserelaterte ytelser.

Lykkes vi med å få flere i arbeid, vil det kunne bety mye for bærekraften i velferdssamfunnet. Dersom forskjellen i sykefravær mellom Norge og Sverige reduseres med to tredjedeler, vil det bedre budsjettbalansen om ti år med om lag 20 mrd. kroner. Å halvere forskjellen til Sverige når det gjelder andelen som er uføretrygdet, gir 44 mrd. ekstra på offentlige budsjetter om ti år. Figur 2 viser hvor mye økt arbeidsinnsats i ulike grupper vil kunne bety for balansen i offentlige budsjetter de neste ti årene.

Vi må få mer ut av ressursene i offentlig sektor

Nye satsinger over statsbudsjettet må i økende grad følges opp med bedre ressursbruk og omprioriteringer.

Vi må sette inn tiltak på tre viktige områder:

Organisering, styring og ledelse i offentlig sektor må rettes inn mot å utnytte ressursene bedre. Offentlige virksomheter tar i bruk ny teknologi for å jobbe smartere. Både virksomheter og innbyggere har erfart at nye digitale løsninger sparer tid og gir bedre brukeropplevelser. Fremover må slike investeringer i større grad også gi besparelser på budsjettene slik at vi kan finansiere nye prosjekter og frigjøre arbeidskraft til nye oppgaver. Gevinster av offentlige digitaliserings- og effektiviseringsprosjekter må hentes ut og det må fortsatt legges til rette for kommunesammenslåinger.

Velferdsordningene må være bærekraftige, og offentlige tjenester må være kunnskapsbaserte. De tjenester og behandlinger som prioriteres, må være de som i størst grad bidrar til bedre helse og velferd. Forebygging gir det beste utgangspunktet for en frisk befolkning, et produktivt arbeidsliv og håndterbare utgifter. Eksempler er folkehelsearbeid som forebygger behov for tjenester og behandling og tiltak som legger til rette for at eldre kan bo lenger hjemme. God ressursbruk krever stadig tilpassing av regelverk og velferdsordninger. De ordningene som ikke treffer dagens behov, skal derfor tilpasses.

Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer kan styrke vekstevnen i økonomien, og det offentlige har en viktig rolle i å tilrettelegge for velferd og vekst. Men det er viktig å velge de riktige prosjektene. I tillegg må kostnadene holdes under kontroll. Kostnadsoverskridelser tar penger fra andre viktige prosjekter. Investeringsplaner må være fleksible for å ta høyde for endringer i samfunnet.