Jeg har et klart mål

- Og ikke en drøm, som Dagens Næringsliv antyder på lederplass den 27. juli under overskriften Etter Doha. Min angivelige drøm skal handle om småbruk og katt og kaniner. Der vi kan leve sorgløst og lykkelig, fjernt fra allverdens WTO og krav til økt konkurranse og effektivitet og annen styggedom.

Mitt mål er at vi også i framtida skal ha levende bygder med et moderne og livskraftig landbruk i Norge. Jeg skal gjøre mitt til at dette ikke blir en drøm, men nøktern virkelighet for distrikts-Norge. Jeg mener vi blir fattigere, både som nasjon og som enkeltpersoner, om vi gir dette på båten.

Jeg er ikke glad for den manglende framdriften i WTO-forhandlingene. En balansert avtale som tok hensyn til Norges behov, med den forutsigbarheten det ville gitt, hadde vært bra for Norge. Den uavklarte situasjonen vi nå har er ikke bra for dem som skal planlegge framtidas landbruk. Det er ikke enkelt å ha denne uavklarte situasjonen hengende over seg med stadig ulike mulige landinger.

På landbruk har Norge i WTO forhandlet sammen med land med tilsvarende defensive interesser i den såkalte G10 gruppen. G10 har hele tiden blitt oppfattet som en konstruktiv forhandlingspart, og fått aksept i Genève for at også disse landene har sine legitime interesser å forsvare på landbruk. På siste forhandlingsmøte med ministerdeltagelse i slutten av juni gav WTOs generalsekretær Lamy anerkjennelse til G10 for å ha lagt fram nye forslag for å skape bevegelse i forhandlingene.

Det er heller ikke slik at G10 ikke ga noe i forhandlingene. G10s forslag innebar betydelige kutt på alle forhandlingsområdene; Importvernet, landbruksstøtten og eksportsubsidiene til landbruket. La meg anskueliggjøre dette med ett eksempel: Det har vært enighet om at eksportsubsidiene skulle avvikles fra 2013. For Norges del ville dette bety bortfall av vår støtte til osteeksport. Dette tilsvarer igjen rundt 180 millioner liter melk, som er 12 % av melkeproduksjonen.

Dagens Næringsliv avlegger også u-landene og deres behov for økonomisk utvikling en visitt. Nettopp fordi Doha-runden skulle være en utviklingsrunde, har G10 støttet u-land aktivt i deres krav om spesiell behandling på de ulike forhandlingsområdene, bl.a. at u-land skal redusere tollsatsene mindre enn i-landene. U-landene har ønsket spesielle handelsvilkår for å kunne utvikle sine økonomier, og Norge og G10 har vært langt mer lydhøre for disse kravene enn andre forhandlingsparter.

Et resultat fra ministermøtet i Hong Kong i desember var at de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene, skal ha tollfrihet for minst 97 % av sine varer inn til i-landenes markeder innen utgangen av 2008. Norge praktiserer allerede i dag en enda mer gunstig behandling av MUL-landene ettersom landene har tollfrihet inn til Norge for alle sine varer.

Jeg mener ikke at vi skal ha et statisk landbruk som ikke tilpasser seg den tekniske og økonomiske utvikling og krav til rasjonell og effektiv produksjon. Det er da heller på ingen måte bildet. Norsk landbruk gjennomgår en formidabel modernisering. Men Norge kan aldri bli den amerikanske prærien eller det italienske Toscana. Norge er høge fjell, bratte dalsider og trange fjorder. Norge er lange vintrer og korte somre. Norge er landet med et av verdens høyeste kostnadsnivå. Det går en grense for alt. Vi klarer bare ikke å drive prærielandbruk i Hattfjelldal og Stryn. Skal og vil vi ha et landbruk i Norge, må bøndene ha andre betingelser enn det yrkesbrødrene på andre breddegrader klarer seg med.

Dagens Næringsliv vil gi opp, og overlate bygdene til krattskogen og forfallet. Jeg vil ikke. Jeg vil ha et Norge som blir brukt og stelt. Jeg vil at det fortsatt skal være mulig å drive landbruk i ulik skala over hele Norge. Drive familiebruk. Derfor inngikk denne regjeringen i vår en offensiv jordbruksavtale. Derfor ble mye av økningen lagt på de mindre og mellomstore brukene, på familiebrukene som er ryggraden i norsk landbruk. Derfor stimulerte vi kraftig til mer beiting og stell av kulturlandskapet.

For Dagens Næringsliv er dette tydeligvis et livsfjernt drømmeprosjekt vi har gitt oss i kast med. Trøsten får være at for meg handler dette om å forvalte verdier, også de verdiene som ikke preger bunnlinjene i regnskapene. Trøsten er også at et stort flertall av det norske folk er enig med meg, - og ikke med Dagens Næringsliv.