Spørsmål nr. 10 fra finanskomiteen av 30.08.00, vedrørende Odelstingsproposisjon nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

"I proposisjonen legger departementet til grunn at avtale om innskuddspensjon bare kan inngås med en institusjon. Vil ikke en slik begrensning bidra til å svekke konkurransen, da dette vil favorisere store forvaltningsselskaper som kan tilby et bredt spekter av verdipapirfond?"

Svar:

Forslaget om at en ordning med innskuddspensjon bare skal kunne inngås med én institusjon bidrar til at ordningen blir mer oversiktlig for medlemmene og for lignings- og tilsynsmyndighetene. Det vises bl. a. til forslagets § 2-8 fjerde ledd hvor det heter at institusjonen og foretaket er ansvarlig for at det gis riktige opplysninger til ligningsmyndighetene. Det må unngås at det kan oppstå uklarhet mht hvilken institusjon som har dette ansvaret.

Ordningen kan opprettes i pensjonskasse, bank, livsforsikringsselskap eller verdipapirfond. Det at et bredt spekter av institusjoner kan forvalte midlene bidrar til sterk konkurranse, noe også bl. a. Konkurransetilsynet har gitt uttrykk for i sin høringsuttalelse (Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) side 45). Faktorer som kostnader, avkastning, generell service og personlig rådgivning vil antakelig være avgjørende faktorer for hvor et foretak oppretter en pensjonsordning. I utkastet til lov om innskuddspensjon er det ikke et krav at pensjonsinnretningen (avtaleparten for ordningen) selv er den faktiske fondsforvalter. Loven åpner for at det benyttes finansielle underleverandører innenfor de rammer virksomhetsreglene for institusjonen setter. Det gjøres oppmerksom på at det også i dag er en utbredt praksis, særlig i pensjonskasser, at midlene forvaltes av andre enn pensjonsinnretningen selv, f. eks. av et større livsforsikringsselskap.