Landskap

Landskapet omfatter alle naturgitte og menneskeskapte egenskaper ved et område, som naturverdiene, naturressursene, kulturmiljøet, friluftslivet og de fysiske omgivelsene man kan se og oppleve på et sted. I tillegg rommer landskapsbegrepet de immaterielle verdiene knyttet til måten vi oppfatter eller vurderer et område.

Landskap er et begrep som benyttes av mange fagdisipliner og inngår i en lang rekke sammensatte begreper. Det er personlig og inkluderende fordi vi alle skaper vår egen opplevelse av landskapet på grunnlag av bruk, minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse personlige erfaringene som gir landskapet kulturelle og sosiale verdier, i tillegg til miljømessige og økonomiske. Samtidig er det også et konkret fag der ulike yrkesgrupper har ulike metoder for å jobbe med og for landskapet.

Landskapet er ifølge landskapskonvensjonen både en verdi som skal forvaltes, og en ressurs som kan utvikles og gi grunnlag for ny verdiskaping. Landskapet kan betraktes som et fellesgode som alle har lik tilgang til og mulighet til å gjøre til sitt; både fastboende, turisten og næringsdrivende, ulike samfunnssektorer og forvaltningsnivå. Folkelig engasjement og demokratisk medvirkning spiller en viktig rolle. Konvensjonen legger også til grunn en helhetlig tilnærming til landskap, der det naturgeografiske og kulturhistoriske vektlegges i tillegg til det romlig-visuelle.

Det gjør at:

• Arbeid med landskap krever tverrfaglighet. Ingen enkeltprofesjon eller myndighet har alene ansvar for landskapet og vern, forvaltning eller planlegging av det; det er nødvendig å samarbeide.
• Det krever samarbeid mellom forvaltningsnivåene; lokal og regional politikk og planlegging vil være viktige arenaer i arbeidet.
• Landskap er tatt inn som et ansvar både i plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og kulturminneloven.

Europarådets landskapskonvensjon trådte i kraft i 2004. I Norge er det Kommunal- og distriktsdepartementet som er nasjonalt ansvarlig for at den blir fulgt opp. Det er opprettet egne nettsider om Europarådets landskapskonvensjon på regjeringen.no og konvensjonsteksten oversatt til norsk.

Landskap med spesielle verdier ivaretas gjennom bestemmelser om vern og forvaltning i naturmangfoldloven og kulturminneloven. Utfordringen er å sikre kvaliteten og verdiene i de ordinære eller forsømte «hverdagslandskapene». Der må verdiene ivaretas eller reetableres gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven.

Prosessen med å komme fram til hva som skal prioriteres, hva som er den beste arealbruken og hvordan landskapet skal forvaltes som helhet, kan være krevende.

Et viktig mål med landskapskonvensjonen er å styrke enkeltmenneskets og lokalsamfunnets medvirkning i arbeidet med planlegging, vern og forvaltning av landskap. Konvensjonen etablerer ansvar og rettigheter for alle til å

• etterspørre landskapshensyn i omgivelsene
• engasjere seg for å ta vare på landskapskvaliteter
• delta når fagfolk, byråkrater og politikere diskuterer landskapets verdier og forvaltning
• bidra når myndigheter innarbeider landskapshensyn i planlegging og forvaltning

Konvensjonen omfatter alle typer landskap; by- og bygdelandskap, kyst- og fjellandskap. Den handler om verdifulle landskap, ordinære landskap og om landskap som kan trenge reparasjon. Landskapet er i stadig endring. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men å påvirke endringene i en retning som folk ønsker. Konvensjonen legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.