Svein Ludvigsens innlegg på Ligningsutvalgets årsmøte 13. september 2002

Fra sølv til gull

Ærede landsmøtedeltakere!

La meg begynne med å takke for denne anledningen til å snakke om økonomisk kriminalitet sett fra fiskeridepartementets ståsted. Det er prisverdig at Ligningsutvalget har satt dette tema på dagsorden og dermed understreket den samfunnsøkonomiske siden av den kriminalitet som begås i fiskeri- og havbruksnæringen. Innsikt i denne problematikken og samarbeid mellom berørte offentlige etater er avgjørende for at vi skal få kontroll med dette uvesenet som berører så mange grunnleggende interesser i de marine næringer – og dermed i samfunnet for øvrig.

Et overordnet siktemål med fiskeripolitikken er økt og langsiktig lønnsomhet. Lønnsomhetsutviklingen skal skje innenfor hele næringsskjeden – fra fjord til bord – innenfor fangstleddet, foredling

og eksport. Mitt utgangspunkt er at det offentlige skal være en tilrettelegger og at det skal være enkelt å være aktiv i næringen. Og vi må selvfølgelig bygge på at denne utviklingen skal finne sted innenfor naturens tålegrense.

Innledningsvis er det viktig å ha med seg, og dette understreker igjen behovet for samarbeid på tvers av de forskjellige kontrollmiljøene, at i fiskeri- og havbruksnæringen er veien ofte kort fra økonomisk kriminalitet i snever forstand til miljøkriminalitet med konsekvenser for enkeltbestander eller i mer vid forstand - havmiljøet som helhet. Jeg kommer straks tilbake til dette og andre mulige ringvirkninger, men la meg først gi dere et riss av fiskeri- og havbruksnæringen.

Jeg er stolt av fiskerinæringen, dens betydning i dag for kystnorge og nasjonens økonomi og ikke minst det grunnlaget for fremtidstro med hensyn til nyutvikling og vekst som næringen har gitt grunnlag for.

Fiskeri- og havbruksnæringen er en av våre mest internasjonale næringer. Hele 95% av produksjonen går til markeder utenfor Norge. Norske sjømatprodukter eksporteres til mer enn 150 land og sjømat vokser sterkere enn andre eksportnæringer. Dette gjør Norge til en av verdens største eksportører av sjømat.

Globaliseringen er dermed et viktig stikkord for fiskeri- og havbruksnæringen. Utviklingen stimulerer og utfordrer. Markeder og dermed også forbrukere verden over rykker nærmere. Konkurransen skjerpes. Samtidig utvider EU sine grenser med konsekvenser for etablerte norske frihandelsordninger. De nærmeste årene vil slik sett være en prøveklut for næringens evne til omstilling og etablering i nye markeder.

Ser vi på dagens fiskerinorge kan bildet se noe mørkt ut på viktige områder. Industrien og havbruksvirksomheten er i en bølgedal som slår hardt ut for deler av kysten og skaper uro i viktige selskaper.

Særlig den hvitfiskbaserte industrien har slitt i den senere tid. Et sammenfall av flere forhold har bidratt til dette. En sterk kronekurs, økt konkurranse om råstoffet og reduserte landinger fra utenlandske fartøyer til produksjon, og ikke minst strukturelle forhold i næringen har bidratt til dette og er viktige faktorer her. En verdiskjede analyse foretatt av KPMG ( Cosulting AS, Senter for havbruk og fiskeri) bekrefter de dårligere resultatmarginene innen sektoren. For perioden 1998 – 2000 var gjennomsnittlig resultat for industrien på minus 5,4 prosent.

En sideeffekt av dette er en ensidig problemfokusering i media som smitter over på større deler av næringen. Dette bidrar i sin tur til at næringens omdømme unødvendig svekkes også i politiske kretser som mer enn gjerne bidrar til svartmalingen.

Løfter vi blikket og ser på mulighetene fremover blir tegningen imidlertid fort en annen.

Vi står overfor en næring med et betydelig potensiale. Målt i kroner og øre har man fra kompetent hold antydet en vekst fra dagens verdi (på eksport og innenlands salg) på ca 35 milliarder kroner, til 250 milliarder kroner om 30 år. Dette er store tall og de reflekterer en utvikling innenfor det tradisjonelle fiske og havbruk, så vel som nye arter, bioteknologi, fôr, utstyr og kompetanse.

I tid og omfang vil med andre ord en slik utvikling falle sammen med og erstatte en forventet nedgang i inntektene fra pertroliumsindustrien.

Den samfunnsmessige betydningen av fiskeri- og havbruksnæringen på sikt tegner dermed til å bli svært stor. Jeg ser for meg en næring preget av entusiasme, nyutvikling og betydelige menneskelige- og kapitalressurser som vil danne bærebjelken i fremtidens velferds-Norge.

Fiskeri- og havbruksnæringen må imidlertid ha et rammeverk som på best mulig måte fremmer en slik utvikling som jeg nå har skissert. Dette er utfordrende og vil kreve et nært samarbeid mellom det offentlige og næringen selv. Fiskeridepartementets bidrag skal være å legge til rette for en lønnsom, ordnet og bærekraftig utvikling. For næringen er og vil hovedutfordringen være på den ene side å bidra til å legge premissene for utviklingen fremover og på den annen side i praksis å sørge for at høsting, produksjon og salg skjer i korrekte og lovlige former. Dette siste er helt nødvendig for at vi skal lykkes og jeg har vært svært opptatt av dette siden jeg tiltrådte som fiskeriminister. En utfordring i denne sammenheng er, i fellesskap med næringen, å utmeisle et klart og enkelt regelverk som i størst mulig grad fremmer en slik utvikling.

Brorparten av næringsaktørene er lovlydige og skikkelige mennesker som bidrar positivt. Det er likevel enkelte som dessverre står i fare for, ved sin holdningsløshet, å sverte næringen på en slik måte at vi ikke kan leve med dette.

Jeg vil tro at dimensjonene og kompleksiteten i Ok-Fish saken (momsunndragelse) var en vekker for mange av oss. Likeledes har triksingen med opprinnelsesregelverket for å oppnå tollmessige fordeler illustrert hvor vidtgående følgende kan bli i forhold til utenlandske markeder. Skadebegrensningsarbeidet er uforholdsmessig stort i forhold til de få aktører som faktisk har brutt dette regelverket. Selv om dom enda ikke har falt i den såkalte Falch-saken i Lofoten, og jeg derfor må være forsiktig med mine kommentarer, sitter man igjen med et forstemmende bilde av en utbredt ukultur basert på manglende respekt for lover og regler.

Vi har hatt alt for mange eksempler på alvorlige former for kriminalitet innenfor denne næringen til at vi kan ta lett på denne problematikken. Etikkdebatt og tiltak fra myndighetshold har da også fulgt i kjølvannet av den oppmerksomheten som ulovlighetene innenfor fiskeri- og havbruksnæringen har fått de siste årene. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til om litt.

Kontrollinstansene i fiskerinæringen gjør en betydelig innsats også i samarbeid med skatte- og avgiftsmyndighetene, for å få bukt med den økonomiske og miljørelaterte kriminaliteten. Vi er gode på dette området, men har behov for å bli enda mer effektive. Min ambisjon er at norsk sjømat skal være et rent produkt i vid forstand. Norsk fiskeri- og havbruksnæring skal ikke forbindes med juks og fanteri !

Fiskeriene høster av en fornybar, men begrenset ressurs. Dette setter svartsalg og andre former for kvoteomgåelser i et alvorlig lys som i bunn og grunn dreier seg om å undergrave selve eksistensgrunnlaget for denne næringen. Men forvalteransvaret strekker seg lenger enn dette. Det er også vårt mål å ha en helhetlig forvaltning som tar hensyn til det komplekse samspill av liv i havet basert på den til en hver tid best tilgjengelige kunnskap som forskningen kan gi oss.

Også offentligheten og dermed forbrukerne forventer, og jeg tror i stadig større grad vil forvente, at vi tar denne type hensyn. Kravet om sporbarhet av hvor fisken er fanget og av hvem er slik sett et utslag av at markedet stiller krav til mer enn den ernæringsmessige kvaliteten.

Rent makedsøkonomisk må vi derfor forberede oss på å konkurrere på dette området - derfor er det jeg sier at den norske fiskeri- og havbruksnæringen ikke må forbindes med juks og fanteri. Norsk fiskerinæring er lite verd dersom konsumentene ikke ønsker å kjøpe fisken vår !

Slik sett er og blir forbrukernes oppfatning av norsk sjømat den viktigste suksessfaktoren i den marine matproduksjon – nest etter langsiktig bærekraftig ressursforvaltning – som selvsagt må ligge til grunn for verdiskapingen fra næringen.

Når markedet retter stadig større fokus mot miljømerking og forsvarlig ressursforvaltning – er et godt navn og rykte gull verdt. En kortsiktig profitt vil i en slik sammenheng kunne koste næringen dyrt!

Derfor er arbeidet med markedsforståelse og etikk i alle ledd av verdikjeden, fra fangst til konsument viktige utfordringer for økt verdiskaping i norsk fiskerinæring. Kampen mot økonomisk kriminalitet er her et sentralt element.

La meg nevne et par andre forhold som er viktige for den fremtidige utviklingen. For det første er jeg overbevist om at det er gjennom rettferdig konkurranse at vi best får utnyttet potensialet i de marine næringer. Omgåelser av regelverket belønner nødvendigvis ikke de som har mest å bidra med til næringens utvikling. Vi står også i fare for å skyve fra oss ungdommen vi er avhengig av å rekruttere inn i næringen i årene fremover og som kan la seg skremme av et bilde av juks og fanteri som en nødvendighet for å lykkes.

Det har vært nødvendig å satse bredt i kampen mot kriminalitet i fiskeri- og havbruksnæringen.

De siste 2 årene er det tatt ekstra krafttak for å få fortgang i dette arbeidet. Fiskeridirektoratets kontrollkapasitet er styrket med i alt 18 årsverk fra 2001. Kontrollinnsatsen har det siste året økt med 15 prosent og direktoratet disponerer nå samlet sett 79 årsverk knyttet til ressurskontrollområdet. Fiskeridirektoratet har fått en styrket adgang til å utøve kontroll også av fiskekjøper og transportør, større vekt på omsetningskontroll i bedriftene er vektlagt og samarbeidet mellom de forskjellige kontrollinstansene er styrket på flere plan for å oppnå større grad av målrettethet og effektivitet i kontrollarbeidet. I denne sammenheng er en styrking av Fiskeridirektoratets informasjonsbearbeiding og kommunikasjon med de øvrige kontrollinstansene viktig. Elektroniske registre over rettigheter og kvoter med direkte tilgang for kontrollinstansene er innført. Maksimumsstraffene for brudd på fiskerilovgivningen er økt til to års fengsel for de alvorligste tilfelle, samtidig som vi har tatt i bruk en administrativ adgang til midlertidig eller permanent å inndra retten til å drive fiske eller stå som kjøper av fisk i førstehånd. Viktig er det også at politi- og påtalemyndigheten vektlegger å korte ned tiden fra anmeldelse til saken kommer inn for en domstol.

Et enklest mulig regelverk som også ivaretar hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning er enda et viktig satsningsområde. Vi må ha næringen med oss og vi må ikke gjøre hverdagen unødvendig komplisert. Næringen ble ved årsskifte 2000/2001 invitert til å komme med forslag til hvordan regelverket kan gjøres enklere. Forslagene var mange og ikke alle rettet seg mot regelverksforenkling. Prosessen har imidlertid ledet frem til viktige resultater. Regelverket for bruk av sorteringsrist er gjort enklere og flere ristsystemer er gjort tilgjengelige. Rapporteringsrutinene i fisket er forenklet og i større grad standardisert. Bifangst og regelverket om dette er et annet område med stor oppmerksomhet fra næringen. Innføringen av samlekvote for fartøy under 15 meter i gruppe I torsk representerer en milepel i denne sammenheng. Det forsøksåret vi nå har bak oss gir god grunn til å forvente betydelig mindre problemer i forhold til bifangstproblematikken. Vi vil vurdere om ikke også andre flåtegrupper kan inkluderes i liknende ordninger. Næringen har også synliggjort et behov for større grad av informasjon om regelverket. Internett og elektronisk post er tatt i bruk for å øke tilgjengeligheten av denne typen informasjon.

Våren 2002 ble det opprettet en særskilt arbeidsgruppe for forenkling av regelverket for det praktiske fisket. Arbeidsgruppen er sammensatt av representanter fra myndighetene og næringen og vil avslutte sitt arbeide denne høsten.

Vi trenger en velfungerende markedsøkonomi og vi trenger rammebetingelser som gir frihet til at den blå åker kan stimulere den menneskelige foretaksomhet til mest mulig gavnlig aktivitet for den enkelte og for samfunnet som helhet. Skurkene er det derfor ikke plass til i den blå åker !

Dette bringer meg over på det siste bladet i trekløveret av tiltaksområder – arbeidet med etikk og holdninger innad i næringen.

Deler av næringen må nok ta ”skjeen i en annen hånd” for at vi skal få bukt med ulovlighetene. Fra det offentliges side skal vi bidra ved å sette en standard og ved å vise det samfunnsmessige alvoret gjennom kontroll og straff der det er på sin plass. Men det er næringen selv gjennom diskusjon og organisasjonsarbeid som må ta hovedansvaret for at dette er på dagsorden og innarbeides som en viktig premiss for videreutviklingen av fiskeri- og havbruksnæringen.

Næringen har engasjert seg i dette. Organisasjonene på sjø- og landsiden har i fellesskap blant annet satt i gang et flerårig etikkprosjekt med spesiell vekt på tiltakssiden. Tankene om et belønningssystem som tilgodeser de aktørene som lever opp til en etisk standard virker i denne sammenheng spennende. Det er også etablert samarbeidsfora mellom fiskeriforvaltningen, de øvrige kontrolletatene og næringens organisasjoner for å konkretisere overordnede målsettinger og tiltak rettet mot arbeidet mot ulovligheter.

Jeg har dette året avholdt 2 møter med samtlige relevante kontrollinstanser og næringens organisasjoner om etikk og for å gjøre opp status, samordne og målrette arbeidet mot kriminaliteten innenfor næringen. Erfaringene så langt er positive. Vi kan oppsummere med at en bred tilnærming, økt kontroll, større grad av målrettet innsats og et utvidet samarbeid mellom kontrollinstansene har gitt positive resultater og har styrket grepet om de ulovlighetene som begås. Det er imidlertid viktig at disse tiltakene kan få virke i enda noe tid før vi ser den hele effekt av disse. Arbeidet må derfor fortsette for fullt og det kan bli nødvendig å satse ytterligere innenfor de nevnte områdene.

Nye tiltak vil komme som vil effektivisere kontrollarbeidet ytterligere. Dette gjelder blant annet kontrollordninger på 62 grader nord for norske fartøyer, satellittsporing i Svalbardsonen og ny landings- og sluttseddelforskrift som grunnlag for en styrket landings- og omlastingskontroll.

Jeg ser at et av de spørsmål som vil bli stilt til paneldebatten senere i dag er om regelverket og kontrollapparatet kan bli godt nok. Mitt svar til dette er at det må det - i den forstand at det er grenser for hvor mange penger vi vil bruke på dette og enda viktigere, det er grenser for hvor mye kontroll og komplisert regelverk næringen skal underlegges. Derfor er det som sagt viktig at næringen vises tillit og selv tar ansvar og rydder i egne rekker. Kontroll alene vil aldri kunne gjøre jobben !

Dette årsmøtet gir meg igjen anledningen til å understreke viktigheten av at det samarbeides mellom skatte- og avgiftsetatene og kontrollinstansene for øvrig. I fiskeri- og havbruksnæringen er de mest kompliserte sakene ofte de hvor selger og kjøper samarbeider eller der hvor kjøper også kontrollerer fangstsiden og dermed også hele dokumentstrømmen som myndighetene legger til grunn for sin kontroll. Vi vil alle være tjent med at totalkompetansen innefor kontrollområdet utnyttes mest mulig. Bred økonomisk kompetanse i dette arbeidet er nødvendig.

Fiskeri- og havbruksnæringen er ingen isolert øy sett i sammenheng med svart økonomi og økonomisk kriminalitet i det norske samfunnet. Det kan være at vi må gripe arbeidet mot denne type kriminalitet bredere an - som et generelt samfunnsonde - og at også fiskerinæringen vil være tjent med en tydelig og bred offensiv mot økonomisk kriminalitet. Det forhold at antall anmeldelser for økonomisk kriminalitet øker i dette landet og at Norge rykker oppover på listen over ”korrupsjonsvennlige” land styrker dette inntrykket.

La meg avslutningsvis si at det ikke bør herske noen tvil om at Fiskeridepartementet tar arbeidet mot økonomisk kriminalitet i næringen alvorlig. Vi skal bidra der vi kan for å lykkes med dette og for at vi skal nå visjonene for norsk fisker- og havbruksnæring.

Takk for oppmerksomheten !