Hva innebærer unitisering?

Det er et sentralt prinsipp for Norge som petroleumsproduserende land at olje- og gassresursene skal forvaltes så godt som mulig. Et element i så måte er å sikre at så mye som mulig av ressursene i hvert felt blir utvunnet. Dette kan bare oppnås ved å vurdere hele petroleumsforekomsten samlet – geologi, utbyggingsløsning, optimal plassering av produksjonsinnretninger, produksjonsprofil mv.

Når ett eller flere oljeselskaper tildeles rettigheter (tillatelse) til leting etter og utvinning av petroleum, vil tillatelsen gjelde for et nærmere avgrenset geografisk område. På tildelingstidspunktet har man naturlig nok ingen garanti for at eventuelle petroleumsforekomster ligger innenfor det området som tildeles. I praksis viser det seg også ofte at dette ikke er tilfelle – forekomsten strekker seg utover konsesjonsområdet. Det området forekomsten strekker seg inn i, kan da enten være tildelt til andre oljeselskaper (rettighetshavere), det kan være utildelt, eller det kan strekke seg inn på et annet lands landområde eller kontinentalsokkel.

I slike tilfelle er det et veletablert prinsipp i internasjonal oljeindustri at forekomsten likevel skal utnyttes som en enhet. Dette oppnås ved at myndighetene krever at de selskaper som innehar de aktuelle rettigheter til forekomsten, må søke å enes om hvordan forekomsten mest rasjonelt kan utnyttes som en enhet, de må med andre ord inngå en unitiseringsavtale. Dette innebærer at selskapene både må bli enige om hvor stor del av forekomsten som ligger i det ene og det andre konsesjonsområdet – evt. på det ene og det annet lands kontinentalsokkel – og deretter om en avtale om hvordan forekomsten best kan utnyttes som en enhet av de aktuelle rettighetshavere.

Unitiseringsavtalen vil normalt regulere bl.a. det enkelte selskaps andel av forekomsten, hvem som skal være operatør for det unitiserte feltet, regler om fordeling av kostnader til utbygging og drift, stemmeregler, utbyggingsløsning, produksjonsprofil mv. Unitisieringsavtalen må forelegges myndighetene til godkjennelse.

For å sikre at en petroleumsforekomst som strekker seg over til et annet lands kontinentalsokkel også vil bli utnyttet optimalt, er det i alle avtaler om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom Norge og henholdsvis Danmark, Storbritannia, Island, Danmark/Grønland og Russland inntatt bestemmelser om at grenseoverskridende petroleumsforekomster skal unitiseres. Norge og det annet land inngår i slike tilfelle en såkalt unitiserings-traktat, der man konkret blir enige om hvordan de to lands myndigheter skal samarbeide for å sikre at forekomsten bygges ut og drives i samsvar med begge lands nasjonale lovgivning. Unitiseringstraktaten vil også inneholde en forpliktelse til å påelgge oljeselskapene på begge sider av delelinjen å inngå en unitiseringsavtale seg imellom som nevnt, og at begge land skal måtte godkjenne denne.