Fra innsikt til industri

Kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler

Overlevering av NOU 2001:11, innstilling fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 28. januar 2000, avgitt 28. mars 2001

Statsråd, kjære venner

Universitets- og høyskolesystemet i Norge er under forvandlingens tegn. Den innstillingen som jeg skal ha gleden av å overlevere i dag, er én i en rekke innstillinger, stortingsmeldinger og odelstingsproposisjoner om forskning og høyere utdanning de senere år.

Bak alt dette utredningsarbeidet ligger en dobbelt erkjennelse. På den ene siden ser vi stadig klarere at skal vi hevde oss i en verden hvor fysiske, økonomiske og åndelige grenser gradvis smuldrer opp, må vi ta vare på og utvikle de fortrinn vi har i et høyt utdanningsnivå og høy faglig kompetanse på et utvalg områder.

På den andre siden har vi en ubehagelig følelse av at vi ikke klarer å husholde godt nok med og videreutvikle den kompetansen vi har. Samspillet mellom forskning og samfunn fungerer ikke godt nok. Dette er dels et spørsmål om ressurser, men det er også i høy grad et spørsmål om organisatoriske rammebetingelser.

Det reformarbeidet som nå foregår når det gjelder organiseringen av forskning og høyere utdanning, er derfor et grunnleggende viktig samfunnsbyggende arbeid. En sterkere og mer profesjonell ledelse av forskningen ved de enkelte institusjoner åpner opp for en bedre ressursforvaltning og en større grad av planmessighet i kompetanseoppbyggingen i våre universitets- og høyskolemiljøer. Kombinert med en avbyråkratisering av institusjonenes egen forvaltning og en fristilling i forhold til departemental detaljstyring, vil dette kunne utløse betydelige effektiviseringsgevinster.

Den innstillingen som skal overleveres i dag er ment å være et annet og viktig bidrag til en mer effektiv utnyttelse av den kompetanseressurs våre universiteter og høyskoler forvalter. Den angår spørsmålet om hvordan vi kan skape et bedre grensesnitt mellom forskning og næringsliv, slik at vi bedre er i stand til å utnytte vitenskapelige funn som grunnlag for kommersialiserbare oppfinnelser i næringslivet. Det er med andre ord spørsmål om å etablere systemer som fanger opp oppdagelser som kan utvikles til patenterbare oppfinnelser, og som sørger for at dette skjer på en måte som er økonomisk og samfunnsmessig forsvarlig.

Utgangspunktet for vårt utredningsoppdrag ligger i den litt paradoksale situasjon at en rekke av de mennesker som har de største forutsetningene for å gjøre nye og spennende kommersialiserbare oppfinnelser, sitter i stillinger hvor dette ikke er definert som en del av deres arbeidsoppgaver. Forskning er i sitt vesen en allmennyttig virksomhet; målet er ny innsikt som skal komme alle til gode, ikke eksklusiv kunnskap som skal tjene snevre økonomiske interesser.

Slik er det, og slik må det være, ved våre universiteter og høyskoler. Dette er institusjoner som skal drive med allmennyttig og desinteressert kompetanseoppbygging. Universitetene og enkelte høyskolemiljøer har ansvaret for den grunnforskning som all annen avansert faglig kompetanse må bygge på. Trapper vi ned grunnforskningen for å øke volumet av anvendt forskning, spiser vi ganske enkelt de intellektuelle settepotetene. Vi kan høste gevinster på kort sikt, men på lang sikt vil vi stå uten grunnlag for ny vekst.

Utfordringen er da å utnytte kompetansen på universitetene og høyskolen bedre i kommersielle sammenhenger, uten at dette går ut over primærfunksjonene ved disse institusjonene, forskning og utdanning. Denne innstillingen er et forsøk på å gi et bidrag til dette. Den har som målsetting å øke den kommersielle utnyttelse av de oppdagelser og innsikter som springer ut av forskning ved universiteter og høyskoler, uten at dette skal true verken forskningens frihet eller institusjonenes tradisjonelle hovedoppgaver – fri forskning og høyere utdanning.

Med dette utgangspunktet er det viktig å understreke at det verken er ønskelig eller mulig å utvikle våre universiteter og høyskoler i retning av mer eller mindre selvfinansierende forskningsinstitusjoner. Betalt forskning – oppdragsforsking – verken bør eller kan bli mer enn en begrenset del av den totale virksomhet ved en institusjon som har ansvar for utdanning og grunnforskning. Oppdragsforsking og kommersialisering må hvile på disse grunnaktivitetene, den kan ikke tre i stedet for dem.

Utvikling av patenter og produksjonsmetoder vil normalt ikke kunne bli noen netto inntektskilde av stor betydning for universitetene og høyskolene. Treffprosenten – i betydning andel oppdagelser som lar seg utvikle til kommersielt utnyttbare oppfinnelser – er mye lavere enn folk flest er klar over, antakelig ca 10% i gjennomsnitt, og tidsrommet fra en vitenskapelig oppdagelse gjøres til det foreligger kommersiell inntjening av betydning gjerne svært langt, 10 år er ikke lang tid i en slik sammenheng.

Grunnen til at universitetene og høyskolene bør satse mer på kommersiell utnytting av sin forskningsvirksomhet er derfor ikke primært av bedrifts- eller institusjonsøkonomisk art, det er spørsmål om å etablere systemer som gir samfunnet større glede av virksomheten. For så vidt kan vi fortsatt tale om desinteressert forskning, institusjonene må engasjere seg også i kommersialiseringsarbeid, fordi dette kommer det samfunn til gode som de er satt til å tjene.

For å få dette til er det nødvendig å skape et system hvor flere ulike aktører møtes og spiller på lag. Vi må ha forskere som opplever det å utvikle forskningsmessige innsikter til patenterbare oppfinnelser der det er mulig, som en del av sin yrkesmessig forpliktelse og som noe som oppleves som faglig og økonomisk meningsfullt. Vi må ha institusjoner som har et profesjonelt apparat som kan fange opp lovende forskningsresultater, gi hjelp og støtte til å utvikle disse til kommersielt utnyttbare oppfinnelser, og gi hjelp på veien fram til et produkt som kan interesser private investorer. Og vi må ha private investorer med innsikt og vilje til å gå inn i et forpliktende samarbeid med institusjonene og forskerne for å få fram nye produkter basert på forskningsresultater.

@@@@@

Den innstilling som legges fram i dag er i det vesentligste enstemmig, og den er basert på en felles problemforståelse i et utvalg med til dels ganske ulik bakgrunn.

Medlemmer i utvalget er tre professorer – hvorav én jurist, én teknologisk forsker og én medisinsk grunnforsker, samt to medlemmer med erfaring fra næringsliv og utvikling av kunnskapsbedrifter. Det er direktør Stein Holst Annexstad, Asker, professor Anne-Lise Børresen Dale, fra Radiumhospitalet, professor Asbjørn Rolstadås fra NTNU, direktør Ida Skard som kom fra NHO, og utvalgets leder, Jan Fridthjof Bernt, med bakgrunn som juridisk professor og rektor ved Universitetet i Bergen.

Utvalgets innstilling tar utgangspunkt i at dagens rettsregler gir institusjonene en altfor svak rolle når det gjelder kommersialisering av forskningsresultater. Forskere ved universiteter og høyskoler har selv eiendomsretten til og rett til avkastningen av oppfinnelser de gjør i forbindelse med sin forskningsvirksomhet. Dette medfører at det er problematisk for institusjonene å satse ressurser på kommersialisering av forskningsresultater. Samtidig er det et problem at langt fra alle forskere har den nødvendige kompetanse til å ivareta sine og institusjonens interesser på en tilfredsstillende måte i en slik prosess – faglig og økonomisk.

Her har institusjonene en viktig rolle som pådrivere og som ansvarlig for å gi profesjonell hjelp i kommersialiseringsarbeidet. Men skal disse kunne gå mer aktivt inn i dette arbeidet er det nødvendig at det etableres et system hvor interessene til begge aktører i en slik prosess – forskeren og institusjonen – ivaretas på en forsvarlig måte. Ja, egentlig er det tre hovedaktører; forskeren, institusjonen som sådan og det forskningsmiljø forskningen finner sted i. Fagmiljøet som støtter opp under forskningsvirksomheten – faglig og ved å stille lokaler, utstyr og personale til rådighet, må også få noe igjen for denne innsatsen hvis det viser seg at en oppfinnelse gir økonomisk avkastning.

På denne bakgrunn foreslår et samlet utvalg at det tas inn i Universitets- og høgskoleloven bestemmelser om rettigheter og plikter for både institusjon og tilsatte i forbindelse med kommersialiseringsarbeid.

På den ene siden fastslås en forpliktelse for både institusjon og forsker til å søke å ta vare på det kommersielle potensiale i forskningsresultater. Institusjonen skal å gi råd, veiledning og stille ressurser til rådighet for slik virksomhet, og forskeren skal oppfatte slik kommersialisering som en naturlig del av sin faglige virksomhet.

For å oppnå dette foreslås en bestemmelse om fordeling av eventuell avkastning av slike oppfinnelser med utgangspunkt i en fordelingsnøkkel som gir en tredel til institusjonen sentralt, en tredel til det forskningsmiljø oppfinnelsen springer ut av, og en tredel til forskeren selv. Denne fordelingsnøkkelen vil imidlertid kunne fravikes i situasjoner hvor dette fremtrer som rimelig ut fra den relative innsats fra disse tre interessentene.

Utvalget deler seg på ett punkt: Det gjelder spørsmålet om rådigheten over en eventuell oppfinnelse. Flertallet – medlemmene fra forskersiden - mener at selv om institusjonen skal ha rett og plikt til å medvirke til kommersialiseringsarbeidet, bør forskeren ha siste ord ved avgjørelsen av hvorvidt en oppdagelse skal utnyttes kommersielt og i tilfelle på hvilken måte. Mindretallet – representantene fra næringslivet – mener at det er lite rimelig å pålegge institusjonen et slikt ansvar for å ivareta kommersialiseringsmulighetene og bygge opp et apparat til å ivareta dette, uten samtidig å gi den siste ord også med hensyn til hvorvidt og hvordan kommersialisering skal skje.

For min egen del vil jeg føye til at jeg opplever denne uenigheten som forholdsvis lite dramatisk. Det dreier seg i siste instans om et valg mellom to ulike tenkemåter når det gjelder råderett over forskningsresultater – et arbeidsgiverperspektiv og et forskerperspektiv. Men med det felles standpunkt et samlet utvalg står bak når det gjelder fordeling av avkastning og oppbygging av et apparat ved institusjonene med ansvar for kommersialisering, vil denne uenigheten nok ha større symbolsk enn praktisk betydning.

Det viktigste er at vi kommer i gang med en bedre tilrettelegging for kommersialisering av forskningens resultater. Dette er ingen gratis lunsj. Det krever økt innsats fra samfunnets side i alle fall i en fase hvor man skal bygge opp et profesjonelt kommersialiseringsapparat ved institusjonene. Men det er nødvendige investeringer i arbeidet med å utvikle Norge som et høykompetansesamfunn og å knytte forskningsinstitusjoner og samfunn tettere sammen.