Hva driver staten med og hva betyr dette for deg?
Artikkel | Sist oppdatert: 06.12.2014 | Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet
Staten, eller statsforvaltningen, som vi ofte kaller den, har som hovedoppgave å sette i verk det som Stortinget bestemmer, enten det skjer i form av lover, bevilgning av penger eller andre stortingsvedtak.
De viktigste generelle reglene hele forvaltningen må følge finner vi i
Forvaltningsloven
I forvaltningsloven finner vi de viktigste saksbehandlingsreglene som forvaltningen må følge, slik at saksbehandlingen blir rettferdig, ivaretar rettssikkerheten og er effektiv. Loven gjelder for både staten, fylkeskommunene og kommunene. Innbyggerne vil ofte ha behov for kontakt med forvaltningen, og det er derfor viktig at du som innbygger er klar over hvilke rettigheter loven gir deg, og hvilke plikter loven pålegger deg. Loven gjelder i utgangspunktet for alle typer saker forvaltningen behandler, som f. eks. søknader om økonomisk støtte eller erstatninger, søknad om velferdsgoder og søknader om tillatelser. Det kan derimot være fastsatt avvikende særregler innenfor bestemte saksfelter.
Det følger av loven at forvaltningen skal undersøke sakene nøye før den tar beslutning, slik at det skjer en rettferdig behandling, og at relevante opplysninger kommer på bordet før beslutningen blir tatt. Forvaltningen har også plikt til å veilede innbyggerne om hvilket regelverk som gjelder, og en noe mer omfattende plikt overfor dem som har saker til behandling. Dersom forvaltningen treffer avgjørelser som direkte gjelder dine rettigheter eller plikter som innbygger, er den pålagt å gi en begrunnelse for de avgjørelsene som tas. De som slike avgjørelser direkte retter seg mot, eller på annen måte direkte gjelder, kalles sakens ”parter” i loven. Disse har en omfattende rett til å få se dokumentene i saken. Dersom du mener at en slik avgjørelse er feil, kan du sende inn en klage til forvaltningen, og den skal du sende inn til det kontoret eller den etaten som fattet beslutningen. Denne klagen er forvaltningen pålagt å behandle, og dersom det organet som fattet avgjørelsen, opprettholder sin beslutning, skal saken behandles av overordnet organ eller annet utpekt klageorgan. En viktig bestemmelse i forvaltningsloven er § 6 om inhabilitet. Denne paragrafen sikrer at sakene dine behandles av personer som ikke selv er involvert i saken, eller har noen direkte tilknytning til den.
I forvaltningsloven er det også regler om hvordan forvaltningen skal gå frem når den lager såkalte forskrifter. En forskrift er en regel som gjelder for alle innbyggerne i landet eller for bestemte grupper av innbyggere. Et eksempel på en forskrift er trafikkreglene. Forvaltningsloven fastslår at de forvaltningsorganene som lager en forskrift, må sende et forslag til forskrift på høring før den blir vedtatt. I en høring kan alle som ønsker det si sin mening om forslaget, men det er de som er mest berørt av, eller som har stor interesse i, forslaget som får forslaget direkte tilsendt, og det er også disse som pleier å kommentere forslagene, eller å foreslå alternative løsninger.
Offentlighetsloven
Formålet med offentlighetsloven (offentleglova) er å sikre at offentlig forvaltning er åpen for innsyn,slik at innbyggerne og mediene kan kontrollere at alt går rett for seg. I loven er det bestemt at alle og enhver kan be om å få se de aller fleste offentlige dokumenter. Man har også rett til å få gratis kopier av dokumentene. Offentlighetsloven gjør det enklere for folk til å delta i den offentlige debatten og å påvirke politikkutformingen i forvaltningen. For å gjøre det enklere å finne fram i den store mengden av offentlige dokumenter, har Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) etablert en elektronisk søketjeneste på Internett, eInnsyn. Denne er åpen for alle, og her finnes journalene for departementene, statlige direktorater og tilsyn og fylkesmennene.
Offentlighetsloven og forvaltningsloven er overordnede lover som inneholder de viktigste bestemmelsene på sine områder. Men disse bestemmelsene er ofte generelle og lite detaljerte. I tillegg har derfor forvaltningen selv laget interne regler som regulerer de mer detaljerte prosedyrene og prosessene.
Her kan vi nevne et par eksempler:
I utredningsinstruksen er det gitt mer detaljerte regler om saksbehandlingen i større saker, f eks forberedelse av lover og forskrifter eller større bygge- og anleggsaker. Her står det blant annet at forvaltningen skal utrede både de økonomiske, administrative og andre viktige konsekvenser av de forslag som fremmes, f. eks. de miljømessige konsekvensene. I tillegg står det at også andre saker enn forskrifter (forskrifter er nevnt i forvaltningsloven) skal sendes på høring, og at høringsfristen normalt skal være tre måneder.
I den statlige kommunikasjonspolitikken er det gitt mer detaljerte retningslinjer som bla a sier at staten i sin kommunikasjon med innbyggerne skal være åpen, tydelig og tilgjengelig. Videre sies det at staten skal ta innbyggerne med på råd og involvere dem i utforming av politikk og tjenester og at staten skal sørge for at relevant informasjon når fram til alle. Her står det også at staten skal legge det såkalte aktivprinsippet til grunn, dvs. at staten aktivt, og i tide, skal gi informasjon til innbyggerne om rettigheter, plikter og muligheter.
Se også: