Avslag på ankesak fra Fosen Mek. Verksteder AS

Klage på Eksportfinans ASAs vedtak i forbindelse med tilskudd til byggenumrene 57, 61, 62, 63, 64, 67, 68, samt numrene 69 og 70 ved Fosen Mek. Verksteder AS (FMV)

Det vises til Deres klage på vegne av FMV av 15.04.02 på ovennevnte vedtak. Eksportfinans ASA har i henhold til forvaltningslovens bestemmelser gått gjennom saken på nytt, før saken ble oversendt til Nærings- og handelsdepartementet den 23.04.02. Finansminister Per-Kristian Foss ble ved kongelig resolusjon av 07.06.02 oppnevnt som settestatsråd for statsråd Ansgar Gabrielsen i forbindelse med behandlingen av denne klagen.

1. Bakgrunn

Bakgrunnen for Eksportfinans ASAs vedtak av 18.01.2002 var resultatet av de to stikkprøvekontrollene vedrørende bygging av skrog i utlandet under verftsstøtteordningen for byggenumrene 57, 61, 62, 63, 64, 67, 68, samt Det Norske Veritas’ (DNV) gjennomgang av byggenumrene 69 og 70. Stikkprøvekontrollene har blitt utført av Ernst & Young med assistanse fra DNV på oppdrag fra Eksportfinans ASA.

2. Regelverket for statlig støtte ved kontrahering av skip

Verftsstøtten gis ved tildelinger etter søknad fra verftene. De nærmere reglene for støtteordningen fremgår av ”Føresegner for statleg støtte ved kontrahering av skip”, heretter kalt regelverket. Regelverket er vedtatt av Nærings- og handelsdepartementet med hjemmel i stortingsvedtak av 18. desember 1992. Det har vært endringer i regelverket etter 1992, men disse endringene har ikke betydning for de tilfellene denne saken omfatter. Sitatene nedenunder er hentet fra regelverket av 06.02.1996.

Innledningsvis i regelverket fremgår at ”Føremålet med støtteordninga er etter Stortinget sine føresetnader å tilføre norsk skipsbyggingsindustri byggjeoppdrag”.

Under punktet ”Verkeområde for ordninga” er det presisert at ”Tilskotsordninga omfattar skipsbyggingsoppdrag som vert utførte i Noreg”. Det er således et grunnleggende vilkår for utbetaling av verftsstøtte at det aktuelle oppdraget er utført i Norge.

Dersom deler av byggeoppdraget skal utføres utenfor Norge, er dette regulert i regelverket gjennom definisjonen av begrepet nettobyggesummen. Nettobyggesummen vil i utgangspunktet tilsvare prisen kontrahenten betaler til verftet for et oppdrag, men dersom ”delar av byggjeoppdraget vert utførte av utanlandske verft (t.d. skrog/skrogkomponentar), skal kontraktverdien av dette arbeidet og utstyr levert i samband med denne delen av byggjearbeidet, ikkje reknast med i nettobyggjesummen”.

Det følger av regelverket at kontraktverdien av utstyr ”levert i samband med denne delen av byggjearbeidet” (altså i forbindelse med den delen av byggeoppdraget som utføres av utenlandske verft) skal trekkes ut av støttegrunnlaget. Dette er en konsekvens av at ordningen kun omfatter skipsbygging ved verft i Norge.

Dersom verftene har spørsmål knyttet til regelverket, er det forutsatt i regelverket at verftet tar de aktuelle spørsmålene opp med Eksportfinans ASA eller Nærings- og handelsdepartementet. Regelverket sier følgende om dette: ”Eventuelle spørsmål om desse føresegnene skal rettast til Eksportfinans. Det er ein føresetnad at eventuelle tvilsspørsmål vert tekne opp med Nærings- og energidepartementet. Nærings- og energidepartementet er klageinstans for vedtak fatta av tilsegnsgjevaren.”

3. vurdering av klagen

3.1 Rettsanvendelsen

Det fremgår innledningsvis i klagen at det først og fremst er rettsanvendelsen som påklages, særlig forståelsen av utrykket ”levert”.

Som prinsipal anførsel argumenteres det for at bare det utstyret som inngår i kontrakten mellom skrogverftet og hovedverftet, kan anses levert i forbindelse med den delen av byggeoppdraget som er utført ved skrogverftet. Som en konsekvens av dette standpunktet, argumenteres det videre for at kontrakter som hovedverftet inngår med andre underleverandører skal inngå i støttegrunnlaget uavhengig av hvor dette er tatt om bord og/eller montert.

Som subsidiær anførsel argumenteres det for at utstyr som kun er levert til skrogverftet for transport til hovedverftet for montering der, ikke kan anses å være levert i forbindelse med skrogbyggingen.

Når det gjelder den prinsipale anførselen, legger jeg til grunn at det er de reelle forholdene, altså hvor utstyret rent faktisk har blitt levert, som er avgjørende. Når en skal vurdere om utstyret er støtteberettiget eller ikke, har det ikke betydning i forhold til regelverket om utstyrsleveransene ved skrogverftet inngår i skrogkontrakten eller om utstyret blir levert ved skrogverftet på bakgrunn av en separat kontrakt mellom hovedverftet og en utstyrsleverandør. Det er således ikke de formelle kontraktsforholdene, men de faktiske forholdene, med hensyn til hvor arbeidet er utført og hvor utstyret er levert, som avgjør om arbeidene eller utstyret skal ut av støttegrunnlaget eller ikke.

Når det gjelder den subsidiære anførselen, valgte Nærings- og handelsdepartementet, i forbindelse med gjennomgangen av stikkprøvekontrollen, å akseptere at utstyr som ene og alene ble plassert om bord fordi man ønsket å spare transportutgifter kunne inngå i støttegrunnlaget.

DNV fikk i oppdrag å gjennomgå kontraktene med tanke på å avklare hva som ble plassert om bord utelukkende fordi man ønsket å spare transportutgifter. FMV har i den anledning blitt gitt anledning til å dokumentere de faktiske forholdene i saken. DNV har på bakgrunn av denne informasjonen foretatt en vurdering av hva som skal trekkes ut av støttegrunnlaget. Jeg har i forbindelse med klagebehandlingen bedt DNV gjennomgå sitt materiale på nytt. DNV opprettholder i denne gjennomgangen sine konklusjoner om at det omdiskuterte utstyret ikke ble levert til skrogverftet fordi man ønsket å spare transportutgifter, men fordi dette var gunstig ut i fra tekniske og økonomiske betraktninger i forhold til byggeprosessen.

Når verftet vurderer spørsmålet om hvor de ønsker å bygge, må verftet veie de økonomiske fordeler ved å velge å utføre deler av byggeoppdraget i utlandet, med påfølgende utstyrsleveranser, opp mot tapet av verftsstøtte for denne delen av byggeoppdraget.

Eksportfinans ASAs vedtak bygger på Ernst & Youngs kontroll og DNVs tekniske gjennomgang av de aktuelle byggenumrene ved FMV. Saken har således blitt grundig behandlet og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å endre på Eksportfinans ASAs vedtak på dette punktet.

Jeg viser videre til at dersom det skulle være tvil om hvordan regelverket skal tolkes, er det forutsatt i regelverket at en tar de aktuelle spørsmålene opp med Eksportfinans ASA eller Nærings- og handelsdepartementet. Så vidt jeg har fått brakt på det rene, har FMV i forkant av stikkprøvekontrollene verken vært i kontakt med Eksportfinans ASA eller Nærings- og handelsdepartementet for å få avklart spørsmålet om de aktuelle leveransene skulle trekkes ut av støttegrunnlaget eller ikke.

3.2 EØS-rettslige rammevilkår

Det hevdes i punkt to i klagen at regelverket ikke er i overensstemmelse med ”Rådsforordning (EF) nr. 1540/98 av 29. juni 1998 om fastsettelse av nye regler for støtte til skipsbyggingsindustrien” (rådsforordningen) art. 2.3.

Art. 2.1 og 2.3 i forordningen lyder som følger:

”Artikkel 2 Støtte

1. Støtte som direkte eller indirekte gis til bygging, ombygging eller reparasjon av skip, og som er finansiert av medlemsstatene i EF eller EFTA-statene eller deres regionale eller lokale myndigheter eller ved statlige midler i enhver form, kan anses forenlig med EØS-avtalens virkemåte bare dersom den er i samsvar med bestemmelsene i denne forordning. Dette gjelder ikke bare støtte til foretak som deltar i slik virksomhet, men også tilknyttede enheter.”

”3. Støtte som gis i henhold til denne forordning, skal ikke knyttes til vilkår som innebærer forskjellsbehandling av varer med opprinnelse i andre medlemsstater i EF eller EFTA-stater. Særlig skal ikke støtte som gis av en medlemsstat i EF eller EFTA-stat til dens skipsredere eller til tredjemenn i denne staten til bygging eller ombygging av skip, vri eller true med å vri konkurransen mellom skipsverft i medlemsstaten i EF eller EFTA-staten og skipsverft i andre medlemsstater i EF eller EFTA-stater med hensyn til plassering av ordrer.”

Som det fremgår av artikkel 2.1, kan medlemslandene yte støtte til bygging, ombygging eller reparasjoner av skip så lenge man forholder seg til denne forordningen. Det ligger underforstått i denne artikkelen at det her er tale om landets egen industri.

I art 2.3 heter det at ”Støtte som gis i henhold til denne forordning, skal ikke knyttes til vilkår som innebærer forskjellsbehandling av varer med opprinnelse i andre medlemsstater”. Dette må anses som en utømmende regulering av de aktuelle spørsmål, og den norske ordningen er her i samsvar med forordningens krav. Regelverket er opprinnelsesnøytralt, og skiller ikke mellom varer/utstyr produsert i Norge og varer/utstyr produsert i utlandet. Så lenge utstyret leveres i Norge, vil også verdien av utstyr produsert i utlandet inngå i støttegrunnlaget. På samme måte vil norskprodusert utstyr som leveres i utlandet (i forbindelse med arbeidet som utføres på ”skrogverftet”) bli trukket fra, slik at det ikke inngår i støttegrunnlaget. Etter min oppfatning praktiseres regelverket på en ikke-diskriminerende måte, i tråd med forordningens krav.

Jeg kan dermed ikke se at regelverket strider i mot artikkel 2.3 i rådsforordningen.

4. konklusjon

Under henvisning til overstående tas klagen ikke til følge. Jeg opprettholder derfor Eksportfinans ASAs vedtak av 18.01.2002.

Med hilsen

Per-Kristian Foss