Arbeidsretten

Den 20. desember 2002 avsa Arbeidsretten dom i

sak nr. 34/2001, lnr. 29/2002:

Utdanningsforbundet (advokat Roar Bjerknes)

mot

Staten v/Utdannings- og forskningsdepartementet(advokat Erlend Haaskjold).

Dommere: Mehl, Bjurstrøm, Gussgard, Wik, Bjørnå, Lund Nilsen og Haugen.

Partene i saken er bundet av to særavtaler om leseplikt og tidsressurser i henholdsvis grunnskolen og den videregående skolen. Begge avtalene har i pkt. 2.1 en bestemmelse som regulerer beregning av arbeidstid når læreres leseplikt konverteres til andre oppgaver enn undervisning. Det har oppstått tvist om hva som er "undervisning" i denne bestemmelsens forstand. Bakgrunnen for saken er i hovedtrekk:

I

Særavtalen om arbeidstid for undervisningspersonale i skoleverket – heretter arbeidstidsavtalen – gjelder fra 1. august 2000. I denne avtalens pkt. 1 er det gitt bestemmelser om "Årsverket" som lyder:

"Undervisningspersonalets samlede arbeidsoppgaver skal løses innenfor et årsverk på 1717,5 timer. Fra 01.01.01 er årsverket 1702,5 timer og fra 01.01.02 er årsverket 1687,5 timer. Av årsverket er 38 uker sammenfallende med elevenes skoleår."

I pkt. 2 er det gitt bestemmelser om "Arbeidsenheten, undervisning m.m" hvor det heter:

"Lærernes undervisningsplikt er 45 minutter (50/55 minutter) av en arbeidsenhet på 60 minutter inklusive pausetid for elever og lærere.

Rektor kan organisere skoledagen i undervisningsblokker av ulik lengde. En slik organisering må ta hensyn til behovet for pausetid. Pausetiden skal også dekke behovet for praktisk tilrettelegging for og opprydding etter undervisningen.

Den undervisningsfrie delen av arbeidsenheten kan nyttes fleksibelt innenfor den enkelte dag, men ikke slik at den overføres fra en dag til en annen.

Dersom arbeidsenheter konverteres til andre oppgaver, har lærerne tilstedeværelsesplikt i denne tiden."

Arbeidstidsavtalens pkt. 3 "Andre oppgaver, 190-timersrammen m.m." lyder:

"I tillegg til arbeidsenheten har lærere en tilstedeværelesplikt på 190 timer i skoleåret som fordeles iht. arbeidsplan.

Tilstedeværelsesplikten for lærere i 1. klasse/førskolen i grunnskolen er 200 timer. Lærerne skal også være tilstede 5 dager utenom elevenes skoleår til felles planlegging/evaluering, kompetanseutvikling m.v. Arbeidstiden disse dager er 7,5 timer netto og er ikke avgrenset av grensen for den ukentlige tilstedeværelse, jf. pkt. 6 om arbeidsplaner."

I pkt. 6 er det gitt bestemmelser om "Arbeidsplaner" hvor det heter:

"Det utarbeides individuelle arbeidsplaner for hvert skolehalvår. Arbeidsplanen skal omfatte den del av undervisningspersonalets årlige arbeidstid som omfattes av tilstedeværelsesplikten, - dvs. arbeidsenhetene, 190-timersrammen og de 5 dager til planlegging/evaluering, kompetanseutvikling m.v. Av arbeidsplanene skal det fremgå hvordan den omtalte del av lærernes arbeidstid er disponert.

Årsrammen for leseplikt er utgangspunkt og avgrensning for de individuelle arbeidsplaner, mens den gjennomsnittlige ukentlige leseplikten er veiledende.

Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplaner skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet.

Arbeidsplanene skal ikke overstige 9 timer den enkelte dag eller 35 timer den enkelte uke.

Pålagt arbeid ut over oppsatt arbeidsplan, eller arbeidsplaner som overstiger grensene for maksimal tilstedeværelse, utløser overtidsgodtgjøring.

Fast årlig overtid kan avtales ved at årsrammen for leseplikt økes, og overtidsbetaling gis for det antall timer årsrammen er økt med. Denne godtgjøringen kommer i tillegg til rettigheter fastsatt i foregående avsnitt.

Organiseringen av skoledagen, oppsetting av arbeidsplaner m.v. skjer etter drøftinger på driftsenhetsnivå i samsvar med reglene i Hovedavtalen med tilpasningsavtale til skoleverket. Arbeidsplaner kan i særskilte tilfelle endres med 2 ukers varsel med mindre man på den enkelte skole blir enige om kortere frist.

Ved uenighet mellom rektor og lærer om oppsett av individuell arbeidsplan, kan arbeidstakerens tillitsvalgte kreve drøfting på driftsenhetsnivå før planen endelig fastlegges."

I merknad 3 til pkt. 6 heter det:

"Merknad: Partene er enige om at den utformingen pkt. 6 Arbeidsplaner har fått ikke skal medføre en byråkratisering av organisering av lærernes arbeidstid."

I arbeidstidsavtalens pkt. 7 er det gitt bestemmelser om "Årsverksinndeling". Det følger av denne bestemmelsen at den gjennomsnittlige ukentlige leseplikten for lærere i barnetrinnet er 25 timer. På ungdomstrinnet varierer dette fra 24 timer til 20,4 timer, avhengig av hvilke fag den enkelte lærer underviser i. På tilsvarende måte varierer leseplikten i den videregående skolen fra 22,6 timer til 15,7 timer.

II

Særavtalen om leseplikter og tidsressurser i grunnskolen gjelder fra 1. august 1998. Den har i pkt. 2 bestemmelser om "Særskilte tidsressurser for grunnskolen". Pkt. 2.1 "Omregning av leseplikt til annet arbeid" lyder:

"Dersom noe av leseplikten konverteres til andre oppgaver enn undervisning, skal arbeidstiden – bunden og ubunden – pr. konvertert time tilsvare:

barnetrinnet 3,7%, eller 1 time og 30 min.

ungdomstrinnet 4,17%, eller 1 time og 40 min."

Også særavtalen om leseplikter og tidsressurser i den videregående skolen gjelder fra 1. august 1998, og har i pkt. 2.1 en bestemmelse om "Omregning av leseplikt til annet arbeid" som lyder:

"Dersom noe av leseplikten konverteres til andre oppgaver enn undervisning, skal arbeidstiden – bunden og ubunden – pr. konvertert time tilsvare 4,55% eller 1 time og 50 minutter."

Denne bestemmelsen er i all hovedsak likelydende med pkt. 2.1 i særavtalen for grunnskolen. Den eneste forskjellen er at i den videregående skolen skal en konvertert undervisningstime tilsvare 1 time og 50 minutter. Bakgrunnen for dette er at det i den videregående skolen er lagt inn mer tid til for- og etterarbeid pr. undervisningstime. Denne forskjellen er uten betydning for den aktuelle tvisten, og i det følgende vil disse avtalene bli benevnt under ett som "særavtalene".

III

Bestemmelsen i pkt. 2.1 i særavtalene er en videreføring av to tilnærmet likelydende bestemmelser i to avtaler om leseplikt for grunnskolen og den videregående skolen fra 1977. Disse avtalene hadde etter det opplyste sin bakgrunn i en innstilling fra et utvalg som ble nedsatt for å vurdere lesepliktbestemmelsene for undervisningspersonalet. I NOU 1977: 4 "Leseplikt for undervisningspersonalet i skolen" heter det blant annet:

"Lærernes lesepliktsystem er supplert med forskjellige ordninger som gir nedsatt leseplikt for å utføre bestemte spesielle oppgaver eller tjenester. Disse tjenestene blir ikke betraktet som bistillinger, men utgjør integrerte deler av lærerstillingene.

Det dreier seg om følgende tjenester: l

• Klassestyrertjeneste
• Sosialpedagogisk tjeneste
• Samarbeid og planlegging
• Kontaktlærer, sekretær for samarbeidsutvalget.

• Hovedlærer
• Veiledningstjeneste.

ANDRE OPPGAVER

Lærerne har en rekke daglige gjøremål som ikke er direkte knyttet til undervisningen. De kan f.eks. grupperes slik:

• sosialpedagogiske oppgaver
• administrative oppgaver
• samarbeids- og utviklingsoppgaver
• etterutdanning/faglig-pedagogisk ajourføring

SAMLET ARBEIDSBYRDE PÅ ÅRSBASIS

Utgangspunktet for lesepliktvurderingene er at lærerne skal ha en samlet arbeidsbyrde på årsbasis som samsvarer med det som ellers er vanlig i arbeidslivet.

Etter en samlet vurdering er utvalget kommet til at lærernes årlige arbeidstid er likeverdig med det som er vanlig i arbeidslivet for øvrig (40 t. pr. uke).

KONVERTERINGSORDNINGER

Utvalget har forutsatt at den ubundne arbeidstiden først og fremst er beregnet på det for- og etterarbeid som er direkte knyttet til undervisningsoppgavene innenfor den bundne arbeidstiden. I tillegg til dette forutsetter vi at alle lærere må bruke en viss, ubestemt del av ubundet arbeidstid til uspesifiserte "andre oppgaver". De leseplikter utvalget har foreslått, er basert på disse forutsetningene.

Dette betyr at når lærere blir tillagt "andre oppgaver" utover det som kan kreves utført innenfor ubundet arbeidstid, må tiden til undervisning og for- og etterarbeid avkortes tilsvarende. Det er også etter gjeldende regler innført ordninger med "nedsatt leseplikt" som tar sikte på dette.

Disse ordninger innebærer at læreren blir fritatt for en del av den undervisning han er tillagt. Han får frigjort bundet undervisningstid. I tillegg til det får han frigjort den ubundne arbeidstid som er beregnet til for- og etterarbeidet til denne undervisningen. Utvalget finner at "nedsatt leseplikt" ikke er dekkende for en slik omgjøring av arbeidstid, fordi begrepet umiddelbart bare synes å omfatte den leseplikttid eller den bundne arbeidstid som blir frigjort. Utvalget vil tilrå at man i stedet "nedsatt leseplikt" går over til å bruke uttrykket konvertert leseplikt.

Når en leseplikt er fastsatt til 24 timer pr. uke, betyr det at arbeidsbyrden av én undervisningstime, dvs. selve undervisningsarbeidet og det tilhørende for- og etterarbeidet, er utmålt til 1/24 (4,17 %) av en normalarbeidsuke på 40 timer, dvs. 1 t. 40 min. Konverteringsverdien av en undervisningstime er i dette tilfelle 4,17 % eller 1 t. og 40 min. Konverteringsverdien 4,17 % er det aktuelt å bruke ved lønnsberegning av den arbeidsoppgave det gjelder, og når en stilling skal "fylles opp" av undervisningsoppgaver og andre tillagte spesialoppgaver. Verdien 1 t. 40 min. angir den arbeidstid som disponeres til spesialoppgaven.

Etter gjeldende regler kan leseplikt konverteres for å frigjøre arbeidstid til en rekke forskjellige formål, jfr. kap. 2.1. Stort sett er det ikke lesepliktbestemmelser, men rammetimetallsregler som regulerer omfanget av ordningene. Spesielt et par av funksjonene er av en slik art at det etter utvalgets mening er riktig å betrakte dem som rene arbeidstidsordninger. Det gjelder klassestyrertjenesten og oppgavene i forbindelse med samarbeid og planlegging. De fleste lærere vil bli pålagt klassestyrertjeneste. Samarbeid og planlegging som går utover det ordinære samarbeid og planlegging i den ubundne arbeidstid, kfr. kap. 5.2.3, er også aktuelle ekstraoppgaver."

IV

I Kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv av 6. mars 1980 om "Undervisningspersonalets plikter i forbindelse med avgangsprøver m.v i grunnskolen" het det blant annet:

"På bakgrunn av de spørsmål som ble reist og den usikkerhet som oppsto i forbindelse med avvikling av avgangsprøven skoleåret 1978-79 har Kirke- og undervisningsdepartementet drøftet saken med lærerorganisasjonene og med Norske Kommuners Sentralforbund.

Etter dette vil følgende gjelde:

Inspeksjon ved avgangsprøven ansees som undervisningstjeneste, jf. lærerinstruksens punkt 3 i Føresegner m.v. for grunnskolen. Slik inspeksjon kan pålegges lærere i de timer som de etter tabellen skulle ha undervist, men ikke kan gjøre det fordi det holdes avgangsprøver ved skolen."

I lærerinstruksens pkt. 3, som det var vist til i dette rundskrivet, het det at lærere blant annet har til oppgave "å gjere anna undervisningsteneste når hans eigne undervisningstimar fell bort".

I en innstilling fra 1987 fra et utvalg som skulle vurdere "undervisningspersonalets fremtidige arbeidssituasjon", het det blant annet:

Konklusjon:

Undersøkelsene, sammen med utvalgets vurdering av dagens situasjon i skolen og av de framtidige tendenser, gir holdepunkt for å dele undervisningspersonalets arbeid i fire kategorier:

• undervisning med for- og etterarbeid
• administrativt arbeid, direkte knyttet til egen undervisning og egne elever
• fellesoppgaver, møter og samarbeid med kolleger
• faglig og pedagogisk ajourføring og videreutvikling.

Utvalget foreslår at det fastsettes hvor mye tid innenfor et arbeidsår som skal brukes til de ulike oppgavene i skolen, og viser til sine forslag i kapittel 7.

Lesepliktsystemet, bundet og ubundet arbeidstid, konverteringsordninger

4.3.1Leseplikt

Leseplikten i det enkelte fag bygger på fagplanen for faget og på en vurdering av fagets tyngde (byrdefullhet) og på mengden av det for- og etterarbeid som knytter seg til undervisningen i faget. Dette gir i praksis lavest leseplikt på de høyeste undervisningstrinn/klassetrinn.

4.3.3 Konverteringsordninger.

Når lærere innenfor sin post utfører andre oppgaver enn undervisning, opererer man med tidskonverteringsordninger. Dette gjelder for eksempel tid til rådgiving, sosialtjeneste, samråding, fagrettleiing, spesielle pedagogiske oppgaver, osv."

I en protokoll fra november 1993 mellom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og lærerorganisasjonene vedrørende forståelsen av den arbeidstidsavtalen for lærerne som gjaldt fra 1. januar 1994, het det blant annet:

"Det er arbeidsgivers oppgave å sørge for at årsrammen fylles, ved at arbeidstakers undervisningsplikt legges til tider hvor elevene skal ha undervisning.

Dette gjøres ved at det utarbeides en arbeidsplan hvor den enkelte lærers tilstedeværelsesplikt skal framgå. Av årsverket er 38 uker sammenfallende med elevenes skoleår, men den enkelte lærers arbeidsdager trenger ikke være sammenfallende med elevenes arbeidsdager.

Dersom læreren ifølge arbeidsplanen er tillagt arbeidsplikt under eksamensdager, dager med heldagsprøver, idrettsdager o.l. skal disse regnes med i årsrammen for leseplikten. Dersom læreren ifølge arbeidsplanen ikke er tillagt arbeidsplikt disse dagene, legges undervisningstimene til andre tider innenfor bestemmelsene om periodeundervisning."

I et rundskriv fra 1994 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om "Arbeidstidsavtalen for undervisningspersonalet i skoleverket – Avtaletekst og praktisering" het det blant annet:

"Periodeundervisning

Periodeundervisning

Der det er begrunnet i skolens faglige opplegg, kan den ukentlige arbeidsbelastning variere. Bruk av periodeundervisning drøftes mellom partene på den enkelte skole.

Merknader

Det vesentlige tvistepunktet i arbeidsrettssaken gjaldt forholdet til leseplikt på "alternative dager", de dagene av skoleåret der elevene ikke har vanlig undervisning. I domspremissene fastslår Arbeidsretten at etter arbeidstidsavtalen har lærerne, som et utgangspunkt, leseplikt i alle skoleårets 38 uker og forsåvidt på alle de 190 skoledager det omfatter. Dersom læreren helt eller delvis ikke underviser på en "alternativ dag" fordi elevene har annen aktivitet, faller den berørte del av arbeidsplikten ikke bort. De har ikke krav på fri i stedet for å undervise. Dette gjelder også for de skoledagene i eksamensperioder der elevene ikke er på skolen. I stedet for å undervise kan læreren pålegges å følge elevene i den alternative aktivitet de måtte ha. Læreren kan pålegges annet pedagogisk arbeid, eventuelt ved konvertering av leseplikttiden til andre oppgaver vedkommende dag(er). Som annet pedagogisk arbeid kan læreren også pålegges annen undervisning, i andre klasser, på vedkommende dag(er).

" Alternative dager"

"Alternative dager" skal altså ikke stå i en særstilling i forhold til periodeundervisningssystemet. Disse dagene kan inngå i et avspaseringsregnskap etter periodeundervisningsreglene.

Etter dette kan leseplikt, innenfor bestemmelsene om periodeundervisning, forlegges til andre dager enn "alternative dager" (prøve- og eksamensdager, dager med yrkespraksis, m.v.). Leseplikten kan dermed i perioder settes høyere enn det ukentlige gjennomsnitt, ved at leseplikten settes lavere i uker med "alternative dager". Det vises her til rammene for avvikende arbeidsbelastning som er fastsatt i arbeidstidsavtalens punkt 2.3, med henholdsvis +/- 2 timer pr. uke i grunnskolen og 3 måneder i videregående skole.

En del av leseplikten kan ved periodeundervisning for eksempel benyttes til særskilt tilrettelagt opplæring, tolærersystem, hjelpelærerundervisning m.v.

Dersom lærere får andre arbeidsoppgaver i stedet for undervisning på "alternative dager", når periodeundervisning ikke benyttes, skal den omdisponerte undervisningstiden konverteres."

V

Etter en skøytedag på Åkra ungdomsskole på Karmøy i 1997, krevde de lærerne som deltok i arrangementet, ekstra betaling for dette. Det ble derfor holdt et møte mellom tariffpartene, hvor staten la til grunn at denne aktiviteten ikke var undervisning, men tilsyn med elevene. Lærerorganisasjonene var av den oppfatning at dette var undervisning, men denne uenigheten ble ikke nedfelt i noen protokoll mellom partene.

I 2001 oppsto det tvist ved en skole i Hedmark om hvordan arbeidstiden skal beregnes for lærere som sitter eksamensvakt. Tvisteforhandlinger mellom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og lærerorganisasjonen ble avsluttet 27. august 2001. I protokollen fra dette møtet heter det blant annet:

"Partene kom ikke til enighet

Undertegnede organisasjoners redegjørelse:

Statens utdanningskontor i Hedmark skriver i brev av 27.02.2001 til direktøren for videregående opplæring på Hamar:

"Vi har mottatt brev datert 16. februar med spørsmål om hvordan konvertering av tid skal komme til anvendelse i forbindelse med ny arbeidstidsavtale.

Vi har forelagt de to eksemplene i brevet for KUF, og har følgende svar:

"1. Når lærerne sitter vakt ved prøver, og denne tiden er sammenfallende med lærers undervisningstid, skal tida ikke konverteres. Dersom det går med tid til å sitte vakt utover dette, for eksempel ved at undervisningstimer ellers er falt bort og tas ut nå, skal tida konverteres.)....

På ekskursjoner gjelder det samme. Det er kun tid som rektor har definert som undervisning som avregnes som arbeidsenheter på 60 minutter ...(vår understrekning).

Organisasjonene har følgende forståelse:

Hvis tid til å sitte vakt ved prøver eller på ekskursjoner skal konverteres, slik Statens Utdanningskontor på Hedmark i ovennevnte brev beskriver, vil dette være tariffstridig.

Organisasjonene er av den forståelse at dersom læreren er med når elever får sin undervisning, herunder prøver og ekskursjoner, skal lærerens arbeidstid (leseplikt) ikke konverteres.

Organisasjonene legger til grunn bestemmelsen i "Særavtale om leseplikter og tidsressurs i grunnskolen" og "Særavtale om leseplikter og tidsressurser i den videregående skolen og i teknisk fagskole" der det heter "dersom noe av leseplikten konverteres til andre oppgaver enn undervisning, skal arbeidstiden – bunden og ubunden – pr. konvertert time tilsvare...."

Organisasjonene viser imidlertid også til at partene tidligere, ifm. inngåelse av "Særavtale om arbeidstid for undervisningspersonale i skoleverket" av 30. juni 2000, er blitt enige om at dersom en arbeidsplanlagt arbeidsenhet faller bort eller blir erstattet med annet pedagogisk arbeid, har læreren likevel arbeidsplikt i denne arbeidsenheten, dvs. en tilstedeværelsesplikt på 60 min inkl. pausetid.

KUFs forståelse:

Lærernes arbeidstid er i hovedsak regulert gjennom tre avtaler:

• Særavtale om arbeidstid for undervisningspersonalet i skoleverket gjeldende fra 01.08.00.
• Særavtale om leseplikter og tidsressurser i grunnskolen gjeldende fra 01.08.98.
• Særavtale om leseplikter og tidsressurser i den videregående skolen og teknisk fagskole gjeldende fra 01.08.98.

Lesepliktavtalene må forstås og leses i sammenheng med arbeidstidsavtalen for undervisningspersonalet.

KUF mener at det må skilles mellom lærernes undervisning og elevenes opplæring. Når det i særavtalene om leseplikt står at "Dersom noe av leseplikten konverteres til andre oppgaver enn undervisning,...", er begrepet undervisning knyttet til om læreren underviser eller ikke.

I forbindelse med såkalte "alternative" aktiviteter ved skolen (inspeksjon ved tentamen/eksamen, ekskursjoner/leirskoler, idrettsdager m.v.) vil det for noen læreres vedkommende være korrekt å beregne undervisningstid. Når det gjelder andre lærere, som for eksempel har rene tilsynsoppgaver, kan leseplikten etter særavtalen(e) konverteres. Jf. også Arbeidsrettens dom av 5. mai 1994, pkt. IV: De "alternative dager", leseplikt og periodeundervisning.

Ved utarbeidelse av lærernes individuelle arbeidsplaner, må rektor ved den enkelte skole avgjøre hvem det er som skal forestå undervisning, og hvem som skal ha andre oppgaver på planlagte alternative dager. For lærere som skal ha andre oppgaver, kan leseplikten, i tråd med lesepliktavtalene, konverteres. Dersom dette ikke skulle være mulig, vil det være vanskelig å oppnå en bedre utnyttelse av lærerårsverket slik den nye arbeidstidsavtalen av 30.06.00 legger til grunn.

KUF vil også vise til at det i forbindelse med hovedtariffoppgjøret i mai 2000 ble inngått en intensjonserklæring mellom Arbeids- og Administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag der det bl.a. heter:

" Intensjonen er å iverksette et målrettet samarbeid over en 3-årsperiode som gir nye og mer fleksible arbeidstidsordninger tilpasset dagens og morgendagens skole. Det skal legges til rette for at man oppnår større frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for bl.a. å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid og mer plass for den enkelte lærers kreativitet. Arbeidet må også gi muligheter for bedre ressursutnyttelse og økt tilgjengelighet."

Første oppfølging av intensjonserklæringen var den nye arbeidstidsavtalen for undervisningspersonalet av 30.06.00 som ble iverksatt fra 01.08.00, og som alle lærere fikk 2 ekstra lønnstrinn for. Forutsetningen for de ekstra lønnstrinnene var bl.a. en bedre utnyttelse av lærernes årsverk.

Lærerorganisasjonenes forståelse av lesepliktavtalene i denne saken, bryter ikke bare med lesepliktavtalene, men også med intensjonserklæringen og den nye arbeidstidsavtalen.

Merknad fra Norsk Skolelederforbund:

Norsk Skolelederforbund kan ikke slutte seg til de øvrige organisasjoners innledende redegjørelse. Norsk Skolelederforbund er enig med departementet i det vi forstår er sakens kjerne: At rektor etter drøftinger med tillitsvalgte avgjør grenseoppgangen mellom undervisning og andre oppgaver.

Samtlige organisasjoners redegjørelse:

Samtlige organisasjoner vil dessuten bemerke at spørsmålet om konvertering ikke var tema da intensjonserklæringen og særavtalen om arbeidstid ble inngått i mai/juni 2000.

Samtlige organisasjoner kommenterer for øvrig ikke den kobling KUF gjør mellom arbeidstidsavtalen, intensjonserklæringen og særavtalene om leseplikt, da tvisten har som utgangspunkt spørsmålet om den tariffrettslige forståelsen av lesepliktavtalenes pkt. 2.1."

Lærerforbundet (nå Utdanningsforbundet) brakte saken inn for Arbeidsretten ved stevning av 21. september 2001. Hovedforhandling ble avholdt 10. og 11. desember 2002. Det ble gitt forklaring av én representant for hver av partene, og to vitner ble avhørt.

Utdanningsforbundet har i hovedsak anført:

Tvisten gjelder forståelsen av pkt. 2.1 i særavtalene om leseplikt og tidsressurser i grunnskolen og den videregående skolen, og knytter seg til grensedragningen mellom "undervisning" og "andre oppgaver". Karakteristisk for lærernes arbeidstid er at den skal brukes til undervisning, som igjen krever tid til for- og etterarbeid, samt tid til faglig fordypning. Derfor har lærerne lengre arbeidstid enn den som medgår til undervisning. Leseplikten utgjør færre timer på årsbasis for undervisning som er særlig byrdefull. Dette følger av årsverksinndelingen i arbeidstidsavtalen, hvor det fremgår at årsrammen synker på ungdomstrinnet og i den videregående skolen.

Pkt. 2.1 i de to særavtalene representerer i realiteten bare en videreføring av avtalebestemmelser som har eksistert siden 1977 på dette punkt, jf. to protokoller mellom staten og de forhandlingsberettigede lærerorganisasjonene av 2. og 6. juni 1977. Den omtvistede bestemmelsen har ikke vært endret i de mellomliggende avtaleperiodene. Selv om dette er gamle bestemmelser, har det aldri lykkes partene å bli enige om noen klar grense mellom "undervisning" og "andre oppgaver". Grensen er blitt trukket konkret i hvert enkelt tilfelle. Tvisten har nå kommet opp fordi lærerorganisasjonene mener at staten har innskjerpet sitt standpunkt, i strid med hva partene tidligere har vært enige om.

Bakgrunnen for denne tvisten er en konkret sak ved Ringsaker videregående skole. Saken gjaldt beregning av arbeidstid for lærere som satt vakt i forbindelse med prøver. Tvisteprotokollen er undertegnet av samtlige organisasjoner, unntatt Norsk Skolelederforbund. Det er uheldig at departementet i denne protokollen ikke ville trekke opp noen grense av mer prinsipiell karakter for hva som ligger i uttrykket "undervisning", men overlater dette til rektorene på de enkelte skolene. Under saksforberedelsen har staten innsett at den må innta et prinsipielt standpunkt og nedlagt påstand om hvordan bestemmelsen er å forstå. Utdanningsforbundet beklager at staten under hovedforhandlingen har endret dette til en påstand om frifinnelse. Dette medfører, dersom staten gis medhold, at man ikke får noen nærmere avklaring i forhold til den uenighet som foreligger mellom partene.

De momentene staten stiller opp for den konkrete grensedragningen mellom undervisning og andre oppgaver er lite egnet som fremtidig rettesnor for partene. Saksøkers påstand gir et klart utgangspunkt, og innebærer at når læreren er sammen med elevene i den tid hvor disse tilkommer opplæring, så er dette alltid undervisning i avtalens forstand. Den tiden som læreren ikke er sammen med elevene er derfor ikke undervisning.

Staten anfører at et moment ved grensedragningen mellom undervisning og andre oppgaver er om oppgaven inngår i et pedagogisk opplegg. Dette trenger ikke nødvendigvis å være den enkelte lærers opplegg. Staten er enig med saksøker i at det vil foreligge undervisning i avtalens forstand dersom det pedagogiske opplegget er utarbeidet i et team. Utdanningsforbundet har vanskelig for å se at statens anførsel her skiller seg vesentlig fra forbundets syn. Dersom det gjennomføres et pedagogisk opplegg for elevene, befinner elevene seg i en opplæringssituasjon.

Det andre momentet staten mener er relevant for denne grensedragningen, er om oppgaven krever pedagogisk utdannelse. Dette kriteriet harmonerer dårlig med statens syn på hva som er undervisning. Det krever for eksempel ikke pedagogisk utdannelse å følge elevene til en rettssak, eller å føre tilsyn med elevene under saken. Kriteriet om pedagogisk utdannelse blir derfor bare tilfredstilt dersom man ser bort fra de timene elevene befinner seg i retten, og bare fokuserer på kravet til for- og etterarbeid.

I NOU 1977: 4 gis det en opplisting av "andre oppgaver" som det er enighet om ikke er undervisning i avtalens forstand. Denne listen inneholder ikke slike oppgaver som departementet nå anfører ikke er undervisning. Departementets anførsler innebærer derfor at man nå utvider denne listen i forhold til partenes standpunkt i 1977. Det fremgår av NOUen at den enkelte lærer skal vurdere alternativer til klasseromsundervisning, så som ekskursjoner og lignende, og at kunnskaps- og ferdighetsprøver inngår som en del av undervisningen. Videre fremgår det av denne utredningen at utgangspunktet for "lesepliktvurderingene er at lærerne skal ha en samlet arbeidsbyrde på årsbasis som samsvarer med det som ellers er vanlig i arbeidslivet". Dessuten behandler utredningen forholdet til "andre oppgaver", og nærmere om hvordan leseplikten skal konverteres i forhold til slike oppgaver. Utredningen ble på dette punkt fulgt opp i de to særavtalene fra 1977.

I innstillingen fra det utvalget som i 1987 skulle vurdere "undervisningspersonalets fremtidige arbeidssituasjon", delte man lærernes arbeid i fire kategorier, hvorav "administrativt arbeid", "fellesoppgaver" og "faglig og pedagogisk ajourføring og videreutvikling" ikke var undervisning. Dette utvalget la således til grunn en langt snevrere forståelse av undervisningsbegrepet enn det staten nå gjør gjeldende. Av opplæringslovens § 2-3 fremgår det også at ikke all undervisning er klasseromsundervisning, og denne bestemmelsen peker i retning av at de lærerne som til enhver tid deltar i elevenes opplæring, utfører "undervisning".

Utdanningsforbundet forstår statens anførsler slik at det skal foretas en konkret vurdering av den enkelte lærers oppgaver i forbindelse med et arrangement. Dette er saksøker uenig i. Når det gjennomføres ekskursjoner, leirskoleopphold, idrettsarrangementer og lignende, deltar samtlige lærere som er tilstede i opplæringen av elevene. Statens standpunkt innebærer at man i forhold til et skiarrangement skal skille mellom lærere som har spesielle ferdigheter på ski, og som derfor underviser elevene, og de lærerne som bare fører tilsyn med de elevene som for eksempel aker. Det er svært upraktisk å skille mellom disse oppgavene på bakgrunn av den pedagogiske innsats som utvises. Et poeng med den nye arbeidstidsavtalen for lærerne var at denne ikke skulle føre til noen økt byråkratisering i skolen, jf. merknaden til pkt. 6 i denne avtalen.

Utdanningsforbundet er av den oppfatning at inspeksjon ikke er undervisning, fordi dette ikke foregår i en tid hvor elevene tilkommer opplæring. Statens anførsler kan imidlertid føre til et annet resultat, fordi mobbesituasjoner og andre forhold i skolegården utvilsomt blir best håndtert av personer med pedagogisk bakgrunn.

Lesepliktens omfang varierer med hvor byrdefull undervisningen i det enkelte fag er, alt etter kravene til for- og etterarbeid. Dette kan ikke vurderes i forhold til den enkelte undervisningstime eller i forhold til noen få undervisningstimer. Lærerne forbereder sin undervisning for en lengre periode av gangen, og det er opp til den enkelte lærer å vurdere når forberedelsene skal gjøres. Vurderingen av hvor byrdefullt for- og etterarbeidet er, bør derfor prinsipielt skje på årsbasis. Selv om en undervisningstime faller bort, innebærer ikke dette at læreren får frigjort tid som ellers skulle gått til for- og etterarbeid. Det å skulle "ta igjen" en times undervisning vil tvert imot medføre et behov for mer tid til å forberede den neste timen.

Grensedragningen mellom undervisning og andre oppgaver er ikke av ny dato. I departementets rundskriv fra 6. mars 1980 fremgår det klart at departementet var av det syn at inspeksjon i forbindelse med avgangsprøver var undervisning. Når eksamensinspeksjon er undervisning, så kan dette ikke konverteres. Etter saksøkers syn behandler dette rundskrivet derfor ikke bare lærernes plikter i forbindelse med eksamensavviklingen, men også selve konverteringsspørsmålet.

Saksøker er videre uenig med staten i at inspeksjon under eksamen er en oppgave som ikke krever pedagogisk utdanning. Eksamen inngår som en del av elevenes opplæring. Elevene vil ofte ha behov for en nærmere avklaring av hva eksamensoppgaven går ut på, om alternative oppgaver skal besvares og så videre. Dette er spørsmål som den læreren som har inspeksjon, må kunne svare på. Statens anførsler på dette punkt går nå i retning av at det bare er inspeksjon ved offentlige avgangseksamener som ikke er undervisning.

I november 1993 ble det ført forhandlinger mellom partene om forståelsen av den arbeidstidsavtalen som man tidligere var blitt enige om, men som først trådte i kraft 1. januar 1994. I protokollen fra disse forhandlingene er det et eget punkt hvor departementet gir uttrykk for sin forståelse av blant annet hva som skal regnes som undervisning. Det heter her at dersom "læreren ifølge arbeidsplanen er tillagt arbeidsplikt under eksamensdager, dager med heldagsprøver, idrettsdager o.l. skal disse regnes med i årsrammen for leseplikten". Leseplikt er det samme som undervisningsplikt, og det følger av dette at disse oppgavene er undervisning.

Departementet har gitt uttrykk for at lesepliktavtalene må sees i sammenheng med arbeidstidsavtalen fra 1. august 2000. Utdanningsforbundet er prinsipielt enig i dette, men kan uansett ikke se at arbeidstidsavtalens definisjon av begrepet undervisning har noen betydning for forståelsen av dette uttrykket i lesepliktavtalene. Dersom departementet hadde ment at den nye arbeidstidsavtalen tilsa endringer i særavtalene på dette punkt, måtte departementet ha gjort oppmerksom på dette under disse forhandlingene, og ha tatt initiativ til forhandlinger om særavtalene om leseplikt. Dette har departementet ikke gjort. Det samme anføres i forhold til den intensjonserklæringen som var forløperen til arbeidstidsavtalen av 2000, og som staten også har påberopt til støtte for sin avtaleforståelse.

Det har ikke vært noen tvister mellom tariffpartene om dette spørsmålet før det i 1997 oppsto uenighet i tilknytning til avviklingen av en skøytedag ved en skole på Karmøy. Inntil dette tidspunkt hadde bestemmelsen i 20 år vært praktisert i overensstemmelse med den avtaleforståelse som Utdanningsforbundet legger til grunn. Staten anfører at denne praksisen nå er endret, fordi lærerorganisasjonene ikke tok tvist på den forståelsen departementet la til grunn i forhold til denne skøytedagen. Det ble imidlertid ikke undertegnet noen protokoll mellom partene på dette punkt, og lærerorganisasjonenes opptreden i den forbindelse kan derfor ikke utradere denne langvarige praksisen. Det gikk heller ikke lang tid før den foreliggende tvisten kom opp mellom partene.

Utdanningsforbundet har lagt ned denne påstand:

"Prinsipalt:

Når lærer er sammen med skolens elever i en situasjon der de tilkommer opplæring, skal læreren anses å ha undervisningsoppgaver etter særavtalene om leseplikter og tidsressurser.

Subsidært:

Som undervisningsoppgave for lærer anses inspeksjon ved eksamen, tentamen og andre prøver samt deltakelse ved leirskole, aktivitetsdag (idrettsdag), studieverksted, ekskursjoner, skoleteater, skolekonserter, julegudstjeneste og aktiviteter av lignende karakter der lærer er sammen med skolens elever i en situasjon der de tilkommer opplæring."

Staten ved Utdannings- og forskningsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Med uttrykket "undervisning" menes etter vanlig språkbruk å formidle kunnskap til noen. Staten er ikke uenig i at det foreligger undervisning når læreren utfører pedagogiske oppgaver. Tre momenter inngår i en helhetsvurdering av om noe er undervisning i særavtalenes forstand. For det første må man se om den aktuelle oppgaven inngår som ledd i lærerens eget pedagogiske opplegg. Det forutsettes da at det er vedkommende lærer som lager opplegget, gjennomfører dette, og er den som skal forestå den nærmere oppfølgingen. Dersom disse funksjonene utføres i et team bestående av flere lærere, vil den enkelte lærer i dette teamet være med på det pedagogiske opplegget. Det foreligger da undervisning i avtalens forstand for denne læreren. For det andre må de aktuelle oppgavene være av en slik karakter at de krever pedagogisk utdannelse. For det tredje må oppgaven i større eller mindre grad kreve for- og etterarbeid. Statens påstand går nå ut på frifinnelse, i motsetning til tidligere i prosessen hvor statens påstand var knyttet til disse tre momentene. Dette innebærer imidlertid ikke noen realitetsendring, idet staten gjør gjeldende at disse momentene i praksis vil måtte legges til grunn for den konkrete grenseoppgangen.

Utviklingen på undervisningsområdet de siste ti årene har gått fra tradisjonell klasseromsundervisning, til dagens situasjon hvor den enkelte lærer er gitt et ganske stort spillerom med hensyn til hvordan undervisningen skal gjennomføres. Dette medfører at betydningen av denne grenseoppgangen er blitt mer aktuell. Det er derfor ikke riktig å si at dette er en 25 år gammel tvist. Tvistetemaet har gradvis bygget seg opp ved at skolen og undervisningsformene er blitt endret. Partene er enige om at begrepet undervisning ikke er begrenset til den tradisjonelle klasseromsundervisningen. Når elevene for eksempel overværer en rettssak, drar på ekskursjoner, har prosjektoppgaver med videre, er det enighet om at dette normalt er undervisningstid som ikke kan konverteres.

Tidskonverteringsregelen gjelder når læreren utfører "andre oppgaver" enn undervisning i avtalens forstand. Typiske slike oppgaver vil være tilsynsoppgaver i forbindelse med skolens idrettsdager og tjeneste som eksamensvakt. Inngår idrettsdagen i lærerens pedagogiske opplegg, er dette undervisning som ikke skal konverteres. Det motsatte vil imidlertid være tilfellet for en lærer som bare har tilsynsplikter under arrangementet. For denne oppgaven kreves det verken pedagogisk utdannelse, eller for- eller etterarbeid. Avgjørende for denne vurderingen er altså ikke aktiviteten i seg selv, men den deltakende lærers oppgaver i forbindelse med arrangementet.

Det samme må etter statens syn gjelde i forhold til det å sitte eksamensvakt. Når læreren fører kontroll med elevene under lekseprøver og andre typer prøver som inngår som en del av lærerens pedagogiske opplegg, skal det ikke konverteres. Dette i motsetning til situasjonen hvor læreren sitter eksamensvakt under en avgangseksamen. Læreren har da utelukkende en tilsynsfunksjon. Man kunne like gjerne ha brukt andre personer til denne oppgaven, og slik inspeksjon omfattes derfor ikke av de tre kriteriene som etter statens syn er avgjørende for om noe er undervisning.

Videre er formålet bak konverteringsbestemmelsene av betydning for grensedragningen mellom undervisning og andre oppgaver. I tilknytning til undervisning vil det ligge betydelige elementer av for- og etterarbeid, mens dette ikke vil være tilfellet for "andre oppgaver". Denne forskjellen må tillegges vekt for den grensedragningen som må gjøres på dette punkt. Leseplikten bygger på en forutsetning om at læreren arbeider et bestemt antall timer i det enkelte fag. Dersom arbeidsbyrden til læreren omdisponeres, for eksempel til eksamensvakt, får læreren for kort leseplikt. Dette må gjøres opp gjennom en konvertering.

Det rundskrivet fra 1980 som saksøker har påberopt som støtte for sitt syn, omhandler omfanget av lærernes arbeidsplikt, og ikke konverteringsspørsmålet. Bakgrunnen for dette rundskrivet var at man for skoleåret 1978/79 hadde problemer med å gjennomføre eksamen, fordi lærerne ikke ville sitte eksamensvakt. Det som var tema i dette rundskrivet, var hvilke oppgaver lærerne kunne bli pålagt i kraft av arbeidsgivers styringsrett, og ikke forholdet mellom undervisning og andre oppgaver etter særavtalebestemmelsene om konvertering.

Saksøker har gjort gjeldende at statens avtaleforståelse er vanskelig å praktisere. Dette er staten i utgangspunktet uenig i. I praksis vil det alltid måtte oppstå tvilsomme grensetilfeller, uten at dette kan være avgjørende for hvordan avtalen skal forstås. Langt de fleste tilfellene lar seg løse ut fra de momentene som staten har anført for denne grensedragningen.

Staten kan ikke gi sin tilslutning til saksøkers anførsler hva gjelder praktiseringen av den omtvistede bestemmelsen. Praksis har på dette punkt variert fra skole til skole, noe som ikke er heldig.

Staten ved Utdannings- og forskningsdepartementet har lagt ned denne påstand:

"Staten v/Utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes."

Arbeidsretten bemerker at saken gjelder forståelsen av uttrykket "undervisning", slik det er anvendt i særavtalebestemmelsene som regulerer adgangen til konvertering av leseplikt "til andre oppgaver enn undervisning". Partene er langt på veg enige om hvor langt dette uttrykket rekker i ulike konkrete situasjoner, men de er uenige om hvilke generelle kriterier som gjelder for grensedragningen. Innledningsvis vil retten derfor peke på enkelte grunnleggende sider ved avtaleforståelsen.

I undervisningssektoren har begrepet undervisning først og fremt vært knyttet til den tradisjonelle klasseromsituasjonen, hvor en lærer aktivt forestår opplæring av elever. Etter hvert som nye pedagogiske metoder er utviklet, er det imidlertid på det rene at uttrykket "undervisning" etter alminnelig oppfatning har en langt større rekkevidde enn dette, og således dekker flere aktiviteter og gjøremål. Så langt er det også enighet mellom partene. Uenigheten gjelder spørsmålet om - og eventuelt på hvilken måte – begrepet undervisning lar seg oppsummere i en enkel og kortfattet definisjon.

Enkelte hovedtrekk ved avgrensningen er åpenbare. Det er således enighet om at forutsetningen for at det skal være tale om undervisning, er at lærerens oppgaver utføres i samvær med elever. Videre er det på det rene at ikke enhver form for slikt samvær omfattes. Her er det tilstrekkelig å nevne partenes enighet om at ren inspeksjonstjeneste under elevenes pauser, og andre gjøremål i liknende situasjoner hvor elevene ikke "tilkommer opplæring", må regnes som "andre oppgaver enn undervisning" i forhold til konverteringsbestemmelsene. Disse presiseringene er det ikke grunn til å gå nærmere inn på, og retten ser bort fra dem i det følgende.

Det spørsmålet Arbeidsretten skal ta stilling til, er om Utdanningsforbundet kan gis medhold i sin generelt formulerte påstand om at de aktuelle særavtalebestemmelsene er slik å forstå at det foreligger en oppgave som er å regne som "undervisning", når "lærer er sammen med skolens elever i en situasjon der de tilkommer opplæring". Hvilke krav som må stilles til elevenes situasjon for at det skal kunne være tale om undervisning, er det etter omstendighetene ikke grunn til å utdype ut over det som er sagt foran. Det følger av ordlyden i de nevnte bestemmelsene at det i utgangspunktet er den nærmere kvalifiseringen av de "oppgaver" læreren utfører, som vil være avgjørende for om det er adgang til å konvertere lesepliktstimer til annen arbeidstid.

Etter dette blir spørsmålet i saken om det er tale om "undervisning" i enhver situasjon hvor en lærer er sammen med elever som tilkommer opplæring. Det følger av anførslene at det etter Utdanningsforbundets syn er samvær med elevene som under slike omstendigheter er det avgjørende kriterium, og at dette må gjelde uavhengig av arten og innholdet av de oppgaver læreren utfører. Etter Arbeidsrettens syn er dette å strekke uttrykket "undervisning" for langt i forhold til det som ut fra en vanlig språklig forståelse kan sies å ligge i dette uttrykket. Dette må gjelde selv når dagens undervisningsformer tas i betraktning. Utgangspunktet er således at Utdanningsforbundets vidtfavnende definisjon av undervisningsbegrepet ikke har støtte i tariffavtalens ordlyd.

Når det gjelder andre relevante tolkningsfaktorer, vil Arbeidsretten først peke på at det ikke foreligger konkrete opplysninger om hvorvidt tariffpartene bygde på bestemte forutsetninger om avgrensningen av begrepet undervisning da bestemmelsene om konvertering av lesetid første gang kom inn i særavtalene om leseplikt i 1977. De offentlige utredningene om lærernes arbeidstidsordninger som er fremlagt i saken, gir etter rettens syn ikke klare holdepunkter for å ta stilling til de prinsipielle og konkrete avgrensningsspørsmål som saken reiser, fordi ingen av utredningene tar sikte på å gi en uttømmende oppregning av andre aktuelle arbeidsoppgaver enn undervisning. Heller ikke de øvrige opplysningene om avtalehistorien gir etter rettens syn nevneverdig veiledning på disse punkter. Retten bemerker her spesielt at Kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv av 6. mars 1980 ikke er knyttet til undervisningsbegrepet slik det er anvendt i konverteringsbestemmelsene, men til lærerinstruksens bestemmelser om undervisningspliktens omfang. Videre legger retten etter forklaringene til grunn at praksis ved landets skoler med hensyn til grensedragningen i konkrete situasjoner har vært blandet, og derfor ikke gir veiledning for avtaleforståelsen. Foranlediget av departementets anførsler i tvisteprotokollen av 27. august 2001, vil retten også nevne at partenes intensjonserklæring fra 2000 og den nye arbeidstidsavtalen som ble inngått samme år, prinsipielt sett ikke kan medføre noen innsnevring av undervisningsbegrepet i konverteringsbestemmelsene, som senest ble avtalefestet i 1998 og som har en forhistorie tilbake til 1977.

Når rettskildesituasjonen er slik, må den nærmere avgrensningen av uttrykket "undervisning" først og fremst bero på betraktninger omkring den avtalesammenheng konverteringsbestemmelsene inngår i.

Arbeidsretten bemerker her først at disse bestemmelsene regulerer adgangen til å konvertere deler av "leseplikten", som omfatter det antall rene undervisningstimer en lærer etter tariffavtaler og individuelle arbeidsavtaler har plikt til å utføre. Om dette kan det som utgangspunkt vises til fremstillingen i NOU 1977: 4 pkt. 6.2, som etter begge parters syn utgjør det sentrale forarbeid til de aktuelle særavtalene. Således bygger konverteringsbestemmelsene utvilsomt på en forutsetning om at timer med leseplikt har større vekt enn andre arbeidstimer i det regnskap som danner grunnlag for fastsettelsen av lærernes årsverk i særavtalene om arbeidstid. Retten legger til grunn at denne vektleggingen først og fremst har bakgrunn i at lesetimene inngår i et pedagogisk opplegg som læreren må delta i utformingen av, og at det gjennomgående vil knytte seg for- og etterarbeid av varierende omfang til de enkelte leseplikttimer.

Mot denne bakgrunn finner Arbeidsretten det klart at det ved vurderingen av om en arbeidsoppgave er å regne som noe annet enn "undervisning" i de aktuelle særavtalenes forstand, må legges vesentlig vekt på om læreren har deltatt i utarbeidelsen av det pedagogiske opplegget for den elevaktivitet arbeidsoppgaven inngår som en del av. Retten nevner i denne sammenheng at staten under hovedforhandlingen har erkjent at en arbeidsoppgave i alminnelighet må regnes som undervisning dersom denne forutsetningen er oppfylt. Videre har statens representanter på direkte spørsmål fra retten ikke kunne påvise konkrete eksempler på oppgaver som ikke er å regne som undervisning når situasjonen er slik.

Likeledes finner Arbeidsretten det klart at det vil ha vesentlig betydning for den konkrete vurderingen av enkelttilfeller om det til den aktuelle arbeidsoppgaven er knyttet for- eller etterarbeid som må utføres innen den ubundne delen av lærerens arbeidstid. Retten nevner at staten også på dette punkt har gått langt i retning av å erkjenne at det vil foreligge "undervisning" dersom situasjonen er slik.

Staten har også gjort gjeldende at det ved den konkrete vurderingen må legges vekt på om de aktuelle oppgavene er av en slik art at de krever pedagogisk utdanning. Arbeidsretten er enig i at dette kan være et relevant moment, for så vidt som et slikt kjennetegn ved arbeidsoppgaven vil være et tungveiende argument i retning av at det foregår "undervisning" i konverteringsbestemmelsenes forstand. På den annen side kan det ikke i seg selv være et avgjørende argument i retning av konverteringsadgang, at en oppgave ikke krever pedagogisk utdannelse. Dersom arbeidsoppgaven inngår som ledd i utførelsen av vedkommende lærers pedagogiske opplegg, vil både de rent passive tilsynsfunksjoner og andre gjøremål som kan utføres av ufaglærte, kunne bli å måtte regnes som "undervisning" i de aktuelle bestemmelsenes forstand.

Partenes anførsler under hovedforhandlingen har vist at det er klar uenighet mellom partene om de prinsipielle sider ved avtaleforståelsen, men at avstanden nok ikke er så stor i praksis. Gjennomgåelsen av praktiske typetilfeller viser likevel at det vil kunne forekomme reell uenighet om hvorvidt en oppgave skal regnes som "undervisning" eller ikke i forhold til særavtalebestemmelsene om konvertering. Slik saken er anlagt, er det ikke nødvendig for Arbeidsretten å gå inn på konkrete typesituasjoner. Under henvisning til bemerkningene foran finner retten det tilstrekkelig å slå fast at det i alminnelighet ikke vil kunne være tale om "undervisning" i de aktuelle bestemmelsenes forstand dersom en arbeidsoppgave ikke inngår i det pedagogiske opplegget for vedkommende lærers undervisning, og heller ikke medfører for- eller etterarbeid som må utføres i den ubundne delen av arbeidstiden. Av dette følger det at Utdanningsforbundet ikke kan gis medhold i sitt prinsipale syn på avtaleforståelsen.

Slik Arbeidsretten ser det, er undervisningspersonalets virksomhet for mangfoldig til at det vil være mulig på generelt grunnlag å angi et enkelt og kortfattet kriterium for grensedragningen mellom "undervisning" og "andre oppgaver". I konkrete situasjoner hvor avgrensningen måtte by på tvil, må derfor avgjørelsen bero på en bred helhetsvurdering hvor flere elementer - herunder de kriterier retten har vært inne på foran - kan inngå. De omtvistede bestemmelsene gir således heller ikke grunnlag for å trekke grenser på generelt grunnlag etter hvorvidt det dreier seg om arbeidsoppgaver i tilknytning til "inspeksjon ved eksamen", "ekskursjon" eller "aktivitetsdag" m.v. Også i slike situasjoner kan arten og innholdet av lærernes arbeidsoppgaver variere sterkt, slik at bedømmelsen må bero på en konkret helhetsvurdering. Av disse grunner kan heller ikke Utdanningsforbundets subsidiære påstand føre frem.

Saksøkte blir etter dette å frifinne.

Et mindretall - dommer Wik - er kommet til et annet resultat, og vil bemerke:

Undervisningspersonalet hadde fram til 1990 fastsatt sin arbeidstid ved avtalene om leseplikter, som fulgte av NOU 1977: 4 "Leseplikt for undervisningspersonalet i skolen". Den årlige arbeidsplikten var fastsatt ved ukentlige gjennomsnittlige leseplikter. Begrepet "andre oppgaver" var i utredningen og avtalene knyttet til ekstraoppgaver som kom i tillegg til leseplikten og som læreren kunne påta seg mot å få avsatt tid til dette. I praksis skjedde dette ved omgjøring av leseplikttid, såkalt "konvertert tid", for å utføre slike oppgaver. De øvrige oppgaver som fulgte av leseplikten var en del av totalansvaret for undervisningen av klassene/gruppene gjennom skoleåret og en integrert del av denne.

Etter "Innstilling fra utvalget til å vurdere undervisningspersonalets fremtidige arbeidssituasjon" i 1987, ble det på 90-tallet inngått en rekke særavtaler gjennom de såkalte UFA-1 og UFA-2 prosessene. Her ble lesepliktene og tilknyttede oppgaver presisert og utdypet gjennom innføring av årsrammer som fastsatte totalt antall timer til undervisning gjennom hele skoleåret, en tilhørende bundet tid - den såkalte 190-timers rammen - med tilstedeværelsesplikt for å ivareta fellesoppgaver (møtevirksomhet, kontakt med foreldre osv.) og en ubundet tid til de øvrige oppgaver (for- og etterarbeid, administrative oppgaver o.a.). Samlet utgjorde en oppfylt årsramme, 190-timersrammen og tilknyttet ubunden tid ett årsverk, først på 1717,5 timer senere 1702,5 timer fra 01.01.01 og 1687,5 timer fra 01.01.02

Det er intet punkt i særavtalene som gir grunnlag for å utvide bruken av begrepet konvertert tid til også å gjelde de oppgaver som omfattes av årsrammen i et ordinært årsverk, dersom det av ulike årsaker skjer en flytting mellom hovedinndelingen av oppgavene. Konvertert tid refererer fortsatt til ekstra oppgaver som for eksempel klassestyrer, sosiallærer og kontaktlærer som læreren påtar seg gjennom hele eller vesentlige deler av skoleåret, utenom og i tillegg til undervisningsansvaret som følger av leseplikter/årsrammer.

Systematisk bruk av enkelttimer fra årsrammen for konvertering til andre oppgaver i løpet av begrensede tidsrom i løpet av skoleåret er i strid med lesepliktavtalens intensjon om fordeling av arbeidsoppgaver mellom de tre ovennevnte hovedgrupper arbeidsoppgaver. Det skaper dessuten problemer for det samlede pedagogiske ansvar som læreren har for undervisningen.

Vitnet Røyrvik, fra Utdannings- og forskningsdepartementet, oppgir på spørsmål i Arbeidsretten at det ikke er foretatt beregninger eller overslag over kostnader i forbindelse med konvertering av tid når undervisningspersonalet utfører "andre oppgaver". Enkelte kommuner har imidlertid oppgitt at det er betydelige beløp knyttet til slik konvertering.

En frifinnende dom i samsvar med statens påstand, vil føre til fortsatte avgrensningsproblemer og ulik praksis. En dom i overensstemmelse med Utdanningsforbundets påstand vil avklare at når læreren er til stede sammen med elevene, slik det er fastsatt i skolens og lærerens årsplaner for undervisningen, har læreren undervisningsoppgaver og det er ikke er ikke tvil om hvordan gjeldende avtaler skal tolkes.

Saksøktes påstand blir etter dette å legge til grunn for domsslutningen.

Domsslutning:

Staten ved Utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes.

Tor Mehl (s.)

Hanne Inger Bjurstrøm (s.) Gunvald Gussgard (s.) Kjell Otto Bjørnå (s.)

Bjarne Wik (s.) Ingrid Haugen (s.) Tone Lund Nilsen (s.)

Rett utskrift bekreftes: