Gjør din plikt - Krev din rett

Faktablad

Kvalitetsreform av høyere utdanning

Studentene vil få utvidede rettigheter når de tar sin utdanning, både i forhold til kvalitet og økonomi. Dette innebærer samtidig klarere forpliktelser til gjennomføring og framdrift av studiet.

Det er kjernepunktet i stortingsmeldingen om høyere utdanning som regjeringen fremmet 9. mars 2001: Gjør din plikt - Krev din rett (Stortingsmelding 27 2000-2001).

Sentrale punkter i meldingen:

• Det skal legges vekt på studentaktive undervisningsformer, i kombinasjon med nye evalueringsformer og jevnlige tilbakemeldinger som fremmer læringen.
• Institusjonene skal inngå avtaler med studentene om studieløpet der det klart kommer fram hvilke plikter og retter institusjon og student har overfor hverandre.
• Det skal åpnes for å organisere studieåret i tre terminer.
• Det blir foreslått å innføre en ny felles gradsstruktur som skal gjelde de fleste utdanningene, med en lavere grad på tre år (bachelor) og en høyere grad som bygger på denne med en varighet på to år (master).
• Departementet mener det ikke er rom for flere breddeuniversiteter utover de fire vi har i dag. Derimot vil vitenskapelige høyskoler kunne benevne seg universitet, og høyskoler med rett til å tildele doktorgrad kan søke om å få bruke universitetsbenevnelsen.
• Rektorene skal fortsatt velges som i dag. Derimot foreslås det at instituttlederne skal tilsettes. Dette skal skje på grunnlag av bred vitenskapelig erfaring og kompetanse.
• Departementet foreslår at den ordinære utdanningsstøtten økes med kr 12 450 per studieår, til kr 80 000 per studieår. Stipendandelen blir 39 prosent.

Spydspiss for kompetanse

I meldingen legges det avgjørende vekt på å ta vare på og videreutvikle de miljøene som trengs for å utvikle kompetansesamfunnet. Universiteter og høyskoler skal være spydspisser i en slik prosess. De må være internasjonalt ledende og fylle sin rolle i kompetansesamfunnet når det gjelder kvalitet og tilrettelegging for deltakelse i utdanning. Nye utfordringer, forventninger og muligheter for institusjonene og kompetansepolitikken gjør det nødvendig å se kritisk på innhold og struktur i utdanningene og i kompetansepolitikken. I meldingen vurderer departementet en rekke tunge strukturtiltak for å øke evnen og viljen til omstilling, innføring av mer effektive læringsløp og til mer effektive kunnskapsoverføringer fra universiteter og høyskoler til arbeids- og samfunnsliv.

Det understrekes samtidig at viktige samfunnsendringer og endringer i forventninger fra studenter og fra samfunns- og arbeidsliv utfordrer institusjonene og den etablerte politikken for høyere utdanning og forskning. Institusjonene samvirker nært med samfunns- og arbeidsliv, og må også fylle sin rolle som spydspiss i kompetanseutviklingen.

I figuren under oppsummerer departementet sentrale forhold som påvirker universitetene og høgskolene, og omgivelsenes krav og forventninger til dem.

Figur 1:Drivkrefter

Studentene skal lykkes

Departementet mener at forholdet mellom student og institusjon må styrkes. Institusjonene må legge til rette for tettere oppfølging av studentene i hele læringsløpet. Departementet foreslår derfor at institusjonene skal innføre nye studieordninger der studenten kan tas opp til treårige studieløp. For å styrke læringsutbyttet og progresjonen skal det legges vekt på studentaktive undervisningsformer, i kombinasjon med evalueringer som fremmer læring gjennom jevnlige tilbakemeldinger. Institusjonene skal inngå avtaler med studentene om studieløpet der det klart kommer fram hvilke plikter og retter institusjon og student har overfor hverandre.

Departementet ser det som helt sentralt at hele studieåret tas i bruk for å kunne nå målsettinger om økt læringsutbytte og kvalitet i studiene. I denne sammenhengen blir også utvidelse til tre årlige terminer vurdert. Tre terminer gir en større fleksibilitet i fagsammensetningen av ulike studieløp og grader.

Figur 2: Veksten i antallet studenter i perioden 1970 - 1999

Gradsstruktur

Departementet foreslår å innføre en felles gradsstruktur i høyere utdanning med nye betegnelser for de ulike gradsnivåene. Lavere grad på tre år (bachelor), skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til høyere grads studier. Høyere grad (master) bygger på lavere grad og får en varighet på to år, skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til doktorgradsstudier.

Den organiserte forskerutdanningen vil bestå som i dag, med en varighet på tre år. Departementet mener at strukturen skal omfatte de fleste utdanningene.

Det vil være behov for to ulike studieløp: En type studieløp vil ligne den tradisjonelle, teoretisk vinklede høyere graden tilsvarende universitetenes hovedfag, mens det andre studieløpet kan få et mer praktisk rettet preg. Videre bør det være mulig å etablere faglige påbygninger som ikke bygger direkte videre på fag studentene har tatt i lavere grad, men som setter sammen fag og disipliner på en ny måte. Den førstnevnte graden vil gi mulighet for opptak til organisert forskeropplæring, mens den sistnevnte ikke nødvendigvis gir en slik mulighet.

Internasjonalt institusjonssamarbeid og studentmobilitet

Departementet mener at norske institusjoner skal være i fremste rekke når det gjelder faglig samarbeid og studentutveksling over landegrensene. Dette kan fremmes ved å legge økt vekt på deltakelse i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler. Det er et mål at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal tilby studentene et studieopphold i utlandet som en del av det norske gradsstudiet. Departementet vil vurdere om det kan være aktuelt å pålegge institusjonene en plikt til å tilby utenlandsopphold til studenter som kan ønske det. Departementet vil gå gjennom ordningene med gebyr- og tilleggsstipend for å se om det er mulig å omfordele noen av midlene til å styrke norske universiteters og høyskolers internasjonaliseringsstrategier.

Departementet mener det er viktig at de norske universiteter og høyskoler fortsetter å bygge opp fagtilbud på engelsk. Institusjonene bør selv velge ut hvilke tilbud de vil legge til rette på andre språk. På bakgrunn av evalueringen av NUFU-avtalen (Nasjonalt program for utviklingsrelatert forskning og utvikling) vil departementet vurdere særskilte incentiver for å stimulere norske utdannings- og forskningsinstitusjoner til å inngå gjensidige faglige samarbeids- og utvekslingsavtaler med tilsvarende offentlige institusjoner i utviklingsland.

Arbeidsdeling og profil

Departementet mener det ikke er rom for flere breddeuniversiteter utover de fire som eksisterer i dag. Konsentrasjon av ressurser og utvikling av vitale fagmiljøer av en viss størrelse er nødvendig for å lykkes med en kvalitetsheving av norsk forskning.

Departementet foreslår at betegnelsen vitenskapelig høyskole avvikles, og at de eksisterende vitenskapelige høyskoler kan benevnes som universiteter.

Departementet foreslår videre at høyskoler med rett til å tildele doktorgrad kan søke overgang til universitetsbenevnelse. Med universitetsbetegnelse følger et særlig faglig ansvar og forpliktelser innenfor de fagområdene der de har rett til å tildele doktorgrad.

Forskningsprofilen ved høyskolene må utvikles i nær kontakt med samfunns- og arbeidsliv i de sektorer den enkelte høyskole utdanner kandidater til, og høyskolene må være sentrale aktører i regional innovasjon.

Økt frihet for bedre kvalitet

Departementet mener at dagens organisasjonsform ikke i tilstrekkelig grad gir universiteter og høyskoler den friheten og det ansvaret som er nødvendig for at institusjonene skal kunne nå de overordnede målene. Kravene er mangeartede og på ulike nivåer. Institusjonene skal løse en rekke oppgaver som har betydning for landets kultur, velferd, miljø, økonomi og demokrati. Samtidig skal de bidra til utdanning og forskning av umiddelbar nytte for offentlig og privat arbeidsliv. Disse målene og kravene tilsier at det er behov for å definere handlingsrommet for institusjonene på en klarere måte.

Departementet foreslår derfor at universiteter og høyskoler gjøres om til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, og at institusjonene gis større frihet i faglige, økonomiske og organisatoriske spørsmål. Det foreslås også tiltak for en mer fleksibel bruk av personellressurser.

Universiteter og høyskoler må selv ha hovedansvaret for å sikre kvaliteten i sine tilbud. Alle institusjoner skal utarbeide planer for kvalitetsarbeid og innføre systemer som dokumenterer kvalitetsarbeidet. Norgesnettrådet defineres som kvalitetsutviklingsinstrument, og gis mandat og organisering i samsvar med dette.

God styring

Styringsordninger må legge bedre til rette enn i dag for at institusjonene skal utvikle og forfølge strategier for kvalitetsutvikling i utdanning og forskning, og for effektiv utnyttelse av institusjonens ressurser. Ved å endre tilknytningsform og innføre et større skille mellom departementet og institusjonene ønsker departementet å understreke institusjonenes selvstendige ansvar i utforming av egen framtid. Departementet foreslår et sett av tiltak slik at sammensetning av styret, kompetanse og tilgang på styringsmidler legger til rette for økt vilje og evne til styring, ansvar og omstilling av institusjonene.

Departementet tilrår at institusjonene fortsatt skal ha valgt rektor som leder av institusjonens styre. Andelen eksterne styremedlemmer økes, på bekostning av tilsatte ved institusjonen.

For å sikre og utvikle kvalitet i utdanning og forskning, og for å øke styringsevnen ved institusjonene, foreslår departementet å styrke faglig ledelse på grunn- og avdelingsnivået. Instituttledere skal tilsettes, men på et slikt grunnlag at det legges avgjørende vekt på bred vitenskapelig erfaring.

Finansiering som fremmer kvalitet

Utforming og bruk av finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler må støtte opp om sentrale utdannings- og forskningspolitiske mål og strategier. Departementet mener at hensyn til kvalitet i utdanning og forskning best ivaretas gjennom et finansieringssystem som vektlegger oppnådde resultater, og ved å innføre et delvis skille i beregningene av budsjettmidler til undervisning og forskning.

For å ivareta blant annet hensynene til langsiktig forskningsvirksomhet, bredde i fagtilbudene og videreføring av kostnadskrevende fagområder, understreker departementet at resultatorienteringen i finansieringsmodellen må balanseres ved at basisfinansiering av institusjonene innføres som en tredje type budsjettkomponent, i tillegg til den resultatbaserte delen av finansieringen av forskning og undervisning.

Bedre studiefinansiering

I dag kan studentene få kr 67 550 per studieår i ordinær utdanningsstøtte. Av dette tildeles kr 20 200 som stipend, det vil si en stipendandel på om lag 30 pst. Lån og stipend utbetales samtidig ved semesterstart.

Departementet foreslår at den ordinære utdanningsstøtten økes med kr 12 450 per studieår, til kr 80 000 per studieår.

Den ordinære utdanningsstøtten utbetales i første omgang som lån. Stipendet utbetales ved at deler av lånet konverteres til stipend når studenten har fullført det studiet det er søkt om støtte for. Dersom studenten følger normert progresjon, blir kr 31 300 av støttebeløpet på kr 80 000 konvertert til stipend.

Dette tilsvarer en stipendandel på om lag 39 pst.

Figur 3: Utviklingen av stipendandelen inkl. forslaget i stortingsmeldingen.