Forhandlinger i godt klima

Av Miljøvernminister Siri Bjerke

Kyotoprotokollen fra 1997 var en god begynnelse. Under forhandlingene i Haag i november skal Norge være en pådriver for at vi får en internasjonal klimaavtale som er så god at den kan settes ut i livet allerede i 2002. Og stadig flere skjønner hvor viktig dette arbeidet er.

Snø i Hammerfest eller orkan i Stillehavet. Om det bare er naturlige svingninger er vanskelig å si. Men vitenskapen har aldri vært mer entydig; Utslipp av klimagasser, i første rekke CO2, fører til endringer i klimaet. Kloden blir et drivhus. Dette er et internasjonalt problem som kun kan løses gjennom felles internasjonal innsats. Og Norge tar mål av seg til å være en pådriver.

I november holdes den 6. partskonferansen i Haag i Nederland (COP 6 -Conference of the Parties). Dette er den avgjørende forhandlingsrunden for å få satt Kyoto-avtalen ut i livet. Direktør ved Senter for Klimaforskning (CICERO) Knut Alfsen har ved flere anledninger sagt i media at han ikke tror Kyoto-avtalen vil tre i kraft. Fordi problemene er mange og store, og ikke minst fordi han mener problemene blir undervurdert.

Verken jeg eller den norske forhandlingsdelegasjonen er naive i forhold til de problem som må løses for å få satt en avtale ut i livet. Poenget for oss er å ha mest fokus på de viktigste elementene. Det er bred enighet internasjonalt om at menneskeskapte klimaendringer er i ferd med å bli et globalt problem. Det er også stor enighet om at problemene kun kan løses gjennom internasjonalt samarbeid. Med disse to elementene som basis, går i hvert fall jeg inn i forhandlingene fram til og under konferansen i Haag i november med følgende forventning. Kyoto-avtalen blir satt ut i livet.

Men det betyr ikke at vi vil kunne godta ethvert innhold i avtalen. Den må først og fremst være god for miljøet. Det betyr at de samlede utslippene av klimagasser må ned. Hovedvirkemiddelet for å få dette til er et internasjonalt system for kjøp og salg av utslippskvoter mellom industrialiserte land. Systemet innebærer at prisen for utslipp blir lik i landene som er med i markedet. På denne måten unngår vi at bedrifter velger lokalisering ut fra hvor det er billig å slippe ut klimagasser. Avtalen må også si noe om sanksjoner dersom enkelte land ikke greier å overholde sine forpliktelser.

Kyoto-avtalen må også ta hensyn til utviklingslandenes interesser. Regjeringen vil arbeide for løsninger som gjør at u-landene kan ha industriell og økonomisk vekst uten at det er til skade for det globale klima. Dette innebærer overføring av både teknologi, og finansielle ressurser.

Alfsen i CICERO har liten tro på at USA vil godkjenne avtalen fordi næringsinteressene står veldig sterkt. Men i USA er det nettopp tunge aktører i næringslivet som nå viser vilje til å ta sin del av ansvaret. Uavhengig av om USA vil ratifisere avtalen eller ikke, har en av de største aktørene i oljeindustrien, BP/Amoco, forpliktet seg til å redusere sine utslipp med 10% i forhold til det de slapp ut i 1990. Shell er i gang med et tilsvarende opplegg. Institusjonene som presser den amerikanske regjering til å la næringsinteressene veie tyngre enn miljøet, blir stadig færre og taper også oppslutning. Dette må den amerikanske regjering ta på alvor. Og det vil forbause meg om USA har lagt ned så mye arbeid som det er gjort med klimakonsvensjonen, hvis de ikke har som mål å gjøre en god avtale for miljøet. En avtale som tilstrekkelig mange nasjoner kan ratifisere og sette ut i livet.

Utfordringene er mange og store, ikke minst for Norge. Vi må sette inn omfattende tiltak for å redusere våre egne utslipp. Det såkalte Kvoteutvalget har foreslått at det opprettes et nasjonalt kvotesystem for klimagasser i Norge. Dette vil regjeringen jobbe for å følge opp. I tillegg vil regjeringen legge til rette for økt satsing på fornybare energikilder, større fokus på ENØK-tiltak, og raskt komme i gang med et program for utvikling av bedre renseteknologi for gasskraftverk. Foruten gevinsten på klimasiden, kan teknologi bli en eksportartikkel for Norge. Men vi skal også heve blikket over vår egen horisont i tiden fram mot Cop 6. Jeg har allerede drøftet klimaspørsmål med de nordiske miljøministrene. EU-kommisjonen jobber med mulighetene for et kvotesystem for klimagasser fra 2005. Jeg vil så raskt som mulig følge opp denne muligheten til et nærmere samarbeid med EU-landene på dette området. Og like etter påske skal jeg delta på et høynivåmøte i New York der klimaproblematikken skal diskuteres. Under forhandlingene i Kyoto i 1997 dannet Norge sammen med Australia, Canada, Island, Japan, New Zealand, Russland, USA og Ukraina den såkalte "paraplygruppen". Denne gruppen skal fram til, og under COP 6 jobbe for at Kyotomekanismene, med et bredest mulig internasjonalt kvotesystem for klimagasser, blir en realitet.

Å få Kyoto-avtalen på plass innebærer store utfordringer, men viljen til å få til gode løsninger er etter mitt syn enda større. Jeg og resten av den norske forhandlingsdelegasjonen reiser til Haag i november, ikke bare med håp om, men også med tro på at det blir en god avtale som landene kan godkjenne. Og kanskje vil Knut Alfsen i CICERO gå ut og si; "-Heldigvis tok jeg feil."