Eksperimentelt utslipp av karbondioksid (CO2 ) i Norskehavet - avgjørelse i klagesak

Eksperimentelt utslipp av karbondioksid (CO2 ) i Norskehavet - avgjørelse i klagesak

Innledning og sakens bakgrunn

Statens forurensingstilsyn (SFT) ga den 5. juli 2002 Norsk institutt for vannforskning (NIVA) tillatelse etter forurensningslovens § 11 til å slippe ut 5,4 tonn ren karbondioksid (CO ₂) på 800 meters dyp nordvest for Storegga i Norskehavet. Utslippene skal inngå i et internasjonalt forskningsprosjekt i regi av Climate Technology Initiative (CTI) som tar sikte på å fremskaffe kunnskap om deponering av CO ₂ på dypt vann som et mulig klimatiltak.

Vedtaket er påklaget av World Wildlife Fund (WWF) Norge ved brev av 24. juli 2002 og av Greenpeace Norden ved brev av 26. juli 2002. I brev av 8. august 2002 opprettholder SFT sitt vedtak av 5. juli, og oversender saken til departementet for avgjørelse i henhold til forvaltningslovens § 33.

Klagernes anførsler

Anførslene fra henholdsvis WWF og Greenpeace er i stor grad sammenfallende og vil bli vurdert samlet.

Klagerne legger til grunn at eksperimentet i seg selv vil ha nokså begrensede direkte effekter på det marine miljøet. Klagernes innvendinger er i hovedsak basert på motstand mot at havlagring av CO ₂ tas i bruk i stor skala som et klimatiltak. Klagerne anfører at storskala utslipp av CO ₂ i dyphavet vil kunne ha uforutsigbare, negative effekter på havmiljøet og at CO ₂ som deponeres i vannmassene over tid vil kunne lekke ut til atmosfæren. Klagerne er kritiske til at forsøket ikke er innrettet med tanke på å fremskaffe mer kunnskap om dette.

Klagerne anfører videre at det ikke er avklart om deponering av CO ₂ i havet vil tillates som klimatiltak under Kyotoprotokollen. Klagerne anfører også at deponering av CO ₂ fra fossil forbrenning vil være i strid med OSPAR-konvensjonen og Londonkonvensjonen.

For øvrig vises det til klagene.

Departementets vurderinger

Departementet vil vise til at deponering av CO ₂ i vannmassene ikke tidligere har blitt utprøvd. Departementet vil innledningsvis understreke nytten av forskning for å få økt kunnskap om viktige miljøspørsmål og mulige løsninger på alvorlige miljøproblemer.

SFT har i sitt vedtak lagt til grunn at de forurensningsmessige ulempene ved dette konkrete prosjektet vurderes som beskjedne. Dette synet støttes også av klagerne.

Siktemålet med eksperimentet er imidlertid å fremskaffe kunnskap om havlagring av store menger CO ₂ som et mulig fremtidig klimatiltak. Dette tilsier at det bør foretas en nærmere vurdering av hvorvidt havlagring av CO ₂ kan betraktes som et aktuelt klimatiltak, og om slik bruk av havet vil være forenlig med internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til.

En viktig forutsetning for å vurdere om deponering av CO ₂ kan være et aktuelt klimatiltak i fremtiden, vil være kunnskaper om CO ₂ som lagres i havdypet kan lekke ut til atmosfæren. Det er i dag mangelfull kunnskap om dette, og spørsmålet er omdiskutert. NIVA har overfor SFT vist til at man ved dette forsøket har lagt størst vekt på å studere tekniske utfordringer og fysiske og kjemiske prosesser ved injeksjonsstedet, og at eksperimentet bare vil gi svar på noen av de mange spørsmål som lagring av CO ₂ i havet reiser. Departementet legger til grunn at forsøket ikke vil gi vesentlig bidrag til økt forståelse av mulighetene for framtidig utlekking av CO ₂ til atmosfæren. Etter departementet syn er dette et helt sentralt spørsmål i vurderingen av bruk av lagring av CO ₂ i havet som et mulig framtidig klimatiltak.

Departementet ser behov for en bredere internasjonal diskusjon og forståelse av dette spørsmålet. Det vises i denne forbindelse til at det ikke er avklart om deponering av CO ₂ i dyphavet vil tillates som klimatiltak under Kyotoprotokollen, og at spørsmålet fortsatt er under diskusjon.

Klagerne hevder at deponering av CO ₂ fra fossil forbrenning vil være i strid med både OSPAR-konvensjonen (konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det Nordøstlige Atlanterhav av 1992) og Londonkonvensjonen (konvensjon om bekjempelse av havforurensning ved dumping av avfall og annet materiale av 1972, med protokoll av 1996).

Norge har sluttet seg til begge disse konvensjonene.

Departementet vil understreke at de ulike problemstillinger som dette forsøket reiser ikke er direkte løst i de aktuelle konvensjonene, som har til hovedformål å beskytte det marine miljø mot skadelige påvirkninger. Begge konvensjonene fastsetter som hovedregel et forbud mot dumping av avfall og annet materiale til havs. Det gjøres unntak for enkelte avfallskategorier.

Spørsmålet om hvorvidt deponering av CO ₂ rammes av dumpeforbudet i OSPAR-konvensjonen ble tatt opp på det siste kommisjonsmøtet under konvensjonen i juni i år, på bakgrunn av det omsøkte prosjektet i Norskehavet. Møtet ga ingen endelig avklaring på dette spørsmålet, men det er ikke tvil om at prosjektet er omstridt og blir møtt med skepsis, både med hensyn til mulige skadevirkninger, og fordi man ikke ønsker å gjenåpne havet som dumpeplass for avfall. Den juridiske arbeidsgruppen under konvensjonen ble av møtet bedt om å foreta en nærmere vurdering av de ulike problemstillingen knyttet til mulig deponering av CO ₂ i havet. Denne vurderingen vil ventelig foreligge til det neste kommisjonsmøtet som finner sted i juni 2003.

Havmiljøkonvensjonene vil først og fremst ha betydning for eventuell CO ₂ deponering i større skala. Departementet mener likevel at det bør være klarere internasjonal enighet om dette er en praksis som vil være forenlig med OSPAR-konvensjonen, Londonkonvensjonen og klimaavtalen før det igangsettes forsøk med havlagring av CO _2.

Selv om de rent forurensningmessige ulempene knyttet til dette prosjektet ikke alene begrunner et avslag på utslippssøknaden etter forurensningslovens § 11, legger departementet avgjørende vekt på at spørsmålet om hvorvidt mulig fremtidig havlagring av CO ₂ vil være forenlig med de aktuelle havkonvensjonene ikke har fått noen endelige avklaring. Det er igangsatt en prosess for å vurdere dette spørsmålet innenfor OSPAR-samarbeidet. Dette tilsier at man avventer er slik gjennomgang før eksperimentet eventuelt gjennomføres.

Konklusjon

Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at det omsøkte eksperimentet ikke bør gjennomføres før forholdet til de internasjonale konvensjoner om beskyttelse av havmiljøet som Norge er bundet av har fått sin endelige avklaring, og at havlagring som mulig klimatiltak får en sterkere internasjonal forankring innenfor det internasjonale klimasamarbeidet .

Miljøverndepartementet tar klagene til følge. SFT's tillatelse av 5. juli 2002 oppheves.

Med hilsen

Inger Glad Stokland e.f.

ekspedisjonssjef

Anne Beate Tangen

avdelingsdirektør

Likelydende:

Norsk institutt for vannforskning, Vestlandsavdelingen
Greenpeace Norden
WWF-Norge
Statens forurensningstilsyn