Utviklingspolitikk - sørpolitikk

Norsk utviklingspolitikk - sørpolitikk

Hvorfor yter Norge bistand til land i sør? Hvordan yter Norge denne bistanden? Hvilken støtte har bistand blant folk flest? Hvor stor er bistanden? Hvem mottar norsk bistand? Hvordan kanaliseres bistanden til sør? Nytter bistanden?

De fleste bor i sør

80 prosent av innbyggerne på jorden bor i utviklingsland. Disse landene disponerer imidlertid bare 20 prosent av de årlige inntekter i verden. Mer enn 500 millioner mennesker bor i verdens 49 minst utviklede land ( LDC-landene). 2/3 av disse landene ligger i Afrika. 2,8 milliarder mennesker lever på mindre enn 2 dollar per dag, 1,2 milliarder for mindre enn 1 dollar. Moralsk sett er dette en forskjell som verdens rike land er forpliktet til å redusere. Men det er også en egeninteresse i bistand. Så store økonomiske forskjeller kan føre til så alvorlige konflikter at det kan få konsekvenser for hele verden. Forholdet mellom de industrialiserte land og utviklingslandene står sentralt dersom en skal skape en helhetlig og positiv utvikling på verdensbasis. At dette baseres på en bærekraftig utvikling er videre en forutsetning for et godt miljø her på jorden.

Den internasjonale debatten om bistand fra den rike verden til den fattige skjøt fart etter den omfattende avkolonialiseringen på 1950- og 1960-tallet. De nye statene fikk i kraft av sitt antall en dominerende posisjon i internasjonale samarbeidsorganisasjoner, spesielt FN. Under den kalde krigen kunne utviklingslandene til en viss grad spille på øst-vest-motsetningen. Etter den kalde krigens slutt har det vært en merkbar stagnasjon i bistanden. Imidlertid har verdenshandelen og de private investeringer skutt ytterligere fart, til fordel for grupper av utviklingslandene.

Norsk utviklingsbistand

Sett i forhold til egen økonomi er Norge av de land i verden som gir mest utviklingshjelp. Norge og tre andre land er de eneste som gir mer enn 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt til utviklingshjelp. I 1998 ble det brukt 10 milliarder kroner, hvilket utgjorde 0,91 prosent av brutto nasjonalinntekt. Vel halvparten av dette, 5,2 milliarder, ble gitt direkte til prosjekter i utviklingsland. Dette er den bilaterale utviklingshjelp. Litt mer enn en fjerdedel, 2,8 milliarder, ble gitt til internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og diverse organisasjoner innen FN-systemet. Slike multilaterale organisasjoner mottok ytterligere 1,5 milliarder kroner som fra norsk side er øremerket spesifikke prosjekter, såkalt multi-bi(lateral). For å administrere norsk utviklingshjelp ble det i 1998 brukt 450 millioner kroner, eller vel fire prosent av u-hjelpsmidlene.

Utviklingslandene er ingen ensartet gruppe. Forskjellen disse landene imellom har heller vært økende de siste tiårene. Dette er lett å se dersom en sammenligner det som skjer i de asiatiske land med utviklingen i Afrika.

Norsk bistandspolitikk i endring

Norsk utviklingshjelp bygger på en tradisjon som strekker seg over nesten 50 år. Det har gjennom årene vært en bred politisk enighet om å yte utviklingshjelp. De erfaringer som er høstet, sammen med en ny situasjon etter avslutningen av den kalde krigen, understreker nødvendigheten av en omlegging av bistandspolitikken. Kvalitetskontroll og evaluering har vist at deler av innsatsen for å fremme utvikling i de fattigste landene har gitt for dårlige resultater.

Norsk politikk overfor utviklingslandene har de senere årene gjennomgått en gradvis, men grunnleggende endring. Den overordnede målsetting er fortsatt å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene. Mer enn tidligere brukes imidlertid bistanden til å underbygge freds- og demokratiseringsprosesser. Arbeidet for menneskerettigheter har fått en mer sentral plass i samarbeidet med mottagerlandene. Videre er miljø blitt et sentralt satsingsområde, og hensynet til økologisk bærekraft søkes innarbeidet i alt ut viklingsrettet arbeid.

En annen grunnleggende endring er betraktelig opptrappet satsing på at norsk næringsliv skal engasjere seg i utviklingslandene.

Mål og prinsipper for bistanden

Den norske politikken er basert på prinsippet om hjelp til selvhjelp. En bærekraftig utvikling må først og fremst skapes ved egne krefter. Norge vil følge opp forslaget fra det sosiale toppmøtet i København i 1995 . Partene der samlet seg om at utviklingslandene skal forplikte seg til å bruke 20 prosent av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester. Samtidig skal giverlandene forplikte seg til en tilsvarende satsing i sine bistandsbudsjetter.

Det legges opp til en bevisst bruk av evalueringer og systematisk resultatvurdering i arbeidet med kvalitetssikring.

Oppsummert er målet med bistanden å bidra til:

• økonomisk og sosial utvikling for fattige land og folkegrupper.
• å fremme fred, menneskerettigheter og demokrati.
• å fremme en forsvarlig forvaltning av jordens miljø og det biologiske mangfold.
• å forebygge og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.
• å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet.

NORAD

Direktoratet for utviklingshjelp NORAD ble opprettet i 1968. Utenriksdepartementet har ansvaret for de politiske hovedlinjer i samarbeidet med utviklingslandene, mens de konkrete bilaterale bistandsprogrammer blir planlagt og administrert av NORAD. Direktoratet har en hjemmeadministrasjon med ca. 220 ansatte samt ca. 80 utsendte, fordelt på 15 representasjoner i utviklingsland. Der Norge har ambassader er NORAD-representasjonene integrert med disse.

Bilateral utviklingsbistand

Den delen av utviklingsbistanden som går direkte fra Norge til det enkelte samarbeidsland (bilaterale bistand), blir i hovedsak administrert av Direktoratet for utviklingshjelp, NORAD. Hjelpen skal bidra til at de land Norge har valgt som samarbeidspartnere i Afrika, Asia og Mellom-Amerika, selv kan identifisere og realisere tiltak som fremmer utvikling. Samtidig vektlegges prinsipper om mottakeransvar; planlegging og gjennomføring av utviklingstiltak skal vurderes og avgjøres av myndigheter og institusjoner i de enkelte land. Økonomisk fremgang og sosiale forbedringer er i høy grad avhengig av at menneskelige ressurser utvikles. En betydelig del av midlene fra norsk utviklingshjelp er derfor konsentrert om kompetansebygging, utdannelse og helse.

Norsk bistand har de senere år i økende grad vektlagt støtte til produktive tiltak, produksjon og sysselsetting, blant annet kredittsystemer, låneinstitusjoner og andre finansielle støtteordninger. Mer enn tidligere blir det erkjent at økonomisk vekst er en av forutsetningene for utvikling og økt velferd utviklingslandene. Og økonomisk vekst forutsetter næringsutvikling og aktive bedrifter.

Hvor mye vi enn ville, så kan ikke et lite land som Norge medvirke til utvikling i alle land i sør. Noen land er derfor prioritert i bistandsarbeidet.

Det er ønskelig med en bredere kontaktflate mellom utviklingslandene og Norge. Dette vil omfatte ulike former for organisasjons- og institusjonssamarbeid, næringslivssamarbeid og kultursamarbeid.

Som del av bistanden

Fredsarbeid og konfliktforebygging er i de senere år blitt en stadig viktigere del av Norges samlede utenrikspolitikk. Erfaringene viser at målrettede bistandstiltak kan ha stor betydning i land som gjennomgår dyptgripende politiske endringer. Videre blir det lagt vekt på at kortsiktig humanitær bistand, fredsarbeid og demokratibygging blir sett i sammenheng med langsiktig utviklingssamarbeid. Støtte vil også bli gitt til utformingen av et godt styresett, hvor beslutningstakere stilles til ansvar for sine handlinger.

Norge vil fortsatt støtte økonomiske reformprogrammer i utviklingsland. Det vil bli lagt vekt på at programmene ikke bare skaper generell økonomisk vekst, men følges opp med tiltak for sosial utvikling.

Katastrofehjelp og humanitær bistand

Humanitær bistand utgjør en stadig større del av Norges samlede bistand. Denne formen for bistand gis i tilknytning til væpnet konflikt og ved naturkatastrofer, og innebærer øyeblikkelig hjelp til akutt nødstilte samt beskyttelse mot overgrep. Behovene for humanitær bistand er stadig økende. For å bidra til å snu denne utviklingen rettes en betydelig del av den norske innsatsen inn mot årsakene til at konfliktene oppstår og at katastrofene inntreffer.

Landskapet for humanitær innsats har endret seg sterkt de siste årene. Derfor ble det lagt frem en ny strategi for den norske humanitære innsatsen i 1999. Et viktig element i den humanitære strategien er at den humanitære bistand skal sees i sammenheng med øvrig innsats for fred, menneskerettighet og utvikling, slik at kortsiktige og langsiktige tiltak i høyere grad sees som integrerte deler av den samlede norske bistanden. Forebygging av konflikter og katastrofer skal gis høyere prioritet, bl.a. gjennom strategisk arbeid for forsoning og konfliktløsing og bevisst fattigdomsorientert satsing på utdannelse, miljø og demokrati. Strategien legger videre vekt på at man skal bidra til større effektivitet og bedre koordinering av den internasjonale humanitære innsatsen.

De seneste år er en betydelig del av den humanitære bistanden gitt som nødhjelp i forbindelse med naturkatastrofer. Å redde liv vil alltid være første prioritet. I nært samarbeid med bl.a. FN må vi være forberedt på å yte store bidrag på dette området også i fremtiden. Den norske humanitære bistanden gis hovedsakelig gjennom FN-systemet og det internasjonale Røde Kors, samt de frivillige organisasjonene, bl.a. Norges Røde Kors, Flyktningerådet, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp.

Se også:

• Utviklingsbankene

Eksterne lenker:

• Haldningar til og kunnskap om norsk u-hjelp, 2001 (SSB)
• Norges Røde Kors
• Flyktningerådet
• Kirkens Nødhjelp
• Norsk Folkehjelp