Stortingsmelding nr 40 Om barne- og ungdomsvernet

Hovedinnhold:

Forebyggende familiearbeid

Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av barne- og ungdomsvernet i Norge. Semerklæringens grunnsyn om at familien er den viktigste rammen om barns oppvekst og at foreldrene har hovedansvaret for barns oppdragelse, gjennomsyrer meldingen. Samtidig fremheves hensynet til barnet beste som en grunnpilar. Meldingen argumenterer for en dreining av barn- og ungdomsvernet mot mer forebyggende familiearbeid. I første rekke må foreldrene og miljøet omkring gis mulighet til å løse oppgavene. Dette innebærer at hjelp fra barnevernet i enda større grad skal skje i samarbeid med brukerne av tjenesten. Tidlig og helhetlig hjelp til barn og familier er viktig for å forebygge problemadferd, mishandling og omsorgssvikt. Utsatte barn og familier har ofte problemer på flere områder. Det kan derfor være av avgjørende betydning at barnevernet inngår i et tett samarbeid med andre etater og hjelpeinstanser. For å få til en samlet og målrettet forebyggende innsats, kan det være behov for at én instans påtar seg en koordinerende rolle i forhold til de samarbeidende hjelpetjenestene for barn, unge og familier.

Barnet i sentrum

Semerklæringen påpeker at i tilfeller der hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår. Selv med økt vekt på forebygging og utvikling av tiltak tilpasset ulike brukere, vil det fortsatt være nødvendig at barnevernet plasserer barn utenfor hjemmet, eventuelt mot foreldrenes vilje. Å ta vare på barna som har det aller vanskeligst, vil fortsatt være en sentral oppgave for barnevernet.

Politisk engasjement og legitimitet

Meldingen argumenterer for et større politisk engasjement rundt barnevernet i kommunene fordi det vil kunne føre til styrking av oppvekst- og familiepolitikken og til oppvurdering av det forebyggende arbeidet. Barnevernet har til nå hatt for lav legitimitet i befolkningen. Dersom barnevernet får en mer fremtredende rolle i kommunens samlede forebyggende arbeid, vil dette kunne føre til økt legitimitet. Legitimiteten vil også kunne styrkes gjennom økt åpenhet rundt blant annet fylkesnemndenes vurderinger i de alvorligste barnevernsakene.

Samarbeid om gode tiltak

Det vil fortsatt hovedsakelig være opp til kommunene å legge til rette for et godt barnevernarbeid. Meldingen inneholder en rekke forslag til tiltak på statlig nivå, både nye tiltak og videreføring og videreutvikling av tiltak som allerede er i gang. Mange av de foreslåtte tiltakene gjelder informasjon om arbeidsmetoder eller problemområder der det foreligger klart dokumenterte behov for kompetansestyrking. Basert på ti års erfaring med gjeldende barnevernlov, legges det også opp til endringer i forskrifter og retningslinjer til loven. For barn som er plassert utenfor hjemmet gjelder dette for eksempel spørsmål knyttet til fosterhjem, samvær og tilbakeføring av barn.

Hovedmålsettinger:

Meldingen inneholder over 70 forslag til tiltak. Hovedmålsettingen med tiltakene er å:

• Styrke det forebyggende familiearbeidet og bedre tilbudet for utsatte barn, unge og familier
• Øke fokuset på foreldrenes og familiens muligheter
• Bedre oppfølging av foreldre der barnevernet plasserer barn utenfor hjemmet

• Styrke nærmiljøbaserte metoder for å forebygge og behandle alvorlige adferdsproblemer, for eksempel MST og PMT

• Styrke samarbeidet mellom barnevernet og andre hjelpetjenester som møter utsatte barn, unge og familier
• Bedre oppfølging av fosterforeldre
• Styrke arbeidet med barn og familier med annen etnisk bakgrunn og enslige mindreårige flyktninger
• Øke fokus på barn rett til informasjon og til å få si sin mening
• Større fokus på åpenhet i barnevernet og fylkesnemnda
• Styrke barnevernets kompetanse i forebyggende familiearbeid og arbeid med barn og unge med alvorlige adferdsproblemer.

Kapitteloversikt:

Kapittel 1 beskriver bakgrunnen for meldingen, som blant annet er behovet for en grundig gjennomgang av barnevernloven som nå er 10 år, Befringutvalgets utredning om barnevernet i Norge og resultater de senere årenes forskning om barnevern.

Kapittel 2 inneholder de grunnleggende verdiene og politiske veivalgene som jeg mener bør barnevernet bør baseres på i kommende år. I stikkords form er det blant annet: familien og nærmiljøet i sentrum, det biologiske prinsipp, barnets beste og barnets medvirkning.

Kapittel 3 og 4 er hovedsakelig beskrivende kapitlet. Her gjennomgås kort barnevernets historie, sentrale bestemmelser i dagens barnevernlov og statistikk om utviklingen i barnevernet i perioden etter at den nye barnevernloven trådte i kraft.

Kapittel 5 tar for seg den mer generelle velferdspolitikken for barn og unge, med særlig vekt på hvor viktig de allmenne hjelpetjenestene er for å hindre at barn og familier utvikler problemer som krever barneverntiltak.

I kapitlene 6 til 10 foreslås det forsterket innsats eller nye tiltak. Kapitlene har følgende overskrifter: Barnevernet og velferdspolitikken (kapittel 6), barnevernets organisering og samarbeid med andre instanser (kapittel 7), fylkesnemndene for sosiale saker (kapittel 8), tiltakene i barnevernet (hjelpe-, omsorgs- og atferdstiltak, kapittel 9) og yrkesgrupper, kompetanse, utdanning og forskning (kapittel 10).

I kapittel 11 oppsummeres de viktigste perspektivene eller visjonene for barnevernet i det nye århundret, under titlene forebyggende hjelp til barn og familier, barnevernet som koordinator i arbeidet for utsatte barn og unge og familier, høynet legitimitet for barnevernet og økt politisk engasjement og bevissthet om barnevernet.

Kapittel 12 inneholder de økonomiske og administrative konsekvenser av meldingens perspektiver og forslag.

Hovedperspektivene fremover:

• Bedre forebyggende hjelp til barn og familier
• Barnevernet som koordinator i arbeidet for utsatte barn og unge i kommunen
• Høynet legitimitet for barnevernet blant samarbeidspartnerne og i befolkningen som helhet
• Høynet politisk engasjement og bevissthet om barnevernet