Folkerett og menneskerettigheter

Internasjonal rett: Folkerett og menneskerettigheter

Hvorfor legger Norge så stor vekt på å fremme utviklingen av normer, regler og rett i det internasjonale samfunnet? Hvilken strategi følger Norge i spørsmål som har med menneskerettigheter å gjøre?

Folkerett

Folkerett er rettsregler som gjelder mellom selvstendige stater og mellom stater og internasjonale organisasjoner. Folkeretten har først og fremst sitt grunnlag i sedvane som utvikles gjennom statenes praksis og i traktater som statene selv velger om de vil bli part i. Det er intet internasjonalt "politi" som kan håndheve brudd på folkerettslige regler. Uansett er de folkerettslige regler bindende, og blir i høy grad overholdt av statene.

Av stor betydning for utviklingen av folkeretten var opprettelsen i 1921 av en internasjonal domstol i Haag i Nederland. Den ble senere erstattet av Den internasjonale domstol, som også ligger i Haag. Denne domstolen dømmer i folkerettslige tvister mellom stater. Også virksomheten innen FN har vært av vesentlig betydning for folkerettens utvikling, særlig når det gjelder arbeidet for menneskerettighetene. Sommeren 1998 ble det vedtatt å opprette en internasjonal straffedomstol som, når den trer i funksjon, skal kunne straffeforfølge og dømme enkeltindivider som har begått alvorlige internasjonale forbrytelser, som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Denne domstolen vil bli et viktig bidrag til demokratisering, rettsstatsbygging og fredsbygging etter væpnede konflikter.

Viktige grunnprinsipper i folkeretten er suverenitetsdogmet og prinsippene om ikke-innblanding og alle staters likhet. Det er i norsk interesse å legge vekt på folkeretten i internasjonale forbindelser. I stedet for politiske, økonomiske eller militære maktmidler vektlegges den formelle likhet mellom suverene stater. Dette er til fordel for et lite land som Norge.

Menneskerettigheter

Begrepet menneskerettigheter gjenspeiler en meget gammel forestilling om at det eksisterer visse grunnleggende normer som skal beskytte individet mot vilkårlige overgrep fra myndighetenes side.

Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene er imidlertid i det alt vesentlige blitt til etter 1945, som et resultat av samarbeid mellom stater gjennom internasjonale organisasjoner som FN. Folkerettslig, gjennom et internasjonalt avtaleverk, og politisk, har statene forpliktet seg til å respektere og sikre nærmere bestemte friheter og rettigheter.

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 var en milepæl i utviklingen av menneskerettighetene, selv om erklæringen ikke er formelt rettslig bindende for statene. Den har tjent som plattform og rettesnor ved utarbeidelsen av en rekke menneskerettighetskonvensjoner. I 1950 fikk vi Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i regi av Europarådet. I regi av FN fikk man i 1966 vedtatt de to sentrale globale konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Senere har det i FN kommet til en rekke særkonvensjoner, blant annet om kvinners og om barns rettigheter, om rasediskriminering og om tortur.

De gjelder over alt – uansett tid og sted

Menneskerettighetene er universelle. Det vil si at rettighetene gjelder for alle, uansett hudfarge, kultur, religion, statsborgerskap, kjønn, økonomisk posisjon, utdannelse eller annet, og uansett hvilket regime eller styresett de er underlagt. Bare stater kan bryte menneskerettigheter. Alle menneskerettighetskonvensjoner har bestemmelser som sier at statene forplikter seg til å sikre de rettigheter som er nedfelt i konvensjonen for alle sine borgere. Hvis menneskerettigheter brytes, er det den aktuelle staten som stilles til ansvar. Blant annet kan dette gjøres gjennom internasjonale menneskerettighetsdomstoler eller andre overvåkingsmekanismer.

Det internasjonale menneskerettighetsarbeidet

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene og senere menneskerettighetskonvensjoner gir klart uttrykk for at menneskerettighetene ikke er noe nasjonalt indre anliggende. Verdens stater har rett og plikt til å virke for økt respekt for menneskerettighetene ikke bare i eget land men også i verden for øvrig. Dette er da også grunnlaget for norsk utenrikspolitikk på menneskerettighetsfeltet.

Selv om det fremdeles er et stykke igjen, er menneskerettighetene nå blitt mer akseptert som et legitimt tema mellom stater. Samtidig fortsetter alvorlige overgrep mot mennesker i mange land. Slike brudd på menneskerettighetene har åpnet for nye anledninger til engasjement for at menneskerettighetene blir respektert og etterlevd av statene. I det siste tiåret er disse individuelle rettighetene - og altså statenes plikter - blitt sterkere fokusert i internasjonal politikk enn før. Skal andre stater - for å stanse overgrep - kunne gå inn i stater der det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene? I flere konflikter de siste årene har stater blandet seg inn i staters "indre anliggende" blant annet for å stanse brudd på menneskerettighetene.

"For å kunne forebygge og protestere mot krenkelser av menneskerettighetene må vi ha kunnskaper om dem. Og da er det ikke nok bare å ha lest Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Først ved å se hvordan de anvendes i konkrete situasjoner og ved å delta i diskusjoner om hvordan de bør anvendes, blir kunnskapen om menneskerettighetene levende." Kilde: Boka: Menneskerettigheter - en innføring

Norsk politikk og menneskerettighetene

I arbeidet med å fremme menneskerettigheter i andre land enn Norge, tar norske myndigheter et bredt spekter av virkemidler i bruk. En type virkemidler er bidrag til den internasjonale regelutviklingen. Faglige innspill ved utarbeidelse av nye menneskerettighetsbestemmelser er eksempler på det. En annen type virkemidler finnes i utviklingsbistand og dialog. Bistand kan i seg selv bidra til å realisere sentrale menneskerettigheter som økonomisk og sosial utvikling. De multilaterale gjennomførings- og kontrollmekanismer kan også ses på som virkemidler i menneskerettighetsarbeidet. I tillegg kommer såkalte negative virkemidler. Disse inkluderer advarsler eller tiltak for å tvinge en annen stat. Økonomiske sanksjoner vedtatt av FN er et eksempel. Regjeringen legger til grunn at folkerettslig bindendle sanksjoner må baseres på vedtak i Sikkerhetsrådet.

Etterlevelse

De internasjonale menneskerettighetene utvikles gjennom det multilaterale samarbeidet i FN og i regionale organisasjoner. De samme organisasjonene er sentrale i arbeidet med å påse at statene etterlever avtalene. Respekt for menneskerettighetene er ikke noe statene oppfyller en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, både for Norge og for andre stater. Det medfører behov for dialog og kontroll slik at eventuelle kritikkverdige forhold kan påpekes og forbedres. De erfaringene som gjøres gjennom kontrollmekanismene, vil igjen initiere reaksjoner og til etablering av nye og styrkede menneskerettighetsstandarder

Heller styrke eksisterende regler

Det internasjonale regelverket for beskyttelse av menneskerettighetene er i dag i all hovedsak godt utbygd. Fra norsk side legges det først og fremst vekt på å styrke gjennomføringen av de eksisterende forpliktelsene, fremfor etablering av nye. Det hjelper lite med solide og gjennomarbeidede konvensjoner om de enkelte statene ikke tiltrer konvensjonene. Og det hjelper like lite om stater tiltrer konvensjonene, dersom innholdet i konvensjonene ikke gjennomføres i praksis. På enkelte områder er det imidlertid behov for utvikling av nye og styrkede menneskerettighets- standarder. På disse områdene arbeider Norge for styrket vern og deltar aktivt i flere arbeidsgrupper, fortrinnsvis i FN, som skal utarbeide nye og styrkede eller utdypende regler på menneskerettighetsfeltet."

Se også:

• Norge og multilateralt samarbeid
• Norge og Europarådet
• FN-sambandet