Innlegg av miljøvernminister Knut Arild Hareide. "Kampen om arealene", nasjonal konferanse om kulturlandskap og arealbruk, Stavanger 21. september 2004

Arealpolitikk – nasjonale interesser og kommunenes ansvar

Kjære arrangør, kjære forsamling,

Det er en glede for meg å delta på en konferanse om arealpolitikken.

For uinnvidde er arealpolitikk kanskje ikke det første man tenker på når man tenker på miljøvern.

Vi som har ansvaret for det fysiske miljøet vet annerledes. Vi vet at arealpolitikken er et av våre fremste verktøy på miljøsiden. Vi vet at viktige verdier kan gå tapt dersom vi ikke forvalter vårt natur- og kulturlandskap på en bærekraftig måte.

Sammen har vi et viktig forvalteransvar.

Grunnlaget for levedyktige byer og bygder legges gjennom summen av våre enkeltvedtak - om bygging av boliger, næringsbygg, friområder og veier. Valget er vårt. Det er opp til oss å treffe beslutningene som vil sikre både livsgrunnlag og livskvalitet på kort og lang sikt.

Som arealforvaltere må vi tenke globalt - hvert år forsvinner regnskogsområder lik Norges areal. Vi må tenke nasjonalt – hvert år bygges produktive landbruksområder ned mens unike kulturminner gror igjen. Vi må handle lokalt - det er lokalt at interessene skal brynes, verdier veies opp mot hverandre og løsninger finnes. Det er vesentlig at vi engasjerer oss i utviklingen på alle nivåer.

De ulike interessene knyttet til arealbruk kan være både sterke og uforenlige – som konferansetittelen så treffende antyder kan det arte seg som en reell kamp om arealer. Gjennom lover og regler - og konferanser som denne - er vi heldigvis godt rustet til å ta kampen på en åpen og inkluderende måte.

Ansvars- og oppgavefordeling

En sentral forutsetning er at dere som sitter i kommunene vet best hvor skoen trykker. Det må derfor være et betydelig lokalt handlingsrom i arealpolitikken. Dere nyter frihet under ansvar som innebærer at også nasjonale interesser må ivaretas.

Kommunene som har hovedrollen i planlegging og forvaltning av arealene. Ca 89 prosent av Norges areal forvaltes gjennom plan- og bygnings­loven. Det er dere som bestemmer utformingen av våre omgivelser.

Staten og fylkeskommunene har på sin side et ansvar for å formidle viktige nasjonale og regionale mål og interesser. Dette må skje tidlig i plan­prosessene, slik at kommunene kan ta hensyn til signalene.

Som dere vet, har fylkeskommunen, nabokommuner og statlige fag­myndigheter adgang til å fremme innsigelse til kommunale planer. Dersom nasjonale eller viktige regionale interesser er truet, er det helt riktig av disse instansene å bruke innsigelsesretten.

Av de ca 3000 arealplanene som vedtas hvert år i Norge, kommer bare 30-40 saker til Miljøverndepartementet som uavklarte innsigelsessaker. Dette inne­bærer at bare vel 1% av det totale antall planer havner hos oss. Dette vitner om godt utført planarbeid på lokalt og regionalt nivå. Jeg vil derfor gi ros til det planarbeidet som gjøres lokalt og regionalt, ved at de fleste konflikt­ene faktisk løses ved dialog og forhandlinger.

Kommunalt ansvar er en forutsetning for å kunne utnytte de stedlige ressursene og fange opp skiftende lokale behov. Mange kommuner står overfor nye utfordringer, innen både nærings-, miljø- og arealpolitikken. For å møte disse utfordringene trengs det kreative løsninger, skapt gjennom et aktivt lokalt og regionalt samarbeid:

• Kommunene må utløse engasjement og kreativitet
  Folk forventer at kommunen tar ansvar for å utvikle gode lokalsamfunn og attraktive livsmiljøer for sine innbyggere. Det er ikke nok å være tjenesteprodusent og tilfredsstille alle kravene fra regjering og Storting.
  
  Takket være mange gode lokale krefter, kunne kommunesenteret Inndyr i Gildeskål kommune nylig feire åpningen av en miljøgate. Initiativet har gitt lokalsamfunnet en flott møteplass, som ikke minst også ungdommen verdsetter. Samarbeidet har gitt positive ringvirkninger i form av nye kontakter og ny kunnskap i lokalmiljøet og i næringslivet.
• Samarbeid mellom offentlige og private aktører er helt nødvendig
  Det er viktig at det offentlige går inn i spleiselag med private krefter og frivillige organisasjoner. Offentlige myndigheter verken kan eller skal utføre alle oppgaver i samfunnet.
• Samarbeidet på tvers av kommunegrensene må styrkes
  Det er behov for et effektivt samarbeid på regionalt nivå, der berørte aktører legger vekt på rydde unna konflikter og skaper resultater.

Lokalt miljøvern

Lokal Agenda 21 handler om å kople en global strategi for bærekraftig utvikling med lokalt engasje­ment. I denne sammenheng er kommunene først og fremst initiativtakere til samarbeidsprosjekter med næringsliv og organisasjoner. Det er viktig å styrke kommunenes muligheter til å fylle denne rollen. Vi samarbeider nå med Kommunenes Sentralforbund for å integrere miljøvern og bærekraftig utvikling i opplæringen av nye folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner.

Kommunenes miljøansvar er fra i år innarbeidet som kriterium ved fordeling av midler gjennom rammetilskuddet og skjønnstilskuddet. Fylkesmennene må se mulighetene i dette. Ved å se skjønnstilskuddet i sammenheng med andre distrikts- og regionalpolitiske virkemidler kan vi oppnå en bærekraftig verdiskaping både lokalt og regionalt.

Jeg er opptatt av å gi det lokale miljøvernarbeidet en ny giv. Jeg ønsker at vi skal være en interessert stat som gir kommunene oppmerksomhet og etter­spør resultater. Kommunene sitter på en viktig verktøykasse når det gjelder miljøvern. Jeg er overbevist om at høy lokal miljøkvalitet vil bli et enda viktigere konkurransefortrinn i framtiden.

Tilgjengelighet for alle gjennom arealpolitikken

Så over til et tema jeg er glad for er kommet sterkere på dagsorden, og som jeg vil gi høy politisk prioritet. Det er tilgjengelighet for alle.

Personer med nedsatt funksjonsevne er ingen ensartet gruppe. Rundt 800.000 personer har en eller annen funksjonshemning som reduserer deres mulig­heter i samfunnet. Det er gapet mellom individets forutsetninger og om­givelsenes utforming som avgjør konsekvensene av funksjonshemmingen.

Regjeringen er opptatt av at samfunnet skal ha plass til alle, og at de med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter for personlig utvikling og livsutfoldelse på linje med andre. Regjeringen vil i oktober legge fram en egen handlingsplan på dette området.

I handlingsplanen vil det bli lagt vekt på økt bevisstgjøring og bred mobiliser­ing i samfunnet. Ikke minst er dette viktig innen arealpolitikken for å sikre økt tilgjenglighet til bygninger, transport og utemiljø. Jeg vil understreke det felles ansvaret for å søke løsninger, der de kan finnes, for å oppnå tilgjengelighet for alle.

Samordnet areal- og transportplanlegging

Byene og tettstedene vil spille en helt sentral rolle i utviklingen av framtidens Norge, både økonomisk og kulturelt. Veksten i disse områdene gir samtidig store utfordringer i arealpolitikken. Det blir viktig å unngå at produktive landbruksområder og viktige friluftsområder bygges ned.

Kommunene som arealplanmyndighet må legge opp til en arealeffektiv by- og tettstedsutvikling. En strategi er å bruke gamle havne- og industri­områder til nye formål. Siden vi er i Stavanger, kan jeg bruke Urban Sjøfront som eksempel. Dette er et område på 650 dekar like øst for bysentrum som tidligere huset over 70 hermetikkfabrikker og annen industri. Området forvandles nå til en ny og spennende bydel. Her skal etableres opp mot 5000 boliger, 2000 arbeidsplasser og flere under­visnings- og kulturaktiviteter. Dette er et godt eksempel på byomforming i praksis.

Når vi fortetter og omformer byene våre, er det viktig å sikre kvalitet. Vi må avsette grønne arealer og lekeplasser, vi må få trygge gater og veier, og vi må strebe etter vakre bygg og omgivelser. Dette er viktig for helse og trivsel.

En effektiv arealbruk er dessuten viktig for å redusere energibruken og utslipp av klimagasser fra biltrafikken. Veitrafikken står for 22,4% av landets CO ²>-utslipp, og andelen øker. Effekten forsterkes ytterligere der arealbruken kombineres med bedre kollektivtransport, begrenset bilbruk og tilrettelegging for syklister og gående.

Jeg holder meg til Rogaland. Jær-regionen er et forbilledlig eksempel på at det samarbeides om areal- og transportplanlegging over kommune­grensene. Fylkesdelplanen har her vist seg som et godt redskap for areal­avklaring. Den fastsetter utbyggings­mønster, sikrer regionale grønn­struktur og legger til rette for god kollektiv­transport.

De rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging gir sentrale føringer for arealplanleggingen, selv om det vil være rom for en viss lokal tilpasning.

Landbruk Pluss – betydningen for arealbruk og miljø

Landbruksministeren snakket i går om omstillingene i landbruket og Landbruk Pluss.

Vi er nå i gang med å gjennomgå hvilke nye utfordringer Landbruk Pluss gir for den kommunale planleggingen. Et hovedfokus er de mange verdiene som knytter seg til landbruks-, natur- og friluftsområdene.

Mange nye virksomheter, for eksempel innen reiseliv og gårdsturisme, vil lett kunne tilpasse seg landbruksmiljøet og kultur­landskapet. Det er derfor viktig å tilrettelegge for slike nye aktiviteter. Vi må samtidig kunne si nei til virksomheter som medfører økt ferdsel, vegbygging eller forurensning i områder vi ønsker uberørt, enten det nå er av hensyn til jordvern, friluftsliv eller naturvern.

Kulturminner og kulturmiljøer i landbruket

Landbruket forvalter sentrale deler av vår kulturarv. Bygninger, ferdsels­årer, steinmurer og de automatisk fredete kulturminnene er eksempler på slike verdier. De sikrest lettest og best gjennom en aktiv, hensynfyll og bærekraftig bruk.

Kulturminnene og kulturmiljøet utgjør et sentralt grunnlag for verdi­skaping i landbruksområdene. Turisme, friluftsliv, gårdsutsalg, ridesenter og under­visning er typer aktiviteter som kan drives kommersielt.

I 2004 ble det igangsatt et forsøk om overføring av myndighet etter kultur­minne­loven til tre byer; Kristiansand, Bergen og Stavanger. Forsøket skal gå fram til 2007. Jeg ser med spenning fram til resultatene av forsøket og særlig hvordan byene i større grad kan få tatt i bruk kulturminneverdiene som ressurs.

Jeg ser frem til å komme med en nærmere utdyping av disse temaene i en stortings­melding om kulturminnepolitikken tidlig neste år.

Landskapskonvensjonen

Norge har sammen med 10 andre land ratifisert den europeiske landskaps­konvensjonen, som trådte i kraft 1. mars 2004. Konvensjonen er viktig for å rette fokus på kvaliteten av landskapet, og hvilke virkninger ulike inngrep og endringer vil ha.

"Landskap" ikke er et annet ord for "miljø". Landskap er personlig og inkluderende – fordi vår egen opplevelse av det gis på grunnlag av minner, assosiasjoner og kunnskap. Landskapet er alltid i endring, i takt med naturens egne prosesser og påvirkningen fra menneskenes aktivitet. Landskap blir dermed også et uttrykk for kultur. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre slike endringer, men å påvirke endringene i en retning som vi ønsker.

Miljøverndepartementet har lagt vekt på å informere alle kommuner, fylkeskommuner og statlige etater om landskapskonvensjonen. Mitt mål er

• at offentlige myndigheter, næringsliv, private organisasjoner og folk flest blir klar over landskapets betydning og
• at landskapshensyn integreres i all politikk som kan få virkninger for landskapet.

Selv om det er staten som har forpliktet seg til å iverksette konvensjonen, er vi avhengig av at det også på lokalt og regionalt nivå er vilje til å følge den opp.

Friluftsliv og strandsone

Retten til allmenn ferdsel i utmark, er viktig å ta vare på. Det fremmer friluftsliv og fysisk aktivitet og er med på å styrke kjærlighet til og ansvarsfølelse for naturen. Men friluftsliv kommer ikke av seg selv, vi må også motivere til et aktivt friluftsliv. Friluftsliv er derfor spesielt viktig i skolen, slik at barn og unge tidlig får oppleve naturens mangfold.

Kommunene og de frivillige organisasjonene er de viktigste aktørene for å fremme det allmenne friluftslivet. Friluftslivets År 2005 er et stort felles løft mellom organisasjonene og det offentlige for å fokusere på friluftslivets glede og nytte.

Senere i dag skal jeg besøke Madlasandnes her i Stavanger for å se på en ny del av turveinettet. Stavanger har lite utmark og skogarealer og det er desto viktigere å sikre turveier og grøntområder for almenheten. Det er derfor med glede jeg i dag vil gi 5 mill kr til kommunens friområde­prosjekt.

Gjennom mange år har det vært stor debatt om og mye kritikk av kommunenes håndtering av strandsonen. Der det er knapphet på tilgjengelig arealer for friluftsliv i strandsonen, har vi alle tapt, både allmennheten, kommunen og storsamfunnet. Jeg ønsker en mer offensiv strandsonepolitikk, og vil utfordre kommunene til å spille på lag om dette. Jeg er overbevist om at både nasjonale og lokale mål kan nås lettere dersom samarbeidet mellom kommunen og regionale myndigheter styrkes. Jeg vil også vurdere om regelverket kan gjøres bedre.

Over lengre tid har mange natur- og friluftsområder i strandsonen gått fra å være uberørte til å bli utbygget. Kommunene gir ennå for mange dispen­sasjoner, og flere mangler en plan for god og langsiktig kystsone­forvaltning. For å bedre denne situasjonen og sikre allemannsretten vil jeg prioritere følgende punkter:

• Utfordre kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn til en mer aktiv oppfølging enn i dag av de nasjonale målene for strandsonen når de behandler dispensasjoner og plansaker.

• Prioritere kystsonen i oppfølgingen av planlovutvalgets arbeid.
• Klargjøre kommunens plikter og muligheter til å rydde stengsler i strandsonen.
• Sikre og tilrettelegge de mest attraktive naturpregede delene av strandsonen.
• Etablere et landsdekkende nettverk for kystsoneplanlegging.
• Samlet sett håper jeg disse tiltakene vil styrke vernet av strandsonen.

Lov- og forskriftsendringer

Planlovutvalgets innstilling – som ble lagt fram i mai 2003 – har som kjent vært på en bred høring høsten 2003. Departementet mottok ca. 200 - til dels omfattende - høringsuttalelser. Forslaget til ny lovstruktur og nye bestemmelser fikk stort sett god tilslutning, også fra kommunene og landbruksnæringen. Det har imidlertid også kommet noen kritiske synspunkter.

Enkelte av utvalgets forslag er allerede lagt frem som lovendringer og i verk­satt. Det gjelder innføringen av tidsfrister i planbehandlingen og begrensn­ingen i adgangen til å fremme innsigelser og klager. Dette er endringer som er fremmet som ledd i Regjeringens arbeid med å forenkle og effektivisere offentlig forvaltning. Det er også vedtatt endringer i bestemmelsene om konsekvensutredninger (KU) i plan- og bygningsloven.

Jeg tror tiden kan være moden for en større modernisering av plan- og bygnings­loven, ikke minst for å få bedre grep på arealutfordringene. Jeg har ennå ikke tatt konkret stilling til den videre oppfølging av dette, men har spesielt merket meg behovet for å gjøre loven

• Mer brukervennlig
• Klarere verdibasert
• Bedre tilpasset ulike planbehov i kommunene og på tvers av kommunegrenser
• Mer effektiv for kommunal planlegging og arealstyring
• Bedre egnet til utvikling av distriktskommunene
• Bedre samordnet med sektorlovgivningen

Avslutningsvis vil jeg understreke hvor viktig det er at vi hele tiden tenker langsiktig når vi treffer beslutninger som påvirker natur, landskap og nærmiljø. Vi må ikke gjennom "bit for bit" utbygging undergrave de målene vi har satt oss i arealpolitikken. Jeg skal gjøre mitt til at plan- og bygningsloven og praktiseringen av den bidrar til å løse de utfordringer vi står overfor.

Takk for oppmerksomheten !