Med forbehold om endringer

Finansminister Per-Kristian Foss

Foredrag - Konferanse om bærekraftig utvikling, 20. februar 2003

Jeg vil takke de fremmøtte for at dere deltar på denne første konferansen om bærekraftig utvikling i regi av statssekretærutvalget for Nasjonal Agenda 21. Utvalgets mål er å legge fram en konkret handlingsplan for bærekraft, en ”Nasjonal Agenda 21”, og jeg vet at mange allerede har gitt innspill til dette arbeidet. Og vil gi innspill framover. Det er bra.

Regjeringen satte i gang arbeidet med denne handlingsplanen sist høst som en direkte oppfølging av den nasjonale og den nordiske strategien for bærekraftig utvikling Handlingsplanen vil dessuten være en viktig oppfølging av toppmøtet om bærekraftig utvikling sist høst i Johannesburg.

Vi har lagt opp til en prosess som inkluderer folkelige organisasjoner, lokalforvaltning, næringsliv og andre grupper i arbeidet med planen. Vi har alt hatt flere interessante møter med ulike organisasjoner. Vi vil også avholde flere konferanser framover. Hensikten er å få diskusjon og innspill til handlingsplanen, og konferansene vil involvere ulike grupper og ressurspersoner rundt i landet. Allerede i begynnelsen av april vil vi arrangere en ny konferanse i Trondheim i samarbeid med Norges forskningsråd.

På vårparten vil det sendes en skisse til handlingsplan på høring. Med denne høringen ønsker vi å favne bredt, slik at de som ønsker kan gi uttalelser til skissen når denne foreligger. Finansdepartementet etablerer nå en webside der skissen til handlingsplan, innspill fra organisasjonene og andre dokumenter blir allment tilgjengelig.

I utkastet til handlingsplan som vi nå arbeider med bruker vi plass til å beskrive utfordringer. Dette er bevisst. Vi må ha en felles forståelse av status før vi setter de viktigste mål, og tiltak for å nå disse målene. I prosessen som følger er det vårt håp at vi kan få et løp der det ikke bare handler om hva vi i Regjeringen skal eller ikke skal gjøre. Våre politiske tiltak er viktige, men ikke tilstrekkelige. Arbeidet for en bærekraftig utvikling handler om hva ulike aktører og grupper kan bidra med. Det gjelder næringslivet, det gjelder forskere, og det gjelder de valg som folk flest gjør, enten det er når vi velger transportmiddel til jobben eller som bevisste forbrukere.

Regjeringen vil etter høringsrunden legge opp til mer konkret politikkutforming gjennom arbeidet med nasjonalbudsjettet. Handlingsplanen vil bli utformet etter følgende retningslinjer:

• Det er viktig at planen har mest mulig konkrete mål, ansvarsfordeling og oppfølgingsmekanismer, hvis ikke ender vi raskt opp med store, langvarige og omfattende, men lite målrettete prosesser.
• Det er viktig å konsentrere oppmerksomheten om utvalgte hovedspørsmål innen bærekraftig utvikling. Prøver vi å dekke alt, med like stor tyngde, er faren stor for at resultatene uteblir.
• Det er viktig å knytte arbeidet til sentrale politisk- økonomiske prosesser og beslutninger. Bærekraft eller miljøpolitikk kan ikke leve sitt eget liv på sidelinjen.

Noen vil kanskje si at jeg med dette framstår som lite ambisiøs. De har i så fall misforstått, for det er ikke mitt budskap. Men jeg mener at det er langt bedre å sette seg noen, realistiske mål – og nå dem – framfor å ha mange ambisiøse mål, men der resultatene uteblir.

Regjeringens syn er at det er avgjørende at arbeidet med bærekraftig utvikling blir integrert i den normale politiske virksomheten og i budsjettprosessen hvor de viktige prioriteringene skjer. I lys av dette har Regjeringen besluttet at handlingsplanen skal være et kapittel i Nasjonalbudsjettet. Ledelsen og sekretariatet for statssekretærutvalget som arbeider med handlingsplanen er lagt til Finansdepartementet. Og la meg minne om: Mitt departements viktigste oppgave er verken å kreve inn skatter, eller for den saks skyld koordinere statsapparatet. Vår viktigste oppgave er å sikre en effektiv og god forvaltning av samfunnets ressurser. I så måte har Finansdepartementet og miljøbevegelsen en felles sak.

Brundtlandkommisjonens definisjon på bærekraft er: ”En bærekraftig utvikling skal ivareta den nåværende generasjons behov, uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov”. Denne definisjonen tar utgangspunkt i menneskelige behov og understreker betydningen av å tenke globalt og i et generasjonsperspektiv.

Hovedutfordringene kommisjonen pekte på var internasjonal fattigdom og klodens miljøtilstand. Kommisjonen understreket at økonomisk vekst er en viktig forutsetning for å løse sosiale og økonomiske problemer i fattige land.

Brundtlandkommisjonen og Rio- og Johannesburg-møtene setter fokus på menneskelig velferd som målestokk for bærekraftig utvikling. Med et slikt utgangspunkt har det utviklet seg en forståelse av at bærekraftig utvikling baserer seg på 3 pilarer: Den økonomiske, den sosiale og miljøet. Miljødimensjonen står imidlertid i en spesiell stilling, fordi en kan stå i fare for å overskride naturens tålegrenser, med irreversible utfall. Det er ikke samme grad av irreversibilitet knyttet til økonomisk og sosial utvikling. Norsk miljøvernpolitikk og politikk for en bærekraftig utvikling bygger på miljømål i forhold til de grenser naturen setter.

En fruktbar tilnærming til det at bærekraft dreier seg om menneskelig velferd og er basert på 3 pilarer, er tanken om at velferdsutviklingen på lang sikt vil avhenge av utviklingen i samfunnets kapital i vid forstand, ofte kalt nasjonalformuen: Menneskelig kapital i form av utdanning og kunnskap, helsetilstand og sosiale forhold, realkapital i form av maskiner, bygninger og infrastruktur, og natur- og miljøkapital.

Historisk har den sterke velferdsutviklingen i vestlige og andre land skjedd gjennom en sterk vekst i realkapital og menneskelig kapital. Samtidig har det skjedd en nedbygging av natur- og miljøkapitalen. Med økende press på natur- og miljø globalt og i det enkelte land, har også oppmerksomheten blitt rettet mot faren for alvorlige irreversible konsekvenser. Dette er en viktig bakgrunn for at bærekraftig utvikling har kommet på den politiske dagsorden.

Arbeidet med bærekraftig utvikling i FN-regi har bidratt til å knesette viktige prinsipper. La meg nevne tre som også er sentrale for Regjeringens politikk:

• Prinsippet om at verdens land har felles, men ulikt ansvar for å motvirke de globale miljøproblemene.

Dette reflekterer at de rike land har et hovedansvar for slike miljøproblemer, som for eksempel klimaproblemet, og samtidig har størst økonomisk ressurser. Prinsippet reflekterer samtidig et hensyn til ansvarsforhold og til internasjonal fordeling. Det at det er de rike land som har kvantitative utslippsbegrensninger under Kyoto-protokollen reflekterer dette prinsippet.

• Føre-var-prinsippet som innebærer at vitenskaplig usikkerhet ikke skal avholde landene fra å gjennomføre tiltak mot miljøproblemer.

I lys av mulige irreversible endringer i miljøet, innebærer prinsippet at man skal ”err on the side of caution”. Dette prinsippet er godt i tråd med sunn fornuft og som nevnt, inkorporert i norsk miljøvernpolitikk.

• Forurenseren betaler - prinsippet

Det at forurenserne stilles overfor en felles pris på forurensning bidrar til at det skjer en miljøforbedring, og at utslippene reduseres der det koster minst. Det gir også forurenserne et incentiv til å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi. Betalingen fra forurenserne for restutslippene kan legge grunnlag for lavere skatt på andre områder. Og en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Norge har allerede innført et betydelig omfang av grønne skatter. De utgjør om lag 3 pst av BNP. Dette er blant de høyeste nivåene i OECD.

Det skapes ofte et inntrykk at mye av utviklingen i utviklingslandene går ”feil vei”. Men som gruppe har utviklingslandene klart tatt inn på industrilandene på viktige områder som levealder, ernæring, tilgang på rent vann og utdanningsnivå. Barnedødeligheten i utviklingsland er nesten halvert i løpet av 30 år, og i løpet av siste 25 år er forventet levealder økt med nesten 9 år.

Utviklingen har imidlertid variert betydelig mellom ulike grupper av utviklingsland. I Afrika sør for Sahara har forventet levealder falt de siste årene og er bare få år høyere enn for 25 år siden. Mens andelen underernærte i utviklingslandene samlet falt fra 37 prosent rundt 1970 til 17 prosent på slutten av 1990-tallet, har andelen i Afrika sør for Sahara ligget relativt stabilt over 30 prosent.

Bruttoinntekt pr innbygger i verden er nå om lag 3 ganger så høy som i 1950. Utviklingslandene samlet hatt høyere økonomisk vekst enn industrilandene, men til gjengjeld også høyere befolkningsvekst. Mens det har skjedd en kraftig forbedring av levestandarden i folkerike land i Asia, er BNP pr innbygger i Afrika sør for Sahara omtrent på samme nivå som for 40 år siden. Forskjellen i levestandard mellom de rikeste landene og de fattigste har derfor økt sterkt de siste tiårene.

De rike landenes handelshindringer er spesielt høye for produkter som produseres av fattige, som matvarer og tekstiler. En nedbygging av handelshindringene på disse områdene vil ha stor betydning spesielt for de fattige i utviklingslandene. Økt eksport fra utviklingslandene er avgjørende for at disse skal kunne ha inntekter til å importere teknologi for å fremme økonomisk utvikling.

I Norge og andre industriland har det de siste tiårene på mange områder vært en positiv miljøutvikling, hvor en har greid å bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning. Dette gjelder blant annet forsurende utslipp til luft og utslipp av enkelte viktige miljøgifter. For eksempel er utslipp av ozon-nedbrytende kjemikalier nesten stanset. På helt sentrale områder, spesielt knyttet til globale miljøutfordringer, har det imidlertid vært en negativ utvikling.

Det globale tapet av biologisk mangfold er omfattende, noe som blant annet skyldes avskoging, overutnyttelse av arter, miljøgifter, arealbruksendringer og introduksjon av fremmede arter. Dette stiller forvaltningen av naturressursene overfor store utfordringer.

Selv om utslippene av enkelte av de farligste miljøgiftene er redusert, har den samlede bruken av kjemiske stoffer økt. Innenfor EØS-området brukes i dag anslagsvis 50 000 kjemikalier. For mange av disse har vi lite informasjon om helse- og miljøkonsekvensene.

En sentral utfordring knyttet til bærekraftig produksjon og forbruk i Norge og andre industriland er bruken av fossile brensler. Dette bidrar både til klimaendringer, og er en viktig årsak til lokal og regional luftforurensning. Dersom det ikke iverksettes nye klimatiltak, vil de globale klimagassutslippene kunne øke med 70 prosent fra 1995 til 2020. Selv om alle industriland oppfyller sine forpliktelser under Kyoto-protokollen vil utslippene øke betydelig, fordi utslippene i utviklingslandene vokser sterkt. Dette understreker behovet for nye og mer omfattende internasjonale klimaavtaler etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode (2012) og en økende overgang til renere energi.

Arbeidet med bærekraftig utvikling krever at økonomiske, sosiale og miljøhensyn ses i sammenheng. Dette krever en politikk på tvers av sektorer, og på tvers av beslutningsnivåene, integrasjon av de ulike hensynene innen hver sektor og virkemidler som er effektive i å bidra til dette. Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling vil være et viktig ledd i dette arbeidet.

En bærekraftig økonomisk politikk må bidra til en stabil og effektiv utnyttelse av landets samlede ressurser innenfor opprettholdbare rammer. For budsjettpolitikken innebærer det at vi må tilpasse dagens utgifter slik at en bygger opp tilstrekkelige reserver til å møte framtidige utgifter. Regjeringens budsjettpolitikk følger retningslinjer som innebærer at statens bruk av oljeinntekter om lag skal tilsvare den forventede realavkastningen av kapitalen i Statens petroleumsfond. Dette vil gi en gradvis opptrapping av bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, samtidig som staten i årene framover opprettholder en betydelig sparing for å kunne dekke framtidige utgifter. Godt i tråd med prinsipper om bærekraftig utvikling innebærer denne handlingsregelen at vi bruker av tilveksten, men vi sparer selve formuen.

Det er viktig at Norge holder økonomisk orden i eget hus, det skylder vi fremtidige generasjoner. Det er heller ikke til gavn for verdenssamfunnet om Norge skusler bort sitt gode økonomiske utgangspunkt. Slik jeg ser det er det mulig både å sikre en bærekraftig utvikling globalt, samtidig som land som Norge har en god økonomisk utvikling. Men det er nødvendig at produksjon og forbruk ses i et bærekraftsperspektiv. Her har ikke bare staten et ansvar, kommuner, organisasjoner og den enkelte må bidra til en slik utvikling. Dette er en viktig bakgrunn for arbeidet med handlingsplanen. - Takk for oppmerksomheten.

___________________________________

For mer informasjon om seminaret se her