Politiske tilhengere av markedsøkonomien står overfor både ideologiske og prak­tiske dilemmaer: Erfaring viser at frihet blir misbrukt av noen når fristelsen blir stor. Endog vårt lille og gjennomsiktige samfunn har vist flere skremmende til­feller av ledere som forsyner seg personlig av det lasset som de er satt til å forvalte for andre, og eksempler på styrer som umulig kan ha tatt sine oppgaver med det alvor som slike tillitsverv krever. Det viser seg om og om igjen at mar­keds­liberal­ismens faglige grunnlegger, moralfilosofen Adam Smith, hadde rett i sine berømte ord om at :

"Folk fra samme næring kommer sjelden sammen, ikke engang for hygge og adspredelse, uten at samtalene slutter med en sammen­sver­gelse mot allmenn­heten, eller en eller annen forståelse om å heve prisene."

På den annen side viser erfaring også at detaljerte inngrep for å hindre misbruk lett kan få utilsiktede virkninger som skader produktiviteten, og dermed rammer den allmennhet som de skulle beskytte. Vårt nåværende skadeskutte parlament­ariske system er uvanlig lite egnet for den nøkterne balansegang dette krever, og til i tide å utforme i tide lover som lukker omveier forbi lovens hen­sikt. Men dermed stiger de etiske utford­ringene for de økonomiske ledelses­mil­jøene ytter­ligere. De, og deres over­betalte advokater, må ta konsekvensene av at det kan være moralsk forkastelig å foreta handlinger som er juridisk i orden. Det er et sykdomstegn ved samfunnet når advokatindustrien lar seg bruke til å motvirke lovenes ånd, og suger til seg uforholdsmessig meget av både materielle verdier og landets beste hjernekraft.

Suksesser og skandaler kan være viktige utgangspunkter for tanker om hvor­ledes toppledelse i bedrifter bør være utstyrt og organisert, og roller for styrer og eiere i det samspillet som utkrystalliserer kurs og resultater. Et par eksempler blant altfor mange mulige: Hvorledes kunne det skje at Storebrand i sin tid gikk til selv­mordsangrep på Skandia, og tapte uhyrlige verdier på en aksjon som var forhåndsdømt til nederlag? Og hvorfor ble ikke Kværners kjøp av Trafalgar House stoppet i tide ?

Eksemplene bekrefter at det ikke er nok at styret har kunnskaper, for det har mange mislykkede styrer hatt rikelig av. Styrene må også ha medlemmer med tid og skepsis nok til ikke la seg imponere av visjoner. Sammensetningen av styrer i store deler av næringslivet, med tallrike gjengangere, gir inntrykk av at det er lagt større vekt på styret som støtteorgan og kontaktskapende supple­ment til bedriftsledelsen, enn på styrets funksjon som strategisk kraft, selv­sten­dig kor­rektiv og effektiv kontrollør.

Man kan håpe at kravene om bredere rekruttering, særlig flere kvinner, kan bli en brekkstang for større allsidighet. Men sikkert er det ikke: Utskifting av menn – det vil nok først og fremst si ut med dem som har de svakeste kontakter i bestemmende miljøer - med overbelastede gjengangerkvinner behøver ikke bli fremskritt på noen annen måte enn statistisk. Prosessen krever mer omtanke enn som så.

Uten tilknytning til akkurat de to sakene jeg trakk frem som eksempler, kan man vel også slå fast at i de tilfelle der konsernledelsen faktisk har betydelig innflyt­else over utvalget av styre­med­lemmer, blir styrets evne til å være balanse mot konsernledelsen enda mindre. Aller verst må det være der noen tror at et styre­medlem er uavhengig, mens vedkommende i virkeligheten har personlige grun­ner til å dempe eventu­elle motforestillinger til ønsker fra de mektigste i konser­net. De farligste amerikanske skan­dalene gir så vidt jeg forstår eksempler på skadevirk­ninger av dominerende inn­flytelse over styret fra ledelsen i konsernet. Skal man unngå slikt, må det kreves full åpenhet over alle forbindelser mellom bedriften og sty­re­medlemmer, og mellom styremedlemmene. Det er et sunn­hets­tegn at oppsøk­ende journalister interes­ser­er seg for ukjente nettverk mellom mektige personer, og et sykdomstegn at ele­ment­er i juristindustrien kan gripe til aktivt lureri for å skjule dem.

Statlige virksomheter reiser særlige problemer. Et tilfelle som jeg tror det er meget å lære av, er Statoil. Der hadde man frem til siste del av 1980-årene en leder som var visjonær. Man trodde at han var en over­veldende økonomisk suksess. Derved ble hans stilling efterhvert så sterk at han i en periode kunne styre eieren, som var staten, mer enn eieren kunne styre kon­ser­net. En teoretisk sett dominerende eierstyring viste seg å bli en illusjon. Styr­ets innflytelse sank fra sterk ned mot sandpåstrøernes. Også der ledet dette til overmot i den ansatte ledelsen, og giganttap på et prosjekt som var over evne. Men efter skandalen var ett styre­medlem med uvanlig innsikt og berettiget selvtillit nok til å spille en avgjørende rolle.: Vid­kunn Hveding kunne fra sin plass som viseleder i styret, tross motstand fra eieren ved regjeringen Harlem Brundtland, presse frem et skifte i konsernledelsen. Dette skiftet var veien til en grundig sanering av kon­sernets utgiftsside.

Delprivati­seringen av Statoil var et høyst påkrevet tiltak for å bringe inn aksje­mar­kedet som vakt mot en gjen­tak­else av den ukultur som ledet frem til Mong­stadskan­dalen, som det hadde vist seg at vanlige politiske kontrollmekanismer ikke klar­er å hind­re. Forekomsten av private aksjonærer innebærer også en retts­lig barriére mot gjen­opp­takelse av idéen om å bruke stats­bedrifter som virke­mid­ler i industripolitikken. Dette har vært en viktig beskyttelse for Norsk Hydro helt siden 1945, og er det for Telenor. Om det er behov for en tilsvarende be­skyt­­telse for Statkraft er en sak for seg.

Jeg kan ikke se noe ulogisk i å være for delprivatisering og mot helprivatisering i særlige tilfelle. Den viktigste grunn til å beholde elementer av statlig eierskap til rent forretningsmessige foretak er neppe at staten kan bidra til langsiktighet, for erfaring tyder ikke på at denne mulighet ligger til rette for politikere. Det ligger overhode ingen nedvurdering av politikere i en oppfatning av at de belast­ninger, påtrykk og fristelser som de er utsatt for ikke gir dem de beste forutset­ninger for å utforme strategier for forretningsforetak og velge midler til å gjen­nomføre dem. Derfor kan staten som aktiv eier lett bli dårligere enn en passiv eier. Men selv som passiv eier kan staten gjøre viktig nytte, først og fremst for å bevare det vi trenger av nasjonalt eierskap.

Tiden tillater dessverre ikke at jeg nå holder det foredraget om det nasjonale eierskap som jeg har holdt flere ganger i andre forsamlinger. La meg bare si kort at jeg er enig i at utenlandsk eierskap i mange tilfelle har vært gunstig for Norge. Men alt med måte ! Utsalgene av norske arbeidsplasser har efter mitt skjønn fått et omfang som man vil beklage senere. Men utvalget av virkemidler for å beg­rense fortsatte utsalg er begrenset. Statlige eierandeler er ett av dem, i mange tilfelle kanskje det eneste. Men dersom man erkjenner statens oppgave som beskytter av et minimum av nasjonal eien­domsrett til sentrale kommandoposter i norsk næringsliv, kreves det endringer både i holdninger og i signaler til forvalt­ere av statlige midler.

Mest ubegripelig i rekken av nasjonaløkonomisk meningsløse salg er salget av Kreditkassen. Der hviler ansvaret på Stortinget selv. I andre tilfelle, der sel­skap­- er med staten som største aksjonær selger viktige datterforetak til utlandet, blir man stilt overfor krav om ekstrem passivitet fra denne største aksjonærs side: Styrene vil ha seg frabedt at største eier blander seg inn, og får eiendommelig nok med­hold i det fra denne eiers side. Men hvis man skulle følge det som ellers sies om betyd­nin­gen av profesjonelt eierskap, må det vel være naturlig at største aksjon­ær har en mening om så sentrale spørsmål som salg av betydelige datter­sel­skaper, selv om denne storaksjonær er staten.

Et tankevekkende eksempel var at staten som aksjonær i Storebrand stemte for at denne bedriften, som er den største forvalter av norsk privat sparekapital, skulle selges til et finsk selskap. For det var jo realiteten i at Folketrygdfondet stemte slik. Hvis man mener at Folketrygdfondets instruks gjorde dette nød­vendig må man finne frem til metoder som forebygger påtvunget nasjonal bevisstløshet ved forvaltningen av statlig kapital.

I dette ligger ikke noen tanke om en virkelig aktiv bruk av statens kapital til å styre næringsutviklingen: Sporene fra tidligere forsøk bør skremme enhver som har et minimum av hukommelse. Tanken om å overlate betydelig offentlig kapi­tal til såkalt uavhengig forvaltning, det vil si til fonds som styres av personer som ikke har reelt ansvar overfor noen andre enn seg selv, er ikke bare konsti­tusjonelt forkastelig, men vil også åpne for farlig misbruk fra taleføre press­gruppers side. Men det bør være mulig å utvikle metoder som innebærer at stat­lig kapital medvirker til å bevare nasjonal kontroll over virksomhet av nasjonal betydning.

Man kan håpe at skatteendringer kan medvirke til å bygge opp mer solide pri­vate eiermiljøer, som kan gjøre statlig medvirkning til å sikre det nasjonale eierskap unødvendig. Men det er i beste fall lang vei dit, og i mellomtiden får man bruke de akseptable midler man har.