Hvor gjelder norsk lovgivning?

Utgangspunkt

Hvor en lov gjelder beror i utgangspunktet på hvilket geografisk virkeområde loven er gitt. Virkeområdet må i tillegg leses i lys av relevante folkerettslige regler.

Norsk lov gjelder i utgangspunktet på norsk territorium (territorialjurisdiksjon). Statens lovgivningsjurisdiksjon er ikke nødvendigvis begrenset av territoriet. Eksempelvis er det akseptert i folkeretten at Norge kan gi norske lover anvendelse for norske statsborgere, fartøy og selskap i utlandet (personaljurisdiksjon).

Vi gjennomgår noen spesifikke rettsområder og temaer nedenfor.

Straffebestemmelser

Når ikke annet følger av spesiallovgivningen, regulerer straffeloven (2005) kapittel 1 straffelovgivningens virkeområde. Eksempelvis gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene, jf. § 4 første ledd. Den gjelder også for handlinger foretatt i utlandet av en norsk statsborger, av en person med bosted i Norge, eller på vegne av et foretak registrert i Norge på nærmere angitte vilkår jf. § 5.

Internasjonal privatrett

I en moderne og globalisert verden, vil et saksforhold kunne ha tilknytning til flere lands rettssystemer. Det er derfor utviklet regler for å kunne avgjøre hvilket lands rett som gjelder i et spesifikt tilfelle. Dette heter lovvalgsregler.

Internasjonal privatrett beskriver de lovvalgsreglene som innenfor et rettssystem avgjør hvilket lands rett som regulerer et privatrettslig forhold. Det vil for eksempel følge av norsk internasjonal privatrett – norske lovvalgsregler – om norsk eller fremmed rett får anvendelse på et kjøp, en kontrakt, et erstatningsspørsmål, eller et selskapsrettslig spørsmål av internasjonal karakter.

Norge har inngått flere internasjonale avtaler om lovvalg. Hensikten er å oppnå større forutsigbarhet knyttet til hvilke regler som vil gjelde på ulike livsområder. Et eksempel på en slik internasjonal avtale er den nordiske konvensjonen om arv og dødsbo­skifte.

Norske foretak i utlandet

Norske foretak i utlandet er normalt regulert både av reglene i den staten hvor virksomheten finner sted og av norsk lovgivning.

Regulering av skip

Lover som gjelder for skip, begrenses som regel til å gjelde for «norske skip». Dette omfatter både skip som skal registreres i det alminnelige skipsregisteret. jf. sjøloven (lov 24. juni 1994 nr. 39) § 1 og § 11, og skip som er registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), jf. lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister § 3 første ledd. I NIS-loven § 3 er det fastsatt at «[n]orsk rett gjelder for ethvert skip i norsk internasjonalt skipsregister med mindre annet er uttrykkelig bestemt i eller i medhold av lov».

Norge har i utgangspunktet jurisdiksjon over utenlandske skip som befinner seg på norsk territorium, men det er visse folkerettslige begrensninger. Det viktigste er retten til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet, dvs. territorialfarvannet utenfor grunnlinjene.

Kontinentalsokkelen

Som kyststat har Norge suverene rettigheter over kontinentalsokkelen. Norge har enerett til å undersøke og utnytte naturforekomster på havbunnen og i undergrunnen. Det innebærer også at Norge har rett til å regulere slik aktivitet.

Hvorvidt norsk lovgivning kommer til anvendelse på kontinentalsokkelen, avhenger av ordlyden i den enkelte lov og hvilke begrensninger som følger av folkeretten.

Eksempelvis følger det av petroleumsloven § 1-4 første ledd at loven gjelder på norsk kontinentalsokkel.

Den økonomiske sonen ved Fastlands-Norge, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen

Som kyststat har Norge rett til å opprette økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjene. I den økonomiske sonen har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte levende ressurser. Det innebærer også rett til å regulere slik utnyttelse.

Norges økonomiske sone ved Fastlands-Norge, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen er opprettet i eller med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

Utgangspunktet er at det må sies i den enkelte lov dersom dens bestemmelser skal gjelde i sonene. Loven om Norges økonomiske sone §§ 4 og 7 gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter på en rekke områder.

Svalbard og Jan Mayen

Svalbard er en del av Kongeriket Norge, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 1.

Utgangspunktet for norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard er Svalbardloven § 2. Norsk privatrett, strafferett og lovgivningen om rettspleien gjelder for Svalbard når annet ikke er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke uten at det er bestemt særskilt.

Betegnelser som «i riket», «i Norge», «på norsk territorium» osv. er ikke i seg selv tilstrekkelig for at loven skal anses å omfatte Svalbard.

Svalbardloven § 3 regulerer særskilt lover som kan karakteriseres som lover om «offentlige tjenestemenn, om betaling for offentlige forretninger, om mynt, mål og vekt, om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven), om telekommunikasjon, om arbeidervern og om arbeidstvister». Disse skal gjelde for Svalbard, men Kongen kan fastsette de endringer som er nødvendige av hensyn til de stedlige forhold på Svalbard.

Kongen er i Svalbardloven § 4 gitt fullmakt til å gi forskrifter for Svalbard på en rekke områder.

Jan Mayen er i likhet med Svalbard en del av kongeriket, jf. lov 27. februar 1930 nr. 2. Norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien gjelder for alle disse områdene, og Kongen kan bestemme i hvilken utstrekning andre lover skal gjelde, se begge lovene § 2.

Det generelle utgangspunkt er at folkerettslige avtaler som Norge blir part i, også får anvendelse for Svalbard og Jan Mayen, med mindre annet følger av særskilt erklæring når Norge slutter seg til avtalen.

Bilandene i Antarktis og Bovetøya

Bouvetøya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land er en del av Norge. Områdene er underlagt norsk statshøyhet som biland, jf. lov 27. februar 1930 nr. 3.

Ifølge bilandsloven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien. Ut over dette er det Kongen som bestemmer i hvilken utstrekning andre lover skal gjelde der.

Generelt gjelder norske traktatforpliktelser i utgangspunktet for bilandene som del av norsk territorium dersom det ikke er gjort unntak. Det kan imidlertid følge av en tolkning av den aktuelle traktatforpliktelsen at den etter sitt innhold ikke skal gjelde for bilandene.