Kjære møtedeltakere

Først må jeg si at det er veldig hyggelig å se at så mange har tatt oppfordringen min om å delta i en dugnad for å forenkle regelverket for fiskeriene. Så hvis interessen for å delta her i dag er proporsjonal med gode forslag til forenklinger, så borger det for at vi virkelig får noe ut av møtet.

Jeg kommer til å være tilstede under hele møtet, men jeg holder meg litt i bakgrunnen og "setter meg litt på skolebenken" for å lytte til det dere har å si. I det reviderte programmet har jeg imidlertid fått plass som ankermann så jeg kommer tilbake på talerlisten til slutt.

Når jeg tok initiativ til denne dugnaden var det nettopp med bakgrunn i at arbeidet med en ansvarlig ressursforvaltning har meget høy prioritet. En slik ressursforvaltning bygger på prinsippet om en langsiktig og bærekraftig forvaltning basert på et vitenskapelig grunnlag. Både kvotefastsettelser og regler for deltakelse i og utøvelse av fisket er nødvendige forutsetninger for en bærekraftig forvaltning.

En betydelig del av fiskeridebatten har i den senere tid dreid seg om omgåelse av regler, både tilsiktede og ikke tilsiktede omgåelser. Det ryktet som næringen har fått må vi sammen ta et tak for å gjøre noe med. Jeg skal den 3. mai holde en redegjørelse i Stortinget om ulovligheter i fiskerinæringen og jeg vil der gjøre rede for tiltak for å komme ulovlighetene til livs. Styrking av kontroll og skjerping av straffebestemmelsene er viktige tiltak. Og vi må også ha et hensiktsmessig regelverk som skal sikre en god forvaltning. I dag er vi samlet for å se på muligheter til forenkling av regelverket. Det er dette som er tema og jeg vil oppfordre til at vi konsentrerer oss om dette slik at vi får benyttet tiden fullt ut til det vi er kommet hit for. Noen betegner dette som et møte om fiskefusk og ulovligheter, men det er altså ikke dette som skal ha fokus i dag.

La det være helt klart: de til enhver tid gjeldende regler skal overholdes! Det er ikke opp til den enkelte å vurdere hensiktsmessigheten av regelen og ut fra dette avveie hvorvidt regelen skal følges eller ikke. Og her tenker jeg på bevisste tilpasninger, ikke situasjoner den enkelte måtte komme opp i som følge av et rent uhell. Er man uenig i en regel, må man arbeide for å få endret regelen, og først når endringen er foretatt kan man endre tilpasning. Svært mange følger denne oppskriften, men dessverre ikke alle.

En regel blir ikke ugyldig selv om den ikke oppleves like legitim av alle. Og når noen slår et slag for at det er håpløse regler som er årsaken til ulovlighetene i næringen, så er dette en avsporing av debatten. Men jeg skal selvsagt lytte til gode forslag til et bedre og forenklet regelverk som et av mange tiltak for å forbedre norsk fiskeriforvaltning.

Man kan lett fortape seg i en følelse av at alt har stått stille på regelverksfronten frem til i dag. Dette er altså ikke tilfelle. Jeg vil understreke at det kontinuerlig pågår et arbeid både i organisasjonene og hos myndighetene for å forbedre og forenkle regelverket. Harmonisering i de tilfeller det er mulig er her et viktig stikkord. Her kan nevnes både forskriftsutforming og reelt innhold. Vi er på langt nær i mål, men en god del har skjedd, la meg nevne bifangstregler for den konvensjonelle flåten, samt utskiftingsregelverk for store deler av havfiskeflåten som noen eksempler.

Dagens tema er forenkling av regelverket, men hva er nå en forenkling og hvilken pris er vi villige til å betale for en forenkling. En del av forslagene som er kommet inn bærer preg av at desto flere regler som fjernes, desto enklere blir hverdagen for fiskerne og desto mindre ulovligheter vil begås. Dette er jo for så vidt både logisk og riktig. Uten en eneste regel ville hverdagen for fiskerne i utgangspunktet bli enkel og ingen ulovligheter vil bli begått. Men at konsekvensene med et slikt regime på sikt ville stå i sterk strid med målet om en bærekraftig forvaltning vil vel de fleste kunne si seg enig i.

I tillegg til dette med brudd på en bærekraftig forvaltning, innebærer noen av forslagene også en skjult omfordeling av resursene, og de kan også ha andre høyst utilsiktede konsekvenser. Er vi villige til å gi avkall på noen av prinsippene som har preget det regelverket vi har i dag for å få til et forenklet regelverk. Og hva med den såkalte millimeternøyaktighet og rettferdighet som uten tvil regelverket bærer preg av – er vi villige til å gi avkall på denne for et forenklet regelverk. Dette er spørsmål vi må stille oss når vi vurderer konsekvensene av de enkelte forslagene som fremkommer.

Svært mange har påpekt bifangstreglene som et område for forbedring. Fra 2000 ble det innført ukesavregning på bifangst for torsk, hyse og sei for den konvensjonelle flåten under 28 meter. Bakgrunnen var et godt gjennomarbeidet forslag fra Norges Fiskarlag som myndighetene har fulgt opp. Tiltaket er også svært godt mottatt i næringen.

Noen slår nå et slag for lengre avregningsperiode på bifangsten enn en uke. Sannsynligvis ville dette føre til både en enklere hverdag for fiskeren og en riktigere fangststatistikk for myndighetene å forholde seg til. Men det har også den konsekvens, som Nordland Fylkes Fiskarlag i sitt innspill påpeker, at en større andel av kvoten må avsettes til bifangstkvantum. Dette vil slå heldig ut for noen, men mindre heldig for andre. Uten at det skal være til forkleinelse for andre, så tillater jeg meg for øvrig å trekke frem innspillet som er kommet fra Nordland Fylkes Fiskarlag som et av de som virkelig har klart å holde fokus på forenkling.

Mange tar i sine innspill opp informasjon som et problem og påpeker at her har myndighetene et forbedringspotensiale. Informasjon om endringer på et tidlig tidspunkt kreves og det kreves begrunnelse for de endringer som blir foretatt. Dette har igjen med legitimitet å gjøre. Her kan mye gjøres med enkle grep uten for mange utilsiktede konsekvenser.

Det beste ville selvsagt være om det ikke var behov for endringer underveis i et reguleringsår. Men hvis vi ikke iverksatte endringer når det faktisk er behov for endringer ut fra blant annet utviklingen i fisket, ville verken myndigheter eller organisasjonene gjøre jobben sin. Problemet oppstår imidlertid når det er uenigheter med hensyn til behovet for endring. Jeg skal ikke åpne for noen debatt om kystgruppens regulering av norsk vårgytende sild i år, men kravene fra ulike deler av landet var høyst sprikende. Og de som krevde endringer skulle helst ha hatt dem iverksatt på dagen! Å fungere som oppmann i en slik debatt er krevende nok i seg selv og da i tillegg skulle sørge for forutsigbarhet var ingen enkel oppgave.

Men selvsagt kan vi bli bedre på en rekke punkter, ikke minst dette med å begrunne hvorfor vi gjør som vi gjør. Og så får vi heller leve med at ikke alle er like enige i begrunnelsene, avhengig av den enkeltes ståsted.

Jeg var for en tid siden på etikkseminar i Lofoten. Etikk og moral kommer vi ikke utenom uansett hvilket regelverk man tar for seg, enten det være seg regelverk for fiskerinæringen eller for andre næringer. Dersom det er slik at alle skal utfordre regelverket og de smutthull som måtte finnes, så har vi et problem. Da blir følgene at vi må ha et komplekst regelverk for å unngå at utøverne utnytter dette.

Uansett hvilke regler som til enhver tid måtte finnes, så er det behov for at den enkelte går i seg selv og tar de riktige moralske og etiske standpunkt. Forvaltningen av havets ressurser handler jo i sin enkelhet ikke bare om dagen i dag, men også om morgendagens eksistens. Her vil jeg også benytte anledningen til å si at jeg har stor tro på at svært mange av næringsutøverne har den riktige moralske innstilling til regelverket. Det er dette vi får ta utgangspunkt i og i fellesskap finne frem til konstruktive tiltak slik at denne innstillingen opprettholdes. Og så får vi finne andre reaksjonsformer overfor de som bærer mindre preg av moralske betenkninger. Men det er altså ikke de sistnevnte det handler om i dag.

Lykke til med debatten!