Vi har presentert et forslag om statlig overtakelse av sykehusene i Norge. Dette er et prosjekt som omfatter 82 sykehus og den øvrige spesialisthelsetjenesten med til sammen 80.000 årsverk og en utgiftsside på om lag 36-37 milliarder kroner i året.

Alt annet jeg har stelt med før blir smått sammenlignet med dette. Ja, de største bedriftsovertakelser i det private næringslivet blir små i forhold til sykehusreformen. Hvorfor gjør vi dette?

Først og sist dreier dette seg om pasientene! Reformens mål er å tilby gode og likeverdige helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det og uavhengig av bosted, alder og sosial tilhørighet.

Vi må behandle flere, det vil si å utnytte kapasiteten og ressursene bedre, vi må få mer helse ut av pengene. Det må bli slutt på køer, lange ventetider og korridorpasienter. Det må bli større likhet i kvaliteten i behandlingen. Vi må gi pasientene reelle alternativer; fritt sykehusvalg i Norge og muligheter for behandling i utlandet.

Noen har ment at dette er å legge listen høyt. En journalist skrev at ingen har gitt velgerne noe større løfte på mange år.

Men skulle vi gå til denne reformen med ambisjoner om status quo? Skulle vi si at manglene i helsevesenet, de sleper vi med oss i årene som kommer? Svaret må bli nei.

Jeg skal si noe om reformens innhold og hvorfor jeg mener statlig overtakelse er en god medisin for helsen.

Reformen er ikke en kritikk av de nåværende eiere, fylkeskommunene. Tvert i mot vil jeg berømme fylkeskommunen for deres eierskap. Det er selve systemet med et fragmentert eierskapet jeg kritiserer: først ved at eierskapet er splittet på 19 fylkeskommuner og dernest ved at ansvaret for finansieringen ikke er tillagt eierne, men staten.

Vi foreslår at staten overtar eieransvaret for sykehusene. Eierskapet går fra de 19 til den ene. Dette er viktig fordi vi klargjør ansvarsforhold og stopper sparteperspillet mellom forvaltningsnivåene.

Samtidig med dette tas sykehusene ut av forvaltningen og organiseres som foretak, 100 prosent eid av staten og med selvstendige styrer etter modell fra statsforetakene. De enkelte sykehus kan organiseres som datterforetak med egne styrer. Dette er en like viktig del av reformen som at staten overtar eierskapet.

Få forbinder noe særlig med "foretak". I praksis dreier det seg om å organisere virksomheter i "bedrifter" med større selvstyre og delegasjon av myndighet fra eierne og byråkratiet.

Sykehusene representerer enorm kapitalbinding i bygg og utstyr. Med sykehusene som en del av forvaltningen brukes regnskapsmetoder som gjør at kapitalen ikke synliggjøres, verken som innsats- eller kostnadsfaktor. Store utstyrsanskaffelser skjer etter kontantprinsippet. Innenfor foretaksmodellen vil kapitalutgifter bli aktivert og kostnadsberegnet. Utstyret på et sykehus får dermed en pris og det vil få økonomiske konsekvenser å ha kostbart sykehusutstyr stående ubrukt.

Ved at sykehusene blir foretak, får ledelsen for sykehusene ansvar for alle innsatsfaktorer som påvirker driften; kapital, arbeidskraft, lønn og personalpolitikk. Styringsstrukturen må gi klart ansvar og nødvendige fullmakter til de operative enhetene.

Sykehusreformen omfatter hele den fylkeskommunale spesialisthelsetjenesten, altså mye mer enn bare sykehusene. Reformen omfatter:

• offentlige somatiske sykehus med tilhørende poliklinikker, spesialiserte rehabiliterings- og habiliteringsinstitusjoner
• psykiatriske sykehus, distriktspsykiatriske sentre (herunder døgninstitusjoner, dagavdelinger og poliklinikker), barn- og ungdomspsykiatrisk virksomhet (herunder klinikker, behandlingshjem og poliklinikker)
• spesialsykehjem innen psykiatri og rehabilitering
• laboratorier og røntgeninstitutter
• ambulansetjeneste og sykehusapotek

Jeg tror det er stort potensiale for å utløse kreativitet i sykehussektoren. Ved å gi de mange kompetente personer som arbeider i sykehusene ansvar og fullmakter kan vi få i gang positive prosesser. Eieren skal ikke drive med pirk. Staten vil styre i stort og gi foretakene vide fullmakter til å innrette organisering og daglig drift.

De ansattes fremste tillitsvalgte så langt har vært positive til regjeringens planer. Helsearbeidere vet at det er bruk for dem og reformen truer ingen arbeidsplasser på sykehusene. Jeg tar også støtten som et tegn på at legeforeningen, sykepleierforbundet, helse- og sosialforbundet med flere mener at det er mye å oppnå ved nye organisatoriske grep.

Overgangen til foretak vil ikke i seg selv innebære endringer av den enkelte ansattes arbeidsvilkår. Rettigheter og plikter videreføres mellom foretakene og de ansatte. Reformen reiser flere spørsmål knyttet til personalets situasjon, som må utredes og avklares på et senere tidspunkt.

Ingen kan undervurdere kompleksiteten i den operasjonen vi har satt i gang. Noen mener at det er galimatias å legge opp til at hele prosessen skal kjøres fra start til mål på ett år. Har vi utredet godt nok?

Skulle vi satt oss ned med utredninger og klarlagt alle detaljer på forhånd, ville vi nok brukt noen år på det. Og sannsynligheten for at hele prosjektet smuldret opp ville så absolutt vært til stede. Jeg tror den statlige overtakelsen må skje i løpet av dette året for å unngå ansvarsuklarhet i systemet.

Statlig eierskap løser helt sikkert ikke alle problemer i helsesektoren. Men enhetlig eierskap og stor grad av fristilling må være veien å gå for en av samfunnets aller største og mest kompliserte sektorer.

Fakta

Regjeringen sendte 18 januar ut høringsnotatet om statlige sykehus. Her foreslås en ny lov om helseforetak.

Utkastet er på høring til 5. mars. Etter dette skal det legges fram et lovforslag for Stortinget 6. april.

Forutsatt at Stortinget vedtar loven i vårsesjonen, gjennomføres transaksjonene 2. halvår 2001 og den nye organisasjonsformen er i kraft fra 1.1. 2002.