Konvensjonen om klaseammunisjon

Krig og konflikt rammer alltid sivilbefolkningen hardest. Enkelte våpentyper rammer sivile spesielt hardt, både under og etter at den væpnede konflikten er over. Dette gjelder blant annet landminer og klasevåpen. I 1997 kom totalforbudet mot anti-personellminer, som nå har tilslutning fra 160 stater. Mineforbudet kom som et resultat av en målrettet, åpen og tidsavgrenset diplomatisk prosess, der innsatsen til humanitære organisasjoner og rammede land var avgjørende for å drive forhandlingene fremover.  Suksessen til denne prosessen var en viktig inspirasjonskilde da arbeidet for en konvensjon om klaseammunisjon ble lansert i 2006. Sammen viser begge konvensjonene at det nytter å tenke nytt for å oppnå konkrete resultater i internasjonalt samarbeid.

Uakseptable konsekvenser for sivilbefolkningen

28 land og andre områder antas å være rammet av klaseammunisjon. Det vil si at krig og militærøvelser har etterlatt ustabile blindgjengere som truer sivilbefolkningen. Hvert år blir et betydelig antall sivile drept eller alvorlig skadet som en følge av slike blindgjengere, ofte flere tiår etter at krigen er over. I de hardest rammede områdene er problemet så stort at jordbruksland ikke kan benyttes uten fare for liv og helse, og flyktninger ikke kan vende tilbake til hjemmene sine. Dette skaper alvorlige humanitære og utviklingsmessige problemer, ikke minst fordi de landene som er hardest rammet, også ofte har store økonomiske og sosiale utfordringer.

Konvensjonen om klaseammunisjon innebærer et forbud mot produksjon, lagring, anskaffelse, eksport og bruk av klaseammunisjon for de statene som slutter seg til den. Rammede land skal rydde blindgjengerne snarest, senest innen 10 år (med mulighet for å søke om forlenget frist). I tillegg tar statspartene på seg en forpliktelse om å bistå andre land, f.eks. med rydding av områder som er rammet av klaseammunisjon og støtte til ofre. Stater med lagre av klasevåpen må skille disse fra ordinære våpenlagre og destruere dem snarest, og senest innen 8 år. Norge destruerte sin siste beholdning av klaseammunisjon 16. juli 2010.

Et forbud mot alle kjente typer klaseammunisjon

Konvensjonen har definert klaseammunisjon slik at den dekker alle av dagens kjente typer. Det vil fremdeles være lovlig å benytte våpentyper som har mer enn en ladning, men de må tilfredsstille samtlige av følgende krav: Færre enn ti ladninger som hver veier mer enn fire kilo, som kan identifisere og rette seg mot ett individuelt mål,  har elektronisk selvødelegger og deaktiveringsmekanisme. Bruk av slik ammunisjon medfører ikke de mange uakseptable humanitære virkningene som har vært drivkraften bak prosessen for klasekonvensjonen.

Konvensjonen ble vedtatt av de 107 statene som deltok under forhandlingene i Dublin i 2008, og trådte i kraft 1. august 2010. Da var det gått seks måneder siden den 30. staten ratifiserte konvensjonen. Pr. oktober  2012 har dette tallet økt til 77. Alt tyder på at dette tallet vil fortsette å vokse, da flere land har signalisert at de er i ferd med å gjennomføre eller påbegynne ratifiseringsprosessen. For oppdaterte tall se her.

Fra offer til pådriver

Rammede lands engasjement har tilført arbeidet mot klaseammunisjon mye. I tillegg til Libanon som nylig avsluttet sin periode som president for konvensjonen, har Laos vært en fremtredende aktør i konvensjonsarbeidet. Landet er det hardest rammede i verden. Flere titalls millioner småbomber er antatt å ligge udetonert i laotiske skoger og landsbyer. Ryddearbeidet har tidligere blitt anslått til å kunne ta flere hundre år. I løpet av de siste årene har Laos likevel gjort store fremskritt, og man regner med å kunne løse problemet på adskillig kortere tid enn tidligere antatt. Store arealer har blitt ryddet, og arbeidet har blitt en integrert del av landets utviklingsstrategi. Som pådriver for konvensjonen om klaseammunisjon har Laos bidratt med betydelig moralsk vekt. Landet var vertskap og president for det første statspartsmøtet i november 2010, og den globale handlingsplanen for arbeidet mot klaseammunisjon er oppkalt etter landets hovedstad Vientiane.

Hva gjør Norge?

Norske myndigheter spilte en sentral rolle i prosessen som ledet frem til vedtaket om en konvensjon om klaseammunisjon. I ettertid har Norge vært en aktiv støttespiller for konvensjonen, blant annet ved tidlig å oppfylle forpliktelsene om lagerdestruksjon, og ved å øke støtten til land som er rammet av blindgjengere. Hvert år bruker Norge mer enn 300 millioner kroner på forskjellige tiltak knyttet til humanitær nedrustning. En betydelig del av dette går til implementering av konvensjonen om klaseammunisjon, og da primært til rydding, støtte til ofre og lagerdestruksjon. 

I dette arbeidet samarbeider norske myndigheter med en bred gruppe internasjonale og frivillige organisasjoner. Sentral blant disse er Norsk Folkehjelp, som gjennom flere tiår har bygget opp unik kompetanse på spørsmål knyttet til både rydding av blindgjengere og lagerdestruksjon.