Norge og WTO

Norge og WTO

Hvilken betydning har WTO? Hva omfatter WTO-samarbeidet? Hvilke nye handelsområder omfatter samarbeidet? Hvilke nye handelsområder blir vurdert tatt inn i samarbeidet? Hva betyr WTO for norsk utenrikspolitikk?

Avtalen om Verdens handelsorganisasjon (WTO) trådte i kraft 1. januar 1995. WTO er en videreføring av det arbeid for liberalisering og utforming av regler for internasjonal handel som har pågått i mange tiår i (Generalavtalen om tolltariffer og handel – GATT). Det er særlig tre viktige sider ved WTO-samarbeidet: Det har tre hovedoppgaver:

• å fastsetter felles regler for handel mellom medlemslandene
• å være er et forum for videre forhandlinger
• erå være et organ for løsning av handelskonflikter.

Hvem og hva omfatter WTO-samarbeidet?

Over 140 land og tollområder er medlemmer i WTO. I tillegg foregår det forhandlinger med omkring 30 land om medlemskap. WTO er derfor, i motsetning til forløperen GATT, en organisasjon som omfatter nesten alle land i verden. Etableringen av WTO er en milepæl i arbeidet for felles kjøreregler for friere handel. Ikke minst ser vi dette ved de mange nye områder som er trukket inn i tillegg til varehandel. De nye samarbeidsområdene er først og fremst handelen med tjenester og regler om såkalte immaterielle rettigheter, bl.a. opphavsrett, geografiske varebetegnelser (for eksempel Cognac) og patenter. Tjenesteavtalen omfatter både generelle bestemmelser for alle tjenestesektorer og spesielle regler for bestemte sektorer som finansielle tjenester, telekommunikasjon o.a.. Handel med tjenester utgjør over 20% av verdenshandelen og er den sektoren som vokser klart raskest i internasjonal handel. Landbruksvarer og teknologiske produkter er langt mer en del av WTO-avtalen enn de var i GATT.

Det er også etablert mer forpliktende regler for løsningen av konflikter mellom medlemslandene omkring handelsvridende tiltak som dumping, subsidier, nasjonale krav til produkter, beskyttelsesklausuler osv.

WTO-landene er enige om å forhandle videre om friere betingelser for tjenester som skipsfart og om landbruk, selv om det her er mange motsetninger mellom medlemslandene. Slike forhandlinger er igangsatt i Genève, og begge områder berører viktige norske interesser.

WTO avholder ministermøter minst annethvert år. Denne jevnlige deltagelsen møtevirksomheten på øverste politiske nivå gjør organisasjonen til et viktig forum for handelspolitisk debatt. Den videre utviklingen av det internasjonale handelssystemet vil imidlertid preges av nye, og ofte vanskelige, forhandlingsområder.

Nye handelsspørsmål

Et område som allerede står på WTOs dagsorden er hvordan hensynet til miljøet skal ivaretas i handelsregelverket. I WTO er det opprettet en egen komité for handel og miljø. Komiteen behandler bl.a. forholdet mellom handelsregelverket og bruk av miljøpolitiske virkemidler.

Om grunnleggende arbeidsstandarder skal inn i WTO-regelverket er et annet, kontroversielt spørsmål i WTO, spesielt i forholdet mellom utviklingsland og de industrialiserte landene. Utviklingslandene frykter at en slik utvidelse vil gi industrilandene mulighet til å beskytte egne bedrifter. Norge har arbeidet for en dialog mellom partene om forholdet mellom arbeidsstandarder og handel. Samtidig arbeider Norge for å høyne de sosiale standarder som fastsettes av den internasjonale arbeidsorganisasjon ILO og andre internasjonale organisasjoner. Norge har engasjert seg spesielt sterkt i spørsmålet om barnearbeid og adgangen til å drive fagforeningsarbeid. I WTO er flere utviklingsland redde for at industrilandene vil bruke manglende arbeidsstandarder som påskudd for handelsbeskyttende (proteksjonistiske) tiltak. Norge har som målsetting å fremme gjennomføringen av grunnleggende arbeidsstandarder og samtidig unngå bruk av handelspolitiske straffetiltak.

Mekanisme for tvisteløsning

WTOs regelverk omfatter som nevnt et system for å løse handelstvister mellom medlemslandene. Land som klager over brudd på regelverket, har rett til å få saken behandlet i et såkalt panel, som består av uavhengige eksperter. Det er på visse vilkår anledning til å anke en avgjørelse fra dette panelet til en høyere instans. Både konflikter om varer, tjenester og immaterielle rettigheter omfattes av dette tvisteløsningssystemet. WTOs medlemmer forplikter seg til å bruke tvisteløsningssystemet i stedet for å ta i bruk ensidige tiltak og å respektere de avgjørelser som blir tatt i WTOs tvisteløsningsorgan.

Regionalt handelssamarbeid

I tillegg til det verdensomspennende samarbeidet i WTO samarbeider mange land også innenfor regionale samarbeidsorganisasjoner eller samarbeidsordninger for handel. Fra vår del av verden kjenner vi EØS, EFTA og EU, men det finnes også mange andre sammenslutninger. Noen organisasjoner utgjør en tollunion, som EU, mens andre er frihandelsområder. I en tollunion er det en felles ytre handelspolitikk. I et frihandelsområde avgjør hvert enkelt land sin egen handelspolitikk overfor land utenfor området.I tillegg til det verdensomspennende samarbeidet i WTO har mange land satset på regionale samarbeidsorganisasjoner eller samarbeidsordninger for handel. Fra vår del av verden kjenner vi EØS, EFTA og EU, men det finnes også mange andre sammenslutninger. Noen organisasjoner utgjør en tollunion, som EU, mens andre er frihandelsområder. I en tollunion er det en felles handelspolitikk, mens i et frihandelsområde avgjør hvert enkelt land sin egen handelspolitikk overfor land utenfor området.

WTO godtar slike samarbeidsordninger så lenge de omfatter den vesentligste del av handelen og ikke fører til høyere barrierer mot resten av verden På mange måter er den verdensomspennende prosessen innenfor WTO og regionale prosesser innenfor EU, NAFTA (nordamerikansk land), APEC (asiatiske land), MERCOSUR (latinamerikanske land) og andre to sider av samme sak. Begge prosessene utgjør en liberalisering av den internasjonale handelen. Samtidig er den regionale liberaliseringen en pådriver til det globale handelssystemet.

Sammenheng mellom politikkområdene

Handelspolitikken kan etter norsk oppfatning ikke ses uavhengig av bistandspolitikken og andre deler av utenrikspolitikken. WTO er derfor også et redskap som kan brukes til å gi de fattigste landene bedre tilgang til nye markeder. WTOs sekretariat bistår utviklingslandene med opplæring og utvikling av institusjoner for å tilpasse nasjonal lovgivning til WTOs regelverk. Norge har bidratt til et fond for slik faglig bistand. WTO-regelverket gir utviklingslandene lettere adgang til markeder over hele verden. Regelverket gir dessuten adgang til særbehandling av utviklingslandene, spesielt de aller fattigste. Norge er opptatt av at de minst utviklede land blir satt i stand til bedre å utnytte mulighetene som det multilaterale handelssystem tilbyr.

Gjennom GATT og WTO har Norge fått innpass på andre lands markeder for viktige eksportprodukter. I forbindelse med opptak av nye medlemmer i WTO har også Norge sikret seg at produkter der Norge har interesser, gis bedre markedsadgang. Eksporten av fisk og fiskeprodukter går bl.a. til en rekke nye markeder. Selv om mesteparten av Norges utenrikshandel er med europeiske land, er det viktig å sikre norske interesser mot forskjellsbehandling og proteksjonisme på et globalt plan. Norge er derfor som et lite land tjent med et sterkt og omfattende regelverk for internasjonal handel, og dette bidrar WTO til.

Se også:

• Norge og multilateralt samarbeid
• Norge og OECD