Endelig i gang med opprydding

En helhetlig opprydding av forurenset sjøbunn starter i Oslo i disse dager. Det er godt at dette viktige arbeidet nå er i gang. Oppryddingen viser at vi tar ansvar for tidligere tiders forurensning, og at vi stopper miljøgiftene i å spre seg i miljøet vårt.

Står du en sommerdag og ser utover fjorden med båter og badeliv, er kanskje ikke din første tanke rettet mot partiklene som virvler rundt under den blanke vannoverflaten. Der du ser vannet fra, virker det kanskje bare blått, avbrutt av solstreif som glitrer langs en båtripe. Hadde du tatt på deg dykkermaske og sett under vannflaten kan det hende du hadde oppdaget noe annet. Hadde du tatt meg deg en spade, og gravd i overflaten av sjøbunnen, hadde du funnet enda mer.

Den siste måneden har jeg mottatt mange protester på e-post. Avsenderne protesterer mot at bunnmasser fra havneområdene i Oslo skal legges i et overdekket deponi i sjøen ved Malmøykalven i Oslofjorden, et område som brukes til rekreasjon og fritid. Der er jeg er redd avsenderne har skuet fjorden mest på overflaten. De ser barna bade på badestrendene, men ikke partiklene som i dag svever fritt rundt under vannflaten, også utenfor Malmøykalven. Partikler som inneholder miljøgifter vi ikke ønsker. Det er ikke slik at fjorden er ren i dag, og at det nå vil bli verre. Tvert imot er det dagens og gårsdagens forurensning det nå skal ryddes opp i. Partikler med forurenset sjøbunn virvles opp av båtpropeller og tas opp i planter og dyr i sjøen, som blir mat for fisken, som blir mat for oss. I Oslofjorden frarådes det å spise ål fanget innenfor Drøbak, og å spise lever fra fisk fanget innenfor Horten og Jeløya.

Det er på tide å rydde opp. Jeg er derfor glad for at det er tatt initiativ til en helhetlig opprydding i Oslo havn. Miljøorganisasjoner støtter arbeidet og fagfolkenes konklusjoner. De ønsker at vi rydder opp, så stoffene slutter å spre seg i nærmiljøet.

Grundige prøver har vist oss hva som befinner seg i forurenset sjøbunn. Det er altså ikke slik at det er usikre mengder miljøgifter vi har å gjøre med. Bunnmassene består typisk av mer enn 90 prosent sand, silt og leire, og vel fem prosent organisk materiale som planterester og kloakkrester fra tidligere tiders utslipp. Bare noen få promille er miljøgifter av typen PCB og kvikksølv. Bunnmassene er ikke så forurenset at de klassifiseres som farlig avfall. Det er heller ikke farlig å bade i områder der forurenset sjøbunn ligger åpent til i dag. Likevel ønsker vi å få forurensningen ut av sirkulasjon, først og fremst av hensyn til planter og dyr i sjøen. Det er ingen motsetning i det. Når massene blir forsvarlig plassert i et dypvannsdeponi 60 meter under vannoverflaten, og dekket til med rene masser, vil de fortsatt ikke utgjøre noen fare for folk som bader i området. Men forurensningene vil bli tatt ut av sirkulasjon. Slik at for eksempel ål og fiskelever etter hvert vil kunne bli menneskelig føde igjen.

Den helhetlige oppryddingen som nå skjer i indre Oslofjord er starten på et omfattende arbeid. Langs hele kysten ligger det områder der vi har behov for å rydde opp, fordi gammel forurensning ligger avleiret i bunnmassene. Mange steder trenger man også å ta opp bunnmasser som er forurenset, fordi det er behov for større seilingsdybde inn til havner og kaianlegg.

Der det er mulig, vil forurenset sjøbunn kunne dekkes til av rene masser, som hindrer opptak eller spredning av stoffene. Der det er for grunt for tildekking, må bunnmassene eventuelt graves opp. Det betyr også at vi noen ganger må grave opp sjøbunnen ett sted, og plassere massene trygt et annet sted, som i et dypvannsdeponi der de dekkes til. Å kjøre 70 000 – 100 000 lastebillass med bunnmasser langs veiene til et deponi på land, for hver havn som ryddes, er ikke god miljøpolitikk. Det er heller ikke en fornuftig bruk av den begrensede plassen vi har i dag for godkjent deponering på land.

Pilotprosjekter med uttesting av gravemetoder og deponeringsmetoder har gitt oss kunnskap om hva som fungerer godt og hva som fungerer mindre godt. De har gitt oss kunnskap om hvordan områder som ikke graves opp kan dekkes til for å hindre videre oppvirvling av miljøgifter, hvordan mudring av sjøbunn bør foregå, og hvordan vi kan lage deponier i vann som er stabile. Vi har også lært at det er viktig å se områder og tiltak i en større sammenheng.

Når vi nå skal i gang med et så omfattende arbeid over hele landet, er det viktig at vi har en felles forståelse av at dette oppryddingsarbeidet er nødvendig. Vi velger å jobbe for å stoppe sirkulasjonen av miljøgifter nå, og ikke fortsette å skue fjorden kun på overflaten, og legge oppryddingen over på barna våre. Det er et stort arbeid som venter oss og som vi nå tar fått på. Målet er å få tilbake fjorder og havner som ikke lenger er en trussel mot miljøet i sjøen. Som igjen kan gi grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til fisk og sjømat, og som lokalbefolkning og turister vil føle er innbydende og trygge for fiske og friluftsliv.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy