Historisk arkiv

Miljøbyprogrammet og politikk for bærekraftig byutvikling

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Miljøvernminister Siri Bjerkes innlegg til miljøbykonferansen 4.-6. sept. 2000

Miljøvernminister Siri Bjerkes innlegg til miljøbykonferansen 4.-6. sept. 2000

Miljøbyprogrammet og politikk for bærekraftig byutvikling

Velkommen til andre dag av Miljøbykonferansen. Bylivet og byenes utvikling er daglig tema i den offentlige debatten, og et spørsmål Regjeringen er opptatt av. Den urbane livsstil er populær som aldri før. Festen og folkelivet på Grønland i går var et levende uttrykk for det.

Men byen er ikke bare populær, den kan også være miljøvennlig. Gjennom konsentrasjon av arbeidsplasser, boliger og service kan byen være ressursøkonomisk og effektiv. Slike egenskaper gjør også byene til viktige drivkrefter i økonomien. Men det miljøpotensialetbyene har, er ikke utnyttet. Støy, forurensning og trafikkfare er lokale miljøproblemer for mange. Gjennom høyt energiforbruk og utslipp, spesielt fra biltrafikken, er byene også viktige bidragsytere til globale miljøproblemer og klimaendringer.

Miljøbyprogrammet har avdekket både sterke og svake sider ved dagens byer. Byene og sentrale myndigheter har sammen utviklet ny forståelse for hvordan byene kan bedres funksjonelt og miljømessig. Programmet har kommet med et bredt sett anbefalinger om nye virkemidler og bruk av de vi allerede har. Disse erfaringene og anbefalingene vil regjeringa ta utgangspunkt i når vi skal forme ut framtidig politikk for byutvikling.

Jeg vil i dette innlegget først si noe om hva jeg legger vekt på ved en miljøvennlig by, knyttet til erfaringene fra miljøbyene. vil jeg presentere hva Regjeringen vil gjøre for å nå målene. Kommunal- og regionalministeren og samferdselsministeren vil utdype dette i morgen.

Som dere har sett i pressen, har jeg engasjert meg sterkt for allemannsretten og spesielt folks adgang til vår felles kyststripe. Naturperlene må ikke forbeholdes noen få. Også i byen er det behov for å sikre "allemannsretten". En bærekraftig og levende by bør være tilgjengelig og til glede for alle.

Det betyr at alle har krav på et godt bomiljø og ren luft

De fleste har funnet seg et godt og trygt bomiljø, men fortsatt bor mange i områder med trafikk, støy og forurensning. Overvekt av små leiligheter uten trygge lekearealer gjør det vanskelig for barnefamilier å etablere seg sentralt i byene. Boligmarkedet er tøft, og pengepungen begrenser muligheten til gode bomiljø for mange. Slik bør det ikke være. Man skal heller ikke være avhengig av bil for å komme til fritidsaktivitet, butikk eller skole. Slike tilbud bør ligge i trafikksikker gangavstand fra boligen.

Gamle Oslo er et godt eksempel på at det nytter å forbedre lokalmiljø og byområder. Gjennom omlegging av hovedvegene, miljøbyarbeidet, Handlingsprogrammet for Oslo indre øst og tverretatlig innsats, er bomiljøet i Gamle Oslo kraftig bedret. Miljøbyene, blant annet Tromsø, har nyskapende byboligprosjekter der det satses på løsninger med lav energibruk og familieboliger med godt utemiljø. Miljøbyene anbefaler at det satses på områdeplanlegging der bolig, trafikk og utearealer ses under ett. Gater og byrom kan brukes til lek og opphold, ved at trafikk og parkering reduseres.

Områdeplanlegging og miljøforbedringer må selvfølgelig skje i nært samarbeid med berørte beboere og andre parter. Det betyr at alle bør kunne være med på å bestemme utviklingen av sitt eget nærmiljø. Vår sektordelte forvaltning er lite tilpasset et slikt behov. Sektorenes innsats må samordnes lokalt og vi må tørre å delegere myndighet nedover, også til lokalsamfunnet.

Miljøbyene, særlig Fredrikstad og Kristiansand, har kommet langt i å utvikle en lokalsamfunnspolitikk. Jeg tror mange byer har noe å lære her. Gjennom nærmiljøutvalg, velforeninger og bydelsråd har beboerene deltatt aktivt i forbedring av eget nærmiljø, og de har møtt kommuner innstilt på dialog. Erfaringen viser at det er nødvendig å dele byen inn i lokalsamfunn som folk føler tilhørighet til. Det må etableres organer lokalt og sentralt i kommunen som er representative og sikrer kontakt. Sist, men ikke minst, lokalsamfunnsarbeid må integreres i kommunens virksomhet, ikke overlates noen få idealister.

Alle skal ha rett til å ferdes i bygatene og tilgjengeligheten skal være god

Bilen kan ikke fortsette å fortrenge kollektivtrafikk, gående og syklende. Barn og andre fotgjengere er avhengig av å kunne gå trygt til sine gjøremål, og det skal ikke være farlig å sykle til jobben. Det er positivt at miljøbyene har utviklet en arealpolitikk som bygger opp om kollektivtransporten og vil styrke miljøvennlig transport. "Areal-buss" prosjektet i Kristiansand og "Buss 2000" i Tromsø er spennende grep i samarbeid med regionale myndigheter. I Gamle Oslo har nye sykkelfelt bidratt til kraftig økning av sykkeltrafikken.

Miljøbyene peker likevel på at det ikke er samsvar mellom byenes arealpolitikk og mulighetene til å styrke kollektivtransporten. Vegbygging prioriteres framfor kollektivtransport og myke trafikanter. Byene sier at de trenger drahjelp fra statens side dersom de skal greie å snu dagens trend. De ønsker en ny organisering av areal- og transportsektoren for å kunne se areal, parkering og alle former for bytransport i sammenheng.

Tromsø kommunestyre gjorde et svært gledelig vedtak i forrige uke. Kommunestyret besluttet å forlenge drivstoffavgiften og gå inn for en ny Tromsøpakke for perioden 2003-2011. De ønsker et spleiselag mellom stat, fylke, kommune og trafikanter. Rammen er 600 mill. kroner. Hele 80% skal gå til kollektivtrafikk og "myke" trafikanter. 20% til veganlegg. I tillegg ønsker kommunen å bli forsøksby for miljøvennlig transport der planlegging, investeringer og drift av veger og kollektivtransport samles i én enhet. Tromsøpakke II og forslaget til forsøk er en spennende konkretisering av anbefalinger fra Miljøbyprogrammet.

God tilgjengelighet skal gjelde alle. Vi må utforme gater og byrom slik at det blir lettvint å ta seg fram, også for dem som triller barnevogn eller er avhengig av rullestol. Arbeidet med gateutforming i Gamle Oslo er eksempel på en bevisst holdning til dette.

Alle skal kunne bruke sentrum trygt

Blanding av boliger, forretninger, kultur og arbeidsplasser gir en levende og trygg by. Departementets bidrag til å ivareta dette mangfoldet er kjøpesenter-stoppen, som legger begrensninger på etablering av bilbaserte eksterne kjøpesentre. Sentrale byområder er i rask endring, og det skal være rom for både nybygging og forandring. Men jeg vil samtidig understreke at det som ofte gjør byen så attraktiv, de vakre omgivelsene og kulturminnene, må tas vare på. Bryggene i Bergen, Torvet i Kristiansand og Kvadraturen er gode bevis på hvor mye kulturminner betyr for byens liv og identitet. Det er flott at miljøbyene griper fatt i disse utfordringene, bl.a. ved å utarbeide sentrumsplaner, kulturminneregistrering og byggeskikkveiledere.

Alle skal ha tilgang til gode grøntområder i byen

Utbygging på attraktive friarealer er et problem, ikke bare langs kysten, men også i byen. Presset på sentrale tomter er stort og fortsatt bygges grøntområder ned. Sentralt beliggende tomter, ikke minst langs fjord og elv, bør tilrettelegges for allmennheten.

Byenes arbeid med Grønne plakater har på en positiv måte bidratt til å rette fokus på og sikre verdifulle grønne områder. Glommastien i Fredrikstad, Store Lungegårdsvann i Bergenog Klosterenga i Gamle Oslo viser betydningen av å sikre og forbedre slike verdifulle arealer. Utfordringen blir å innarbeide de Grønne plakatene i bindende planer.

Alle må ha mulighet til å velge en miljøvennlig praksis

Mulighetene til å reise kollektivt og bruke miljøvennlige energiformer varierer mye fra by til by. En spredtbygd by med dårlig kollektivtilbud gjør det vanskelig for folk å velge miljøvennlig transport. En urovekkende tendens er at familier med flere yrkesaktive ser seg nødt til å ha to eller flere biler. Uten reelle alternativer er det vanskelig å endre forbruksvanene. Lokal Agenda 21-arbeidet er viktig både for å finne miljøvennlige alternativer og for å synliggjøre hvilke valgmuligheter vi har.

Erfaringene fra miljøbyene er likevel inspirerende; Noahs Park, Miljøsertifikat, Miljøbyens barn, Miljøundervisning i skolene og aktive beboerforeninger viser at befolkningen er engasjert, og ønsker rammebetingelser som gjør det mulig å opptre miljøvennlig. Miljøbyene ønsker at grønne skatter og avgifter videreutvikles for å dreie forbruket i riktig retning.

Alle har rett til en framtid som ikke ødelegges av forurensning

Jeg har beskrevet noen nasjonale mål for våre byer. Globalt har vi også et stort ansvar. Norge har forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen. Vår rike og mest forurensende del av verden påfører den tredje verden og hele kloden store miljøproblemer i form av CO2-utslipp og klimaendringer. Dette er ikke holdbart. I Norge står transport- og boligsektoren for om lag 50 % av energibruken. En reduksjon av CO2-utlippene er derfor nær knyttet til utvikling av mer bærekraftige byer.

Klimahandlingsplanene i Kristiansand og Bergen er positive forsøk på å tenke globalt og handle lokalt. Kristiansands planer for et fjernvarmeanlegg med bruk av spillvarme fra industrien, og flere byboligprosjekter som benytter seg av fornybare energikilder er også positive bidrag.

Hva vil så regjeringen gjøre for å oppnå de målene jeg har beskrevet?

Miljøbyprogrammet peker på spesielt tre viktige oppgaver:

For det første: Styrke den regionale planleggingen av hele byområdet

Som dere vet, debatteres fylkeskommunens framtidige rolle meget aktivt for tiden. Hvordan dette mellomnivået i norsk planlegging skal se ut om noen år, er ikke gitt. Jeg ser imidlertid for meg at det må være et eller annet organ på regionalt nivå som får ansvar for planlegging av utbyggingsmønster og transportsystem på tvers av kommunegrenser i en byregion. Men dagens fylkesplaner har ikke den nødvendige autoritet. Regionale planer for hele byområdet bør i større grad være styrende for både kommunene og staten. Statlige investeringer, bl.a. i bygg og infrastruktur, bør legge regionale planer til grunn. Vi bør i større grad tenke hele pakker framfor bevilgninger til enkeltprosjekter. Planlovutvalget har fått i oppdrag å komme med forslag til å løse disse problemstillingene. Positive erfaringer med frivillig kommunalt regionalt samarbeid må også bringes inn i denne debatten.

Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging gir viktige føringer for en mer miljøvennlig planlegging. Jeg vil signalisere et skjerpet syn på hvordan kommuner og fylkeskommuner bør følge opp disse. Bilbasert etablering av offentlige institusjoner til hovedveger og perifert beliggende, boligområder uten effektiv kollektivbetjening bør unngås. Vi trenger et robust utbyggingsmønster der viktige reisemål knyttes til kollektivsystemet. Kjøpesenterstoppen skal avløses av regionale planer der senterstrukturen avklares. Denne bestemmelsen bidrar til å fremskynde det regionale planarbeidet.

Det andre oppgaven det pekes på er å : Utvikle miljøvennlig bytransport ved at planer for arealbruk og midler til investering og drift av ulike transportformer ses under ett for hele byområdet

Regjeringen ser klart behovet for å styrke de miljøvennlige transportformene i byområdene. Dette vil samferdselsminister Terje Moe Gustavsen behandle nærmere i morgen.

Parkeringspolitikken bør også justeres. Framfor å stille minimumskrav til antall parkeringsplasser, bør det i områder med godt kollektivtilbud settes maksimumsnormer. Vi bør også utvikle finansieringsordninger og retningslinjer som gjør det mulig å styre parkeringspolitikken bedre. Det er for eksempel ønskelig å lokalisere parkeringsanlegg til det overordnete vegnettet og slik bidra til bilfrie områder i byen.

Og den tredje oppgaven; Utvikle delområder som trenger spesiell innsats, for eksempel sentrum og enkelte lokalsamfunn

Både Miljøverndepartementet og Kommunaldepartementet/Husbanken er sterkt opptatt av at den områderettede planleggingen styrkes. Byen må omstruktureres for å bli mer miljøvennlig. Dette forutsetter at det enkelte byggeprosjekt, med blant annet trafikk, byrom, grønt og funksjonene omkring ses i sammenheng.

Virkemidler for byomforming og fortetting utvikles nå i et nært samarbeid mellom seks kommuner og flere departementer. Et av forslagene er å bruke prinsippene som jordskifteverket bygger på, også i byområder. Dermed kan gevinster og ulemper fordeles mer rettferdig mellom grunneierne slik at det blir lettere å utvikle gode helhetlige planer.

Riksantikvaren vil også utvikle kunnskap og kriterier for vern av stedskvaliteter og kulturminner, slik at planlegging i by kan bli mer forutsigbar.

Både i den regionale, kommunale og lokale planleggingen må et langsiktig miljøperspektiv legges til grunn.

Miljø er ofte vanskelig å måle. Departementet ser behovet for metoder og indikatorer som kan beskrive hvorvidt utviklingen går i riktig eller gal retning. SFT har i samarbeid med departementet og miljøbyene, utviklet en veileder på dette feltet som vi kan bygge videre på. Behovet for et system som gjør det mulig å konkretisere og måle utviklingen i forhold til nasjonale miljømål, er presentert for planlovutvalget. Utvalget vurderer også mulighetene av å stille klarere krav til miljø ved bygg og anlegg, bl.a. i reguleringsplaner. Jeg er kjent med at miljøbyene etterlyser slike muligheter.

En bedre samordning av konsekvensutredninger og planlegging drøftes også. Slik vil miljøkonsekvenser og miljømål bedre kunne bli en naturlig del av den løpende planleggingen.

Jeg understreket tidligere at "alle må ha mulighet til å velge en miljøvennlig praksis." Dette krever innsats også fra statens side. Norge har vært tidlig ute med å innføre skatter og avgifter som skal stimulere til de riktige miljøvalgene. CO2-avgiften er en slik avgift. Vegprising er en framtidig mulighet. Regjeringen vil fortsatt satse på at grønne skatter og avgifter skal stimulerer til miljøvennlig praksis. Jeg vil invitere byene til et samarbeid for å få fram konkrete eksempler på hvilke tiltak som er særlig viktige for å utvikle miljøvennlig praksis i offentlig virksomhet, næringsliv og husholdninger.

Forsøksordninger og ny kunnskap er nødvendig for å utvikle bærekraftige byer. Miljøbyprogrammet er et godt bevis på det. Departementet ønsker fortsatt samarbeid med kommuner om bærekraftig byutvikling, også etter dette. Ikke minst er det viktig at staten samordner sine interesser og samarbeider med byer og områder som er under utvikling. Etter at Gamle Oslo nå utvikler seg i positiv retning, ønsker Oslo kommune en ekstra innsats også i Groruddalen. Denne mest folkerike dalen i Norge med over 100 000 innbyggere, har store miljøproblemer, ikke minst knyttet til de store transportårene. Her kan det være behov for drahjelp fra staten, og jeg vil vurdere hvordan vi kan bidra på en konstruktiv måte. Jeg tenker særlig på behovet for å samordne statlig planlegging i området.

For å styrke vår innsats med bl.a. byutvikling, vil det bli etablert en planenhet under departementet som skal bistå i byutviklingsarbeidet og innsatsen overfor kommunene.

TIL SLUTT

Viktigste anbefaling fra miljøbyene er at det må utvikles en helhetlig politikk for bærekraftig byutvikling med et langsiktig perspektiv.

Regjeringen har erkjent den sektordelte statens svakheter. Vi har erfaringer med at overlappende oppgaver og manglende samordning sentralt lett forplanter seg som problemer til resten av forvaltningen og i siste instans til hele samfunnet. Dette kommer tydelig fram i bypolitikken, hvor mange departementer har ansvar. (Miljøverndepartementet har ansvar for arealpolitikken, Kommunal- og regionaldepartementet for boligpolitikken, Samferdselsdepartementet har ansvar for transportsektoren, Arbeids- og administrasjonsdepartementet for statlige bygg og Fiskeridepartementet for havnene). At politikken til disse departementene til tider spriker, har miljøbyene gitt klart uttrykk for. Regjeringen vil gjøre staten tydeligere. Bedre samordning mellom departementene, også i bypolitikken, vil være et viktig ledd i regjeringens arbeid med å fornye og effektivisere offentlig forvaltning. Jeg har tatt dette opp med mine kolleger i regjeringen, spesielt med SD og KRD.

Det er derfor positivt at våre tre departementer samarbeider om denne konferansen. Vi har også Forum for storbyutvikling hvor til sammen 9 departementer møter 6 av de største byene for å drøfte byutviklingsspørsmål. Sider ved bypolitikken blir også berørt av Oppgavefordelingsutvalget, Boligutvalget og Planlovutvalget. Regjeringen ser det som sitt ansvar at oppfølgingen av disse utredningene trekker i samme miljøvennlige retning. Sammen med anbefalingene fra Miljøbyprogrammet vil dette gi regjeringen et godt grunnlag for å utforme en politikk for bærekraftig byutvikling.

Takk for oppmerksomheten!