I. BAKGRUNN

1. Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak om klasebomber

Stortinget fattet 15. juni 2001 følgende vedtak, etter forslag fra SV: " Stortinget ber Regjeringen om å gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram til et forbud mot klasebomber, på linje med forbudet mot antipersonellminer". Forslaget ble vedtatt med 72 mot 27 stemmer.

Et oversendelsesvedtak fra samme møte viser at man var særlig opptatt av de klasebomber som i effekt kan sammenlignes med antipersonellminer.

I St. meld. nr. 4 (2001-2002) s. 42 redegjorde den daværende regjering for hvorledes den hadde fulgt opp eller tok sikte på å følge opp Stortingets vedtak. Regjeringen peker på at den "støtter internasjonalt arbeid som har til hensikt å regulere og, om nødvendig, forby bruk av våpen og ammunisjon som kan ha en utilsiktet inhuman effekt. På den internasjonale nedrustningsarenaen foregår det imidlertid intet arbeid som på kort eller mellomlang sikt har som målsetting å komme fram til et totalforbud mot ’klasebomber’. Ingen stater har på det nåværende tidspunkt tatt til orde for dette. Det gjør heller ikke Det Internasjonale Røde Kors."

Avslutningsvis sies det i svaret følgende: "En tilnærming basert på i første omgang regulering av bruk, for så å bevege seg over til et forbud mot nærmere definerte ’klasebomber’, vil for øvrig være i tråd med den som førte fram til totalforbudet mot antipersonellminene.

Det er Regjeringens syn at Stortingets vedtak ligger innenfor de målsettinger man fra norsk side arbeider etter. De synspunkter man fra norsk side så langt har forfektet i de pågående drøftelser innenfor rammene av konvensjonsforhandlingene i Geneve videreføres."

Komiteen hadde ingen merknader til omtalen i St. meld. nr. 4 (2001-2002).

Denne regjeringen tok på senhøsten 2001 ytterligere initiativ med sikte på å følge opp Stortingets vedtak av 15. juni 2001. Det ble konsultert med nære allierte og partnere om muligheten for å iverksette et arbeid med siktemål å forby "klasebomber" i tråd med Stortingets vedtak. Det var imidlertid ingen støtte for tanken om et totalforbud. I disse konsultasjonene ble et totalforbud avvist som en uaktuell problemstilling på grunn av bombenes militære betydning. Alternative våpen eller ammunisjonstyper ble fremhevet som å ha vel så store negative humanitære konsekvenser.

Utenriksminister Petersen informerte på dette grunnlag Stortinget 28. februar i år i debatten om den utenrikspolitiske redegjørelse, om Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak. Utenriksministeren viste bl. a. til at "Ut fra de drøftinger vi har hatt, er grunnlaget ikke til stede for et selvstendig norsk initiativ om et totalforbud. Jeg har derfor lagt til grunn at vi fra norsk side nå konsentrerer oss om i første omgang å videreføre arbeidet for å samle enighet om reguleringer av bruk av klasebomber."

Ingen representanter hadde substansielle merknader til utenriksministerens redegjørelse på dette punkt.

2. Hva som menes med klasebomber

Begrepet klasebombe er ikke definert i noe internasjonalt instrument, i motsetning til for eksempel antipersonellminer. Militær terminologi er ikke entydig. Klasebomber er et populærbegrep som mange bruker om bomber beregnet på slipp fra fly og som inneholder flere små sprengladninger som spres ut over et større område. Det forhold at disse klasebomber erfaringsmessig etterlater et betydelig antall udetonerte sprengladninger (blindgjengere), utgjør et sikkerhetsmessig problem for sivilbefolkningen også etter at væpnede konflikter er avsluttet. Blindgjengerprosenten for klasebomber varierer avhengig av blant annet klasebombens alder og type, samt grunnforhold, årstid og leveringshøyde.

I den foreliggende saken er det ingen tvil om at to klasebomber ble droppet i Hjerkinn skytefelt. Det var opprinnelig planlagt å droppe sytten klasebomber til, men dette ble ikke gjennomført fordi bombingen ble stanset etter at de to første ikke traff målet. Jeg viser til Forsvarssjefens rapport.

Etter at denne hendelsen ble kjent, er det reist spørsmål om også såkalt cargo-ammunisjon (artilleri-ammunisjon) må behandles likt med klasebomber i forhold til stortingsvedtaket. Jeg viser til Forsvarssjefens rapport pkt. 2.1 og 6.4, der forskjellen mellom cargo-ammunisjon og klasebomber levert fra fly omtales. Redegjørelsen fastslår at cargo-ammunisjon ikke kan behandles likt med klasebomber. Jeg støtter dette synet.

3. Konsekvenser for og instrukser til Forsvaret vedrørende klasebomber

Følgende beslutninger ligger til grunn for Forsvarets håndtering av klasebomber:

1. Instruks av februar 2001 om at all kontroversiell ammunisjon i norske skytefelt skal politisk klareres i Forsvarsdepartementet.
2. Forsvarets beslutning høsten 2001 om å lagre det norske forsvarets klasebomber for fremtidig destruksjon.
3. Forsvarets opplegg om ikke å bruke klasebomber i Afghanistan. Dette har jeg i samråd med Regjeringen gitt min tilslutning til.

Daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal ga i brev av 16. februar 2001 til Forsvarssjefen instruks om at bruk i norske skytefelt av alle typer ammunisjon "som nå eller i framtida kan oppfattes som kontroversielle eller forbundet med helsefare", forutsetter politisk klarering. Både den forrige forsvarsminister og undertegnede har lagt dette til grunn. Instruksen er i den foreliggende sak ikke fulgt. Det ligger i dagen at norsk territorium ikke skal brukes for å teste denne våpentypen.

Forsvarets ledelse og militære sjefer har vært godt kjent med stortingsvedtaket, og det har vært foretatt grundige vurderinger i Forsvarets militære organisasjon og i departementet om konsekvenser av et slikt forbud. Forsvaret har også bidratt med ekspertise for å understøtte Norges internasjonale oppfølging av stortingsvedtaket. Vedtaket har videre medført at det norske forsvarets klasebomber (MK 20) er blitt liggende på lager i påvente av destruksjon, og at de ikke er blitt vedlikeholdt eller oppdatert. Jeg viser til Forsvarssjefens rapport om dette.

Det er ingen tvil om at bruken av klasebomber i denne saken ikke skulle ha funnet sted. At våpentypen er omstridt har vært og er vel kjent. Blant annet har diskusjonene om våpentypen resultert i enighet om at norske F-16 som deltar i operasjon Enduring Freedom ikke skal medbringe eller bruke klasebomber.

Forut for den aktuelle hendelsen var det siden 1990, verken fra norske eller utenlandske fly sluppet klasebomber i norske skytefelt. De norske beholdninger av klasebomber var som det fremgår lagt på lager med sikte på fremtidig destruksjon. Jeg konstaterer at Forsvarssjefen fremhever i sin rapport at det er lagt til grunn i Forsvarets militære organisasjon at klasebomber er kontroversielle og at det i samsvar med dette har vært Forsvarssjefens holdning og anbefaling at klasebomber ikke er et aktuelt våpen for våre F-16 jagerfly.

4. Internasjonalt treningssamarbeid og bruk av klasebomber

I denne aktuelle sak ble klasebombene sluppet i forbindelse med treningsprogrammet Fighter Weapon Instructor Training (FWIT), som bygger på et langvarig samarbeid med Nederland, Belgia og Danmark. Luftforsvaret har deltatt i dette treningsprogrammet i en årrekke. Siste gang programmet ble gjennomført i Norge var i 1989. Klasebomber ble også benyttet den gang, og har også siden blitt benyttet i dette treningsprogrammet i andre land. Jf. nærmere om dette i Forsvarssjefens rapport.

Treningen er avtalebasert, og vertslandet avgjør treningens innhold. Flyene som deltar står under nasjonal kommando. All flyging foregår etter nasjonale regler; ved konflikterende bestemmelser vil de mest restriktive bestemmelser bli lagt til grunn for alle deltakerne. Man enes om en felles beskrivelse av treningen som også beskriver våpentyper.

Bruken av klasebomber har vært fast felles pensum i dette treningsprogrammet, og det skilles ikke mellom flygere fra de enkelte land. Treningen ble ikke lagt til Norge fordi andre land ikke ønsket klasebombing. FWIT 02 inngår i Forsvarssjefens øvingsprogram for 2002. FWIT er et ledd i et langsiktig samarbeid mellom Danmark, Belgia, Nederland og Norge. Danmark deltok ikke i år.

II. DEN AKTUELLE HENDELSEN PÅ HJERKINN SKYTEFELT

Jeg vil først og fremst slå fast at jeg selvfølgelig har det overordnede konstitusjonelle og politiske ansvar for all virksomhet i Forsvaret. Jeg finner det inntrufne svært uheldig, og anser at saken er egnet til å skade Forsvarets alminnelige omdømme. Jeg har derfor lagt maksimal vekt på å sørge for at alle sider ved saken belyses, og jeg vil treffe nødvendige tiltak på kort og lang sikt for å hindre at tilsvarende vil finne sted i fremtiden.

Forsvarssjefens rapport gjennomgår hendelsesforløpet i saken. Jeg viser til denne, og vil særlig fremheve følgende:

Ingen har i denne saken brutt norsk lov eller norske internasjonale forpliktelser. Rutiner og utøvelse av skjønn har imidlertid klart sviktet.

Verken Forsvarets overkommando eller Forsvarsdepartementet ble på forhånd forelagt spørsmålet om bruken av klasebomber. Under henvisning til Forsvarssjefens beskrivelse av treningens forhistorie og hendelsesforløpet frem mot bruken av klasebomber som fant sted 7. oktober 2002, kan det konkluderes med at feilvurderinger har skjedd i flere instanser. Treghet med hensyn til å effektuere endrede rammebetingelser for et internasjonalt samarbeidsprogram som over år har hatt et innarbeidet innhold, har trolig også hatt betydning. Jeg har overhodet ikke noe grunnlag for å konkludere med at hendelsen grunner seg i en ukultur i Forsvaret som gir seg utslag i manglende etterlevelse og oppfølging av politiske vedtak og styringssignaler.

Forsvarssjefen styrer Forsvaret langs hovedlinjene operativ virksomhet, styrkeproduksjon og logistikk. Det er løpende behov for samordning av virksomheten mellom styringslinjene.

• I den foreliggende sak er ansvaret for utdanning og trening av piloter tillagt Generalinspektøren for Luftforsvaret, herunder angående hvilke våpentyper som skal trenes. Det detaljerte treningsprogrammet, inkludert bruk av klasebomber, ble godkjent av Luftoperativt Inspektorat (LOI) på Rygge. Denne godkjenningen skulle ikke vært gitt. Forslaget skulle vært forelagt Forsvarets overkommando, for evt. fremsendelse til politisk behandling.

• Bruk av skytefeltet på Hjerkinn er som et administrativt ansvar tillagt Generalinspektøren for Hæren gjennom Distriktskommando Østlandet. Skytefeltinstruksen bestemmer i utgangspunktet hvilke våpen skytefeltet er egnet for. Bruk av våpen må uansett klareres av LOI i det enkelte tilfelle. Dispensasjon fra skytefeltinstruksen kan gis av KOMLUFTSØR.

• Kontroll av selve treningstoktene med bruk av våpen er tillagt den operative hovedlinjen, dvs. gjennom Øverstkommanderende i Sør-Norge og hans Luftkommandør (KOMLUFTSØR). KOMLUFTSØR har også myndigheten til å gi dispensasjon fra skytefeltinstruksen på Hjerkinn. Denne dispensasjonen skulle ikke blitt innvilget. Forslaget skulle vært forelagt Forsvarets overkommando, for evt. fremsendelse til politisk behandling.

Et av de forholdene som er kritikkverdig, er at søknaden fra LOI om dispensasjon fra skytefeltinstruksen for bruk av de aktuelle klasebomber som ble sendt til KOMLUFTSØR, muntlig ble delegert til Distriktskommando Østlandet, som realitetsbehandlet og innvilget søknaden. Rette myndighet var KOMLUFTSØR.

På bakgrunn av at Distriktskommando Østlandet allerede hadde gitt dispensasjon, anså KOMLUFTSØR dette som tilstrekkelig og vurderte ikke dispensasjonssøknaden på et selvstendig grunnlag, hvilket burde ha skjedd. Jeg viser også til at KOMLUFTSØR er delegert det operative ansvar for utenlandsoperasjoner med flystyrker, og således er godt kjent med forbudet mot bruk av klase-bomber i relasjon til de norske F-16 flyenes deltakelse i operasjon Enduring Freedom.

III. TILTAK

Umiddelbart etter at saken ble gjort kjent for departementet, ble det sendt ut en skriftlig instruks som presiserer at det ikke skal brukes klasebomber fra fly i trening og øvelser i Norge. Dette omfatter både norsk og utenlandsk trening og øving i Norge.

I tillegg er Forsvarssjefen pålagt å sørge for revisjon av skytefeltinstruksene slik at disse reflekterer forbudet mot bruk av klasebomber.

Ansvars- og kommandoforholdene i denne saken viser at det er behov for bedre samordning av virksomheten både horisontalt mellom de ulike styringslinjer i Forsvaret og vertikalt mellom øverste strategiske ledelse og utøvende ledd. Bedre sivil-militær koordinering og klarere kommandoforhold i ny struktur er en del av de tiltak jeg prioriterer. Herunder har jeg til hensikt å forsere gjennomføringen av integrert strategisk ledelse i henhold til en raskere tidsplan enn de maksimumsfrister som er vedtatt av Stortinget om dette. Min ambisjon er at skisse til ny integrert organisasjon skal være ferdig innen 31.12.02, og integrert organisasjon iverksatt pr. 01.08.03.

Forsvarssjefen har informert meg om at han i løpet av de nærmeste dagene vil foreslå personellmessige tiltak. Jeg viser i den sammenheng også til at Forsvarssjefen i sin rapport opplyser at rutinene i forbindelse med klarering av denne type trening vil bli innskjerpet, og at Forsvaret vil iverksette tiltak for å monitorere bruken av skytefeltene.