Åpning av konferansen om gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse

Statsråd Laila Dåvøy,
Barne- og familiedepartementet,
Oslo, 23. mai 2005

Kjære konferansedeltakere,

Velkommen til denne konferansen om gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Det er en glede for meg å stå her i dag og vite at det har vært nedlagt mye godt arbeid siden handlingsplanen ble lagt fram i desember 2000 og senere konkretisert i 33 punkter av Regjeringen Bondevik. Denne regjeringen har prioritert dette arbeidet både med økonomiske midler og et fokus på tiltak nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet mot kjønnslemlestelse må fortsette selv om tiden for OK-prosjektet og handlingsplanen er over. Men vi må finne fram til en organisasjonsform som er stabil.

Hvis vi tar et lite blikk bakover i tid til høsten 2000 og utover våren 2001 var mediedebatten om kjønnslemlestelse preget av mye støy og skarpe motsetninger. Kjernen i debatten gikk på måten man nærmet seg problematikken, om loven burde skjerpes med lengre straffer etc. eller om veien å gå var gjennom informasjon og dialog. Dette ble en veldig tilspisset debatt som sendte folk i skyttergraver eller gjorde at grupper trakk seg tilbake. Jeg tror dagens konferanse vil vise at det er riktig å jobbe langs flere linjer samtidig og med strategier som skal nå ulike målgrupper.

Unge jenter som Kadra og Saynab ble kjent i hele landet og de ble forbilder for mange unge jenter på tvers av alle kulturer. Kadra kom særlig i fokus og opplevde å få tildelt flere priser for sitt mot til å stå opp mot de kulturelle tradisjonene. At dette kostet henne mye vet vi. Jeg leste et flott intervju i ukebladet HENNE der Kadra bl.a. forteller at hun en periode etter TV-programmet ”Rikets tilstand” mistet en venn hver dag. En tidligere venninne skrev at hun skammet seg over å ha kjent henne.

Saynab har arbeidet videre med problematikken hele tiden og nå i vinter kom hun med sin egen historie i bokform. En bok som gjør inntrykk om livet i Hargeisa og Norge, om savn og kjærlighet, og om det å bli omskåret.

Det er snart gått fem år siden TV-programmet med Kadra brått vekket det norske samfunnet for et problem som man i liten grad hadde erfaringer fra.

Jeg tror mange parter har nærmet seg hverandre siden den gang og at det i dag er lettere å arbeide med å bekjempe tradisjoner som kjønnslemlestelse. Dette regner jeg med at vi vil få høre om seinere i dag fra Elise B. Johansen som har ledet OK-prosjektet. Jeg antar at ikke alle kjenner til dette prosjektet som ble opprettet for å implementere handlingsplanen. I løpet av dagen vil dere imidlertid få høre mye om prosjektets arbeid og resultater.

Mange ulike hendelser har bidratt til at arbeidet ikke er like vanskelig og brennbart. Jeg vil bare nevne noen av disse:

• Situasjonen i foreldrenes hjemland har endret seg med større åpenhet om problematikken
• Flere av opprinnelseslandene har selv innført lover som forbyr kjønnslemlestelse.
• Kunnskapen om skadevirkninger både fysisk og psykisk har økt
• Kunnskapen om lovforbudet i Norge og begrunnelsen for dette har nådd store grupper
• Vektlegging av dialog med aktuelle målgrupper fører ikke bare til økt kunnskap, men til endringer i holdninger og atferd.

Kjønnslemlestelse er en alvorlig krenkelse av barns og kvinners grunnleggende menneskerettigheter og slik Regjeringen ser det et overgrep mot barn. Menneskerettighetene skal gi vern mot ulike former for inngrep i den private sfære. Dersom en stat ikke treffer egnede tiltak for å gi jenter vern mot å bli utsatt for omskjæring vil dette kunne innebære brudd på statens menneskerettighetsforpliktelser.

Arbeidet mot kvinnelig omskjæring er viktig. Det er krevende. Det krever innsats fra alle parter. Fra ungdom, kvinner og menn fra land og grupper der dette er en vanlig praksis. De må bryte med en tradisjon som hos mange har vært praktisert i generasjoner, og der de ofte opplever et stort press på å videreføre tradisjonen hjemmefra. Men livet i eksil, med kunnskap og oppfølging gir dem en unik mulighet til å bryte med en tradisjon kvinner og barn, men også menn, lider under. De ser nye muligheter til å ta egne valg.

Holdningsendringer i aktuelle minoritetsmiljøer, slik at denne praksisen opphører, er avgjørende for at arbeidet mot kjønnslemlestelse skal lykkes. Erfaring fra arbeid mot kjønnslemlestelse andre steder i verden viser at denne skikken er basert på mange myter og lite faktakunnskap om fysiske og psykiske konsekvenser av inngrepet. Derfor er informasjon om helse til aktuelle målgrupper en svært viktig del av arbeidet for å bekjempe tradisjonen.

Det er helt avgjørende at denne kunnskapen formidles på en forståelig måte. Representanter fra relevante målgrupper er sentrale medspiller da disse har større innflytelse i sine miljøer enn det representanter for storsamfunnet ofte vil ha. Slik endring er smertefull for dem det gjelder; det de har opplevd, og kanskje gjort mot egne barn – er feil. Det kan være smertefullt å endre syn, og å angre, og derfor kan det hos mange være motstand mot endring. Endringsarbeid krever bred innsats og over tid, det skjer sjelden over natten. Vi må klare å skape endring som stikker dypt og som forankres godt nok til også å stå imot det presset som mange enda opplever fra hjemlandet.

Vi valgte å organisere arbeidet med Regjeringens tiltak gjennom et eget prosjekt: OK- omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring. Erfaringene fra tre års drift av prosjektet vil dere om kort tid få høre mer om fra tidligere prosjektleder Elise B. Johansen. Hun er for tiden engasjert i halv stilling fram til sommeren for å overføre erfaringene til strukturer som kan innarbeide dette i sitt generelle arbeid på ulike felter. Dette vil jeg komme tilbake til.

Prosjektets leder og hennes medarbeidere har nedlagt et stort arbeid. Det er produsert mye materiell som gjennom ulike kanaler er beregnet å nå forskjellige målgrupper. Skriftlig materiell, filmer, teaterstykke, lokal radio, musikk, samtalegrupper, tegneserie m.m. og møter med hjelpeapparatet og med innvandrergrupper. Samtidig som materiell ble utviklet og utprøvd av Elise B. Johansen, Barlin Ali Farah og Eva Chava Savosnick har Safia Yousuf Abdi reist på kryss og tvers i Norge og presentert budskapet for lydhøre grupper. Jeg har selv hørt henne og tror ingen glemmer hva dette handler om etter å ha delt hennes erfaringer.

OK-prosjektet hadde også et underliggende lokalt prosjekt i Oslo, som skulle ha et bredere fokus enn det nasjonale prosjektet. De skulle se mer generelt på somalieres situasjon og situasjonen for kvinner og barn spesielt. Oslodelen av OK-prosjektet har bl.a. klart også å koble seg opp mot vårt foreldreveiledningsprosjekt og slik utnyttet metodeutvikling i foreldrearbeid opp mot arbeid med innvandrerfamilier. Dette har vært svært vellykket. Arbeidet på dette området er derfor videreført og utvidet til flere kommuner.

Jeg vil berømme de ansatte i OK for deres arbeid. Det er ingen enkel oppgave å iverksette tiltak for å snu en tradisjon som har levd i lang, lang tid og som i noen land og områder omfatter nær 100 prosent av alle kvinner, som bygger på tradisjoner som er bygd på myter, tradisjoner som fører til diskriminering og utstøtelse av dem som ikke følger disse – og som også kan få som konsekvens at den unge kvinnen ikke blir akseptert på ekteskapsmarkedet. Å arbeide mot kjønnslemlestelse er å gå langt inn i den private sfæren, snakke om kropp og seksualitet, oppnå tillit samtidig som budskapet om endring er klart. Og dette har de ansatte i OK oppnådd. Det er mange i dag blant dem som omtales som aktuelle målgrupper som er villige til å arbeide for å bekjempe kjønnslemlestelse i Norge eller i hjemlandet. Som er villig til å reise til mottak og snakke med dem som nettopp er kommet til landet, drive samtalegrupper om helsespørsmål eller snakke med familier som har problemer. Dere vil møte noen representanter i panelet på slutten av dagen. Jeg vil takke for den innsatsen dere har gjort og samtidig oppfordre lokale myndigheter til å gjøre bruk av den kompetansen dere besitter

Selv om vi ikke vet tilstrekkelig om tilstanden i Norge – om hva vi har oppnådd, så vet vi en god del og det vil forsker Inger Lise Lien legge fram senere i dag. Jeg vil anbefale dere å lese hennes rapport og bl.a. se på eksemplene fra noen kommuner og bydeler om hvordan de på ulikt vis har søkt å organisere arbeidet. Både gode og mindre gode erfaringer.

Konferansens tema er alvorlig og krever langsiktig innsats og oppmerksomhet. Ut fra deltakerlista er det mange her som møter problematikken og som gjennom sin innsats bidrar til bedre livskvalitet for dem som er omskåret og til å hindre at nye jenter blir omskåret. For vi må klare begge deler selv om det første er det enkleste.

Hjelpeapparatet må også være aktive pådrivere til å sette temaet på dagsordenen. Kvinner som er omskåret må få innsikt i sin egen kropp, forstå sin egen situasjon. Mange har hatt plager, men uten alltid å vite at disse kan være direkte forårsaket av omskjæringen. Mange har tenkt på det som ”kvinneplager”, noe alle kvinner lider av og har ikke visst at dette ikke er tilfelle. Alle har rett til informasjon slik at de står rustet til å forstå, ta stilling til omskjæring og til å motstå press fra slekt og familie.

Vi må sammen bidra til at det skapes en snuoperasjon, en sosial endring, der presset for omskjæring endres til press mot omskjæring.

De ansatte i OK-prosjektet har også benyttet tiden til å oppsøke andre land, besøke internasjonale konferanser og bygge nettverk med miljøer som arbeider med samme problematikk. De har blitt inspirert av metoder fra andre steder, men jeg har oppfattet det slik at det bare er i Norge vi har hatt en egen handlingsplan eller et mer omfattende program for å bekjempe dette på alle nivå. Selv Sverige, som startet før oss med et lokalt prosjekt i Göteborg, har ikke hatt en slik samlet innsats som det vi har forsøkt gjennom handlingsplanen.

Norges innsats er spesiell og derfor er det særlig viktig å understreke her i dag at arbeidet mot kjønnslemlestelse skal fortsette selv om OK-prosjektet er avsluttet. I arbeidet framover vil erfaringene fra den treårige innsatsen bli ført videre gjennom myndighetenes ordinære strukturer. I dette ligger det at Barne- og familiedepartementet vil ta sitt ansvar for at barne- og familievernet og ansatte i barnehagene blir tilført tilstrekkelig kunnskap til å håndtere ulike situasjoner. Og samme ansvaret har andre departementer i forhold til sine underliggende etater og lokale myndigheter. Helsevesenet på alle nivå er den instansen som møter problematikken oftest. Fra at kvinnene oppsøker helsestasjoner og leger under graviditeten til oppfølging av mor og barn etter en fødsel og senere helsesjekker av barnet.

Helse- og omsorgsdepartementet og Helse- og sosialdirektoratet vil i fortsettelsen inneha det nasjonale ansvaret for vedlikehold og videreutvikling av kunnskapen om kjønnslemlestelse. Tidligere prosjektleder Elise B. Johansen er for tiden knyttet til NAKMI, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse for at prosjektets erfaringer og kunnskap kan knyttes til dette senteret. NAKMI er et miljø med en særlig kompetanse som Helse- og sosialdirektoratet vil trekke inn i det videre arbeidet med kjønnslemlestelse, inkludert forskning på feltet.

Gjennom de ordinære kanalene vil det kliniske og det forebyggende arbeidet bli ivaretatt.

Rent konkret vil fylkesmennene ha pådriveransvaret for det behandlende og forebyggende arbeidet i kommunene. Fylkeslegen vil koordinere mellom de aktuelle instansene på fylkesnivå som skoledirektør og barnevern. Oppgaven omtales i det årlige tildelingsbrevet. I dette arbeidet kan bl.a. informasjonsmidler som fylkesmannen mottar fra Barne- og familiedepartementet også benyttes.

De regionale helseforetakene har ansvaret for spesialisthelsetjenestene og vil ivareta den kliniske delen av arbeidet. Sosial- og helsedirektoratet har gitt opplæring til alle regioner, arbeidet er forankret i en kvinneklinikk i hver region og arbeidet følges videre gjennom oppdragsbrev fra direktoratet til helseforetakene. Også de nye regionale sentrene mot vold og traumatisk stress vil ha kjønnslemlestelse som en del av sitt ansvarsområde, slik at det også vil være tverrfaglig spisskompetanse på regionnivå.

Det nasjonale koordineringsarbeidet på tvers av departementene har Barne- og familiedepartementet hatt ansvar for. Dette samarbeidet vil bli opprettholdt og heretter skje i regi av helsemyndighetene.

Jeg mener dette er en modell der arbeidet mot kjønnslemlesting blir godt ivaretatt på alle nivå og der linjene og avsvaret er klart.

Jeg takker for oppmerksomheten og håper konferansen vil gi dere ny kunnskap og inspirasjon.